Kommentar

Storbritannia er et byggverk i forfall under en elegant ferniss | Martin Sandbu

  • Martin Sandbu
    Spaltist

Boris Johnson besitter en farlig holdning til politikk og demokratisk styring. Det kan forklare forfatningen Storbritannia nå er i, skriver Martin Sandbu. Matt Dunham / AP

I etterpåklokskapens lys er det lett å se at Storbritannia har vært vanstyrt i mange år.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg kom til Oxford som fersk student på 90-tallet, oppsøkte jeg den sagnomsuste debattklubben The Oxford Union. I forbundets viktorianske herskapsbygning midt i byen er eikepanelene dekket med portretter av britiske statsministre som trådte sine politiske ungdomssko nettopp her. For en 20-åring med sans for politikk og debatt var det et naturlig første stopp.

Martin Sandbu er økonomikommentator i Financial Times og bidragsyter til Aftenpostens spalte «På en søndag». Charlie Bibby


I det første møtet jeg var med på – et kurs om å holde debatt i The Unions ærverdige debattkammer – gjorde instruktøren én ting klart: «Poenget er ikke å ha rett, men å få motstanderen din til å virke svak. Hvis du kan vippe ham av pinnen ved å si at smekken hans er åpen – selv om den ikke er det – så er det ‘fair game’.»

For min del ble det med det ene møtet.

Nådeløs debattkultur

Det var motsatt med Boris Johnson. Et tiår eller så før min tid så dagens britiske statsminister at veien til toppen gikk gjennom presidentstillingen i The Oxford Union. Fra det utgangspunktet er dagens politiske smørje i Storbritannia lettere å forstå.

Den forståelsen kan være smertefull for anglofile nordmenn. Den vittige og nådeløse debattkulturen The Oxford Union målbærer – som når sitt ypperste nivå hver uke i parlamentets Prime Minister’s Questions – representerer mye av det som forfører oss med nabolandet over Nordsjøen. Men det er på tide å innse at den elegante fernissen har skjult at byggverket under er i forfall.

Boris Johnson fra den gang han var president i The Oxford Union, kjent for sin vittige og nådeløse debattkultur. Her fra juni 1986. Reuters/NTB scanpix


Kampen mot koronaviruset er det siste av mange tegn på det.

Selv om Storbritannia lå flere uker etter Italia i spredningen av viruset, har landet endt opp med Europas høyeste dødelighet. De direkte årsakene er mange: først utilstrekkelig oppmerksomhet hos politiske ledere, dernest det katastrofale valget å legge opp til flokkimmunitet. Selv da kostnaden i liv og helse ikke lenger kunne fornektes og strategien ble omgjort, fulgte en politisk unnfallenhet som gjorde at viktige valg ikke ble tatt. Lenge evnet forvaltningen ikke å få på plass fungerende styringssystemer som testing og smittesporing.

Et konkret eksempel på hvor dette har ført hen: I Norge begynte skolene å åpnes etter drøyt en måned med koronastengning, men her i London, hvor stengingen skjedde ti dager senere, kommer ikke min syvåring tilbake på skolen før i september – tidligst.

Kampen mot koronaviruset er det siste av mange tegn på at den elegante fernissen til Storbritannia har skjult at byggverket under er i forfall, skriver Martin Sandbu. NTB scanpix


Farlig holdning til politikk

Bak disse feilene ligger en dypere årsak, nemlig en farlig holdning til politikk og demokratisk styring, som Boris Johnson besitter mer enn noen andre. Her er noen av kjennetegnene på den:

Form fremfor innhold. Som min Oxford Union-instruktør forklarte, er det viktigere hvordan man fremstår, enn hva man gjør. Dagens britiske regjering behandler selv en dødelig epidemi som et spørsmål om å sette seg selv i best mulig lys. Én konsekvens har vært å holde tilbake fullstendige data om smitte og testresultater fra offentligheten og lokale myndigheter.

Vi mot dem. Det britiske valgsystemet har alltid ført til en sterk todeling av politikken. Men med brexit-folkeavstemningen tiltok polariseringen i styrke, og Boris Johnson har omfavnet den ved å gjøre de konservative til et rendyrket brexit-parti. Hans hovedrådgiver Dominic Cummings har gjort karriere på å så splittelse for så å overbevise folk om at vi står på deres side mot motstanderne, det være seg «storbyeliten», «remainers» som strittet imot folkeviljen om EU, eller aller helst en kombinasjon.

