Kommentar

Norsk stikk i den kinesiske dragen | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

For første gang på nesten ti år tør Norge åpent kritisere Kina. Betyr det slutten på knefallspolitikken?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den direkte bakgrunnen for utenriksminister Ine Eriksen Søreides kritikk er en oppfordring fra ytringsfrihetsorganisasjonen PEN om å ta avstand fra en truende kinesisk oppførsel overfor vårt naboland Sverige.

Men minst like viktig: En rekke vestlige land er i ferd med å endre handlingsmønster overfor et autoritært Kina som bruker utilslørte trusler og bøllete diplomati som utenrikspolitisk virkemiddel.

Norsk Kina-kritikk

På samme vis som da Norge ble plassert i den kinesiske fryseboksen etter fredsprisen til Liu Xiaobo, er det også nå en pris det reageres mot.

For den svenske kulturministeren, Amanda Lind, stilte i november opp for å dele ut en ærespris fra svenske PEN til den fengslede svensk-kinesiske forleggeren Gui Minhai. Det tålte ikke Kina, og landets ambassadør i Stockholm truet med at dette «vil få seriøse negative følger for vårt bilaterale samarbeid. Vi kommer garantert med mottiltak».

Svaret fra utenriksminister Ann Linde og statsminister Stefan Löfven var krystallklart: «I Sverige har vi ytringsfrihet. Da må man tåle at folk har ulike meninger», som statsministeren formulerte seg.

Like før jul fikk svenskene klar støtte av Ine Eriksen Søreide:

«Jeg støtter Sveriges utenriksminister Lindes uttalelser om at denne type trusler er uakseptable.»

Det er selvsagt ingen nyhet at en norsk utenriksminister mener noe så selvsagt. Men det er nytt at denne demokratiske selvfølgeligheten formuleres så klart som en kritikk av Kina. For Norge har ikke bare gått på gummisåler i omtalen av kinesiske overgrep, men har som strategi valgt taus forsiktighet grensende til feighet.

Huawei-forviklinger

Den siste måneden har det skjedd flere interessante trekk på dette utenrikspolitiske sjakkbrettet.

Det tydeligste er at Telenor og Telia vraket kinesiske Huawei som leverandør av det norske 5G-mobilnettet. Offisielt er dette kommersielle og faglige avgjørelser som tas uavhengig av den norske regjeringen. Samtidig gjorde Solberg-regjeringens krav om at land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, ikke kan stå for mer enn 50 prosent av basestasjonene, det umulig å velge Huawei som eneste leverandør.

For selv om Huawei blankt avviser at selskapet kan bli brukt av kinesiske myndigheter til spionasje mot andre lands borgere og institusjoner, ja, så er det ikke grunnløst når Politiets sikkerhetstjeneste åpent advarer mot kinesisk spionasje på norsk jord.

Nye toner

Kinas trusler mot alle som tillater seg å kritisere landets undertrykkelse av minoriteter og opposisjonelle, viser hvor sterkt den autoritære tankegangen står hos dagens kinesiske lederskap. Da er det vanskelig å tro at kinesiske selskaper vil stå imot pålegg fra Beijing. Spesielt når vi vet at kinesiske sikkerhetslover forplikter Huawei til å gi informasjon videre til Kinas myndigheter.

Dette er problemstillinger som det siste året er løftet stadig høyere opp på den internasjonale agenda. En pådriver har selvsagt vært handelskrigen mellom USA og Kina, men flere og flere land kjenner på ubehaget ved å la seg presse av makthaverne i et stadig mer selvbevisst Midtens rike.

På NATOs jubileumsmøte i London for en knapp måned siden ble da også Kina for første gang skrevet inn i sluttkommunikeet som en utfordring.

Passer dårlig

Den enorme økonomiske ekspansjonen har gjort Kina til en meget viktig handelspartner for mange vestlige land.

Tall fra slutten av 2019 tyder på at den norske lakseeksporten til Kina ble doblet i fjor. Og det store målet for Norge er å forhandle ferdig en frihandelsavtale med denne nye økonomiske stormakten i løpet av 2020.

I dette bildet passer det dårlig med Huawei-press og kinesiske forsøk på å innsnevre det nordiske ytringsrommet.

«Handelsinteresser ser ut til å gå foran alt annet når det gjelder Kina», sa Thorbjørn Jagland på et seminar der hans innsats i Europarådet ble hyllet. Han har sett denne utviklingen fra sitt ståsted i Strasbourg, men også som leder av Nobelkomiteen da Liu Xiaobo fikk fredsprisen for snart ti år siden.

Da ble Norge effektivt og konsekvent frosset ut av den asiatiske kjempen. Veien ut av det diplomatiske kjøleskapet ble vond og vanskelig. Prisen for kinesisk tilgivelse viste seg å være norsk taushet om kinesiske overgrep og forfølgelser.

Grense for lydighet

Slik ble Norge viktig for Kina som et skrekkens eksempel på hvordan det går med dem som trosser den asiatiske kjempen. Men også på hvordan selv et søkkrikt og selvstendig land lar seg presse til lydighet. Også andre nasjoner er blitt tvunget å handle i kinesernes interesser. For det er lenge siden et land har utvist et så konsekvent bøllete diplomati som dagens Kina gjør.

Nå kan det tenkes at denne formelen ikke lenger virker. I europeiske hovedsteder er det i ferd med å spre seg en oppfatning om at Kina nå har gått for langt. Man er ikke villig til å la spillet foregå på kinesernes banehalvdel.

Dette har selvsagt også den norske utenriksledelsen fått med seg. Kanskje det ligger bak når utenriksministeren bruker en svensk ærespris til å markere at det går en grense for hvor langt norsk lydighet strekker seg.

Les også

  1. Søreide etter Kinas advarsel mot Sverige: – Denne typen trusler er uakseptable

  2. Lei av negative nyheter? Her er 19 gladsaker fra verden i 2019.

  3. Riksrett i USA, tre x-er i Kina og en mektig mann i Moskva. Slik blir verden (kanskje) i 2020.

  4. – Norge bør si opp normaliseringsavtalen med Kina