Kommentar

Jeg har motvillig prøvd elektrisk sparkesykkel – og ble omvendt ved et mirakel! | Joacim Lund

  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    kommentator

Tier er ett av flere selskaper som har plassert ut elektriske sparkesykler i Oslo denne våren. Til glede for noen, til ergrelse for andre. Foto: Olav Olsen, Aftenposten

Sparkesykler er for unger, og voksne folk som bruker dem ser ut som idioter. Det mener i alle fall ungene mine. Jeg har også ment det. Inntil nå.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

OK, la meg dra raskt gjennom alt som er negativt med elektriske sparkesykler, så er det gjort:

De som bruker dem ser teite ut. Smak og behag, selvsagt, og kanskje ikke det viktigste heller, men foreløpig føles det litt som å kjøre Segway. Som representant for kategorien digre, middelaldrende menn kan jeg si med en viss tyngde at det oppleves som ytterst ydmykende når folk går forbi meg i oppoverbakkene.

De er farlige. Små hjul er følsomme for hull, grus og kanter, brukerne har ofte ingen erfaring med sparkesykler, og bruker sjelden hjelm. De går på trynet, brekker håndleddene og får hjernerystelser, eller de kolliderer med andre trafikanter. I mottaket på legevakten i Oslo sentrum henger nå en godt synlig plakat der pasienter med sparkesykkelskader bes fylle ut et eget skjema. Det kan jo tyde på en viss pågang.

De hoper seg opp. Ettersom de kan parkeres nærmest hvor som helst, står de til tider strødd på fortauene. Til sammenligning er det ikke bare å sette ut reklameskilt foran butikkene. Fortauene er til for alle, også blinde og svaksynte.

De er kanskje ikke så miljøvennlige likevel. Toppsjefen i Bird, en av de internasjonale leverandørene av sparkesykler, sier at sparkesyklene må vare i seks måneder for at de skal gå i null. En amerikansk studie viser at de i snitt varer mindre enn en måned. Det betyr store produksjonsutslipp og mengder av skrot og utrangerte batterier.

Men ikke alt er mørkt, da.

Renere, raskere, billigere

I forrige måned var jeg i på en konferanse i Texas. Ettersom de ulike foredragene og debattene var fordelt på mange hoteller i byen, var det nødvendig å komme seg raskt rundt.

På samme konferanse i fjor var de eneste alternativene bil (taxi, Uber eller Lyft, ingen av dem reelle alternativer på grunn av trafikken) eller føttene (slitsomt og langsomt). I år hadde de verdensledende selskapene på området, Lime og Bird, langt på vei løst problemet.

Lime-appen ga meg oversikt over ledige sparkesykler i nærheten, og gjorde det enkelt å hoppe på en av dem.

Da jeg ga det et forsøk, ble jeg omvendt som ved et mirakel. En tur fra den ene siden av sentrum til den andre kostet meg fem minutter og halvannen dollar. Jeg hadde vind i håret (i alle fall i nedoverbakkene), duften av øl og barbecue i nesen. Rekkevidden min økte dramatisk. Gleden også.

Brukeropplevelsen var førsteklasses. Og jeg er ikke alene om å mene det.

Les også

Nå kommer elsparkesyklene til Oslo. I Austin havner mange som bruker disse, på legevakten.

Gigantisk vekst

Ifølge konsulentselskapet McKinsey kan i teorien alle reiser under 8 kilometer gjennomføres med såkalt mikromobilitet, altså sykler, sparkesykler og andre lette fremkomstmidler. Det utgjør mer enn halvparten av alle passasjerreiser i Europa, USA og Kina.

I podkasten Vergecast forteller Lime-gründer Brad Bao om da selskapet testet sparkesykler i markedet. Responsen var overraskende. De vanlige, mannlige, unge, endringsvillige brukte dem, selvsagt. Men også kvinner og eldre – i hopetall. I dag er selskapet hans blant de hurtigst voksende på kloden. Med andre ord snakker vi for en gangs skyld om brukersentrert innovasjon i begrepets rette forstand.

Men noen hater dem.

Må reguleres mye hardere

Skal de elektriske sparkesyklene vinne en plass i norske byfolks kalde hjerter, må anarki vike som forretningsidé. I løpet av noen år vil noen få selskaper stå igjen som vinnere. De må signere avtaler med byene.

Disse avtalene bør inneholde noen standardpunkter:

Sparkesyklene må forsikres, sjekkes regelmessig og være trygge. Hastigheten for sjanglende kunder må reduseres automatisk (dette er teknisk mulig, ifølge Bao). Brukerne må oppfordres i appen til å bruke både hodet og hjelm på det, og holde seg til sykkelstiene for å unngå konflikt med fotgjengere.

De må parkeres på et egnet sted. Kommunen leier ut biloppstillingsplasser. Jeg vil anta at det er plass til 20 sparkesykler på hver av dem. Ettersom alle sparkesyklene er utstyrt med GPS, er det enkelt for leverandørene å kreve ekstra penger av kunder som parkerer andre steder. Det er også mulig, som mange av leverandørene gjør, å kreve at kunden tar bilde av sparkesykkelen på en lovlig parkeringsplass når turen avsluttes.

Leverandøren må dele anonymiserte data med byens myndigheter. Dette vil gi verdifull informasjon om hvem (kjønn, alder osv) som bruker sparkesyklene, hvor de bruker dem, ulykkesbelastede veier og kryss og så videre.

Kommer alt dette på plass, blir sparkesyklene akkurat like morsomme og effektive, men mindre farlige og brysomme.

Da kan du fort se teit ut hvis du ikke bruker dem.

Les mer om

  1. Kommentar Joacim Lund
  2. Bilfritt sentrum
  3. Sykling
  4. Teknologi
  5. Elsykkel

Kommentar Joacim Lund

  1. KOMMENTAR

    Mandag kommer Uber tilbake. Dette betyr det for deg.

  2. KOMMENTAR

    Vinner kjøtthuene, kan veggisburgere bli forbudt.

  3. KOMMENTAR

    Søreides anklage mot Russland er sensasjonell, men lite overraskende

  4. KOMMENTAR

    Norgesgruppen er dagligvarebransjens onkel Skrue. Hvordan det ble slik, er hemmelig.

  5. KOMMENTAR

    Jo, da. Selvsagt skal du frykte covid.

  6. KOMMENTAR

    Noen bløffer om dyrevennlig kylling