Kommentar

Ministersosialist i SV-tapning

  • Håvard Narum

Bård Vegar Solhjell er så regjeringslojal at han selv etter bare to år som statsråd må oppfattes som ministersosialist i SV-tapning, skriver Håvard Narum. Foto: Storfjell Ingar

Bård Vegar Solhjell har klokkertro på det rødgrønne samarbeidet, men mener det er tungt å fornye politikken fra regjeringskontorene. Slik avslører han SVs dilemma fra innsiden.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De som leter etter forklaringer på at Bård Vegar Solhjell trakk seg etter to uker som lederkandidat i SV, kan finne ammunisjon i hans bok Solidaritet på ny. Der avkler SVs parlamentariske leder seg selv som så full av paradokser at det er vanskelig å se hvilken retning han kunne ha ledet partiet dersom han hadde hatt tilstrekkelig støtte til å bli Kristin Halvorsens etterfølger.Solhjell er så regjeringslojal at han selv etter bare to år som statsråd må oppfattes som ministersosialist i SV-tapning. Han ønsker ikke bare at partiet skal fortsette i en trepartikoalisjon som har brakt SV nærmere sperregrensen for hvert valg siden de rødgrønne overtok makten i 2005. Han tar også til orde for at de rødgrønne skal sementere et samarbeid som skal vare i minst en generasjon, og der Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skal følge hverandre i tykt og tynt både i posisjon og opposisjon.

Mer av alt

Solhjells oppskrift på å gjøre SV til et tydeligere parti innenfor et "evigvarende" rødgrønt prosjekt er å gjøre partiet både rødere og grønnere samtidig som det skal profilere seg sterkere som en varm forsvarer av liberale verdier og det enkelte menneskes valgfrihet. Hadde det vært realistisk å overkomme alt dette, kunne SV ha fremstått som samlende for hele venstresiden og langt inn i det politiske sentrum. Valgresultatene viser at SV langt fra har kraft til å innta en slik posisjon. Når de politiske tyngdelover truer med å knuse Kristin Halvorsens livsverk om å gjøre SV til et levedyktig regjeringsparti både i med— og motgang, er det lite håp om at fornyelsen ligger i å fri til krefter fra det lyseblå Høyre til Rødt-velgere som endelig har gitt sine illusjoner på båten. Retningen blir ganske enkelt for sprikende.

Men Solhjell skal ha ros for politisk vågemot. Fra en sidelinje som er blitt mer uforpliktende, men ikke mindre tankevekkende, etter at han måtte kaste inn håndkleet som lederkandidat, peker han på dilemmaer i vårt politiske system som fortjener oppmerksomhet uavhengig av SVs seire eller nederlag i Regjeringen.

Manglende dristighet

Solhjells tankelek om hva som kunne ha skjedd hvis hans forgjenger både som SV-nestleder og kunnskapsminister, Øystein Djupedal, hadde foreslått et forlik om full barnehagedekning for sin egen regjering i stedet for å alliere seg med Frps Siv Jensen, mens begge var i opposisjon, er mer avslørende for systemets manglende dristighet enn godt er. Solhjell frykter at saken som i dag blir fremstilt som en stor seier både for SV og Regjeringen, ville blitt stanset på grunn av regjeringskollegiets manglende mot til å prioritere.

Mye tyder på at han har han rett. Da blir det vanskelig å forstå hans tro på muligheten for å realisere nye dristige prosjekter fra regjeringskontorene. Hans fremste nye visjon er å komme nærmere målet om å avskaffe fattigdom. Det er i fordelingspolitikken han ønsker å gjøre SV rødere. Men heller ikke Solhjell har funnet den vanskelige koden til hvordan dette kan gjøres i praksis.

Fremtid

Solhjells tydeligste budskap til sine partifeller når de skal fornye solidaritetsbegrepet er å være mer opptatt av fremtiden enn fortiden. Dette er ikke ukontroversielt i et parti der mange ser ut til å tro at veien til ny fremgang ligger i å hente frem igjen SVs gamle flaggsaker i utenrikspolitikken ved å distansere seg fra Regjeringens Nato-politikk og forsterke kampen mot alt som har med EU å gjøre.

Det var ingen tilfeldighet at Solhjell ikke var til stede under den såkalte gjenreisningskonferansen som en del partiveteraner arrangerte i helgen. En av gjennomgangsmelodiene der var at Ap er i ferd med å kvele og ødelegge SV gjennom sine maktpolitiske dødskyss.

I Solhjells verden er det motsatt. Han satser på at SV med sine fire prosent skal bli det ledende partiet i fornyelsen av en koalisjon der Ap har seks-syv ganger flere velgere bak seg.

Leder- og veivalg

Begge de gjenværende lederkandidatene, Audun Lysbakken og Heikki Holmås stilte pliktskyldigst på "gjenreisningskonferansen". De har ikke råd til å støte fra seg noen partifeller akkurat nå.

Begge står fortsatt, som Solhjell, på at SV ikke skal forlate Regjeringen. De må likevel forholde seg til at stemningen for en slik utvei er større i partiet nå enn like etter valgnederlaget i september.

Inntil videre er det likevel ikke aktuell politikk. Den fremste av partiveteranene, Stein Ørnhøi, formulerte situasjonen treffende i Klassekampen i går: "Å trekke seg ut vil være en gigantisk demonstrasjon av avmakt." Og i Dagsavisen: "Hvis man skal ut av Regjeringen, må det være politiske årsaker til det."

Klimameldingen til våren kan muligens gjøres til en slik politisk årsak. I så fall vil Bård Vegar Solhjell stritte imot med all den politiske kraft han måtte ha igjen. Slik vil han gjøre SV til et enda grønnere parti.

Les også

  1. - Vi later som om hver krone blir brukt helt perfekt

Les mer om

  1. Kultur