Boris Johnsons hovedrådgiver Dominic Cummings har gjort karriere på å så splittelse for så å overbevise folk om at vi står på deres side mot motstanderne, skriver Martin Sandbu. Hannah McKay/ NTB scanpix


All kontroll i våre hender. Johnsons mest iherdige gjerning har vært å avvæpne enhver uavhengig maktbase. Erfarne Tory-politikere som ikke støttet hans harde brexit-retorikk, kastet han ut av partiet. Parlamentet stengte han rett og slett da han ikke hadde flertall bak forhandlingsstrategien overfor EU, før høyesterett bestemte at stengningen var ugyldig.

Men i valgprogrammet i desember varslet han om at han ville minske domstolenes mulighet til å legge bånd på regjeringens politikk. Og de siste månedene har regjeringen begynt å sette i verk statsministerrådgiver Dominic Cummings’ erklærte ønske om å skjerpe kontrollen med embetsverket. Flere høytstående byråkrater har tatt avskjed, vi kan forvente politisk føyelige etterfølgere.

Les også

Boris Johnson og koronakrisen: Det er en vond følelse å skamme seg over landet sitt | Alastair Campbell


Makt for enhver pris. Det første offer for maktbegjær er alltid sannheten. Folkeavstemningen var en studie i uredelighet. Utmeldingsforhandlingene med EU var spill for galleriet: Da fristen nærmet seg, godtok Johnson en handelsgrense mellom Nord-Irland og resten av landet som Theresa May hadde avvist, men fortsatte å nekte for at noen handelshindringer skulle komme til. I den skandaløse taklingen av koronapandemien påstår Johnson hardnakket at Storbritannia har, eller snart vil få, løsninger i verdensklasse. Regjeringens reklamer som for tiden ruller over TV-skjermene, fornekter at slutten på overgangsperioden etter EU-medlemskapet kan føre til nevneverdige ulemper.

Det neste offeret er kompetanse. De dyktigste Tory-politikerne er satt ut av spill. Regjeringen er fylt opp med ja-mennesker ansatt for å være betingelsesløst lojale mot Johnson selv. Resultatet er en stat som er flinkere til å beskrive en visjon enn til å få ting gjort.

Det tredje offeret er renhårighet. Etter bare måneder ved makten er regjeringen stevnet for å ha tildelt kontrakter for markedsføring og helsevernutstyr uten hverken anbud eller offentliggjøring til selskaper uten relevant erfaring eller med personlig tilknytning til den selv. En ny rapport – lenge holdt tilbake av Johnson – advarer om at russiske oligarker kjøper seg innflytelse hos britiske politikere.

Vanstyrt i mange år

Slik er det gått med en statsforvaltning som diplomater og politikere fra andre land lenge har beundret, enn si misunt. Fadesene siden 2016 må bryte fortryllelsen. Og i etterpåklokskapens lys er det lett å se at Storbritannia har vært vanstyrt i mange år. Særlig ulikheten mellom landsdeler, blant de verste i Europa, har ført til et dypt splittet samfunn. Brexit-håndteringen øker sannsynligheten for at Skottland og Nord-Irland løsriver seg.

Hva kan Norge lære av Storbritannias nedgang?

Først og fremst faren ved at en viss politisk kultur slår rot. Vi er fortsatt velsignet med en relativt faktabasert debatt og høyt kunnskapsnivå blant velgerne. Det må vi hegne om. Tegn på britiske tilstander i norsk politikk – som å polarisere «folk» og «elite» eller andre grupper, som å avvise fakta til fordel for «hva alle vet», som å insistere på to uforsonlige politiske blokker, hvor den andre gjerne demoniseres – bør vi knipe av ved roten.

«En forferdelig hemmelighet om politikk»

I 2013 var Boris Johnson tilbake i Oxford og ga et intervju hvor han røpet «en forferdelig hemmelighet om politikk». Det var at man kan rettferdiggjøre omtrent ethvert retningsvalg, og at det som betyr noe, er å ta en beslutning, ikke hva man beslutter. Den læresetningen forklarer både hans personlige suksess og den triste forfatning landet hans befinner seg i. Vi bør kreve det motsatte av dem som søker makt.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Med britene ute av EU må de jakte på andre toppjobber i Europa. Nå sikler de på Nato-sjefens jobb.

  2. Les også

    Boris Johnson sparker profilerte statsråder

Les mer om

  1. Debattkultur
  2. Brexit
  3. Boris Johnson
  4. Debatt
  5. Politikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det er en vond følelse å skamme seg over landet sitt

  2. VERDEN

    Med britene ute av EU må de jakte på andre toppjobber i Europa. Nå sikler de på NATO-sjefens jobb.

  3. VERDEN

    Britisk rapport: Vanskelig å bevise russisk innblanding i brexit

  4. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 30. juli

  5. VERDEN

    EU og Storbritannia forsøker å få til en brexitavtale, men partene er ikke enige om hva de skal diskutere.

  6. VERDEN

    I land etter land bryter de som laget koronalovene, sine egne forbud