Kommentar

Det stille alvoret ved Sognefjorden | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås
    Spaltist, direktør i Stiftelsen Fritt Ord

Wittgensteins hus 30 bratte meter over Eidsvatnet i Skjolden i Sogn er nå gjenreist etter 60 år. Jon Bolstad

Wittgensteins hus er endelig gjenreist.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For nøyaktig 200 år siden ble Norge for alvor oppdaget av billedkunstnerne som reiste til Sogn. Hundre år senere ble samme landskap gjenoppdaget av en det 20. århundres fremste filosofer, Ludwig Wittgenstein.

Knut Olav Åmås er fast spaltist i Aftenposten og direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Det var to vesensforskjellige oppdagelser – utført av de norske forløperne til nasjonalromantikken og en filosof i eksil fra de intellektuelle metropolene Wien og Cambridge. Fra torsdag til lørdag denne uken blir begge markert.

Bildene av Norge

I den store praktboligen Munthehuset i Ytre Kroken i Luster blir en av tidenes største utstillinger av nasjonalromantisk kunst åpnet. Tre mil lenger innover Sognefjordens innerste arm Lustrafjorden blir Wittgensteins lille tømmerhus gjenåpnet etter å ha vært demontert i 60 år. To ulike hus i samme sterke landskap.

Det som skjedde i Sogn for 200 år siden, var starten på en ny fase i norsk identitetshistorie. Det som skjedde samme sted for et hundreår siden, var en ny retning for filosofien – ja, ikke bare én vending, men to.

Kunstnerne Johannes Flintoe og William Maximilian Carpelan dro sommeren 1819 hver for seg over fjellet fra Christiania. De stilte ut bildene sine året etter på Tegneskolen og vakte oppsikt: Denne kunsten, disse bildene av norsk natur og folk kom til å spille en nøkkelrolle i kunsthistorien og kulminerte i den nasjonalromantiske blomstringen rundt 1850.

Utsnitt av Johannes Flintoes maleri Skjolden med Eidsvatnet, mot Fortundalen i Sogn, 1834. Eier: Norsk Kultursenter, Pål Sagen. Filosofen Ludwig Wittgensteins hus ligger i dag i fjellsiden til venstre. © Fotograf Morten Henden Aamot

Fjellene, fjordene, folket

Militær- og kunstnerfamilien Munthe skapte kontakter mellom Sogn og kunstnerne i Christiania i årene etter 1814, og både norske og utenlandske malere fortsatte å reise dit i tiårene utover 1800-tallet. Gjestene gjorde Munthehuset til et intenst og rikt kunstnermiljø, plassert der de fant sine viktigste motiver: fjellene, fossene, fjordene, folkekulturen og folkelivet.

Blant kunstverkene i Munthehuset fra 1763 er også Tidemand, Gude, J.C. Dahl – samt Carl Johan Fahlcrantz' litografier til Esais Tegnérs Frithiofs saga fra 1825, basert på islendingesagaen om Fridtjov den frøkne, som vokste opp i Sogn.

Og her finnes det enda en kulturhistorisk forbindelse mellom de to markeringene i Luster: I kjølvannet av mange tyskere og østerrikeres «Drang nach Norden» og keiser Wilhelm IIs årlige vestlandsreiser i 25 år seilte også filosofen Ludwig Wittgenstein inn Sognefjorden høsten 1913 og passerte keiserens gave til det norske folk på Vangsnes, den 22 meter høye Fridtjov-statuen.

Filosof i eksil

Den 24 år unge Wittgenstein var en filosof i eksil, på frivillig «flukt» fra både en av Østerrike-Ungarns største familieformuer, som han ville være uavhengig av, og Englands skarpeste filosofer i Cambridge, som den genierklærte syntes var et distraherende sted.

Han eksilerte seg flere ganger i livet, dro til Wales, Irland og Norge. I Skjolden i Sogn tilbrakte han tilsammen to år mellom 1913 og 1950. Der ble grunnlaget for hans tidlige tenkning lagt (Tractatus Logico-Philosophicus) og viktige deler av den sene filosofien skrevet (Filosofiske undersøkelser).

Reisene vakte forundring i Wien og Cambridge, ikke minst hos læreren Bertrand Russell: «Jeg sa det ville bli mørkt, han sa han hatet dagslys. Jeg sa det ville bli ensomt, han sa at han solgte sjelen sin ved å snakke med intelligente mennesker. Jeg sa han var gal, han sa Gud beskyttet ham mot å bli normal. (Jeg er overbevist om at Gud vil.)»

Wittgensteins hus skimtes i fjellsiden til venstre. Jon Bolstad

Ro og konsentrasjon

Men Wittgenstein reiste, igjen og igjen, og oppnådde de mest produktive periodene i livet i Skjolden: «Jeg kan ikke forestille meg at jeg kunne ha arbeidet noen steder slik jeg gjør her. Det er roen og kanskje det vidunderlige landskapet; jeg mener det stille alvoret i landskapet.»

I 60 år har det bare vært en tom grunnmur på Wittgensteins hustomt i en bratt fjellside, kalt «Østerrike» av bygdefolk. Alt i 1919 ga han huset i gave til en venn i Skjolden, men fortsatte å bo der.

Men alt tømmeret, takplatene og vinduene ble tatt vare på etter rivingen, og nå er det solide, lille huset endelig gjenreist og blir åpnet. Kanskje kan det bli arbeidssted for tenkere og kunstnere deler av året.


1819 og 1919. To hus. To århundrer. Helt ulike mennesker skapte grunnlaget for nasjonalromantikken og den nye filosofien. Men de så det samme landskapet: det stille alvoret ved Sognefjorden.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten og skriver da på egne vegne.

  • Les flere kommentarer av Knut Olav Åmås:
  1. Les også

    Nasjonalgalleriet gjenåpnet – på Notodden

  2. Les også

    Eldre er blitt mindre synlige i vårt ungdomsdyrkende Norge

  3. Les også

    Lyse utsikter og mørke skyer i mediebransjen


Les mer om

  1. Historie
  2. Filosofi
  3. Kunst
  4. Knut Olav Åmås

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Få den båten ut av det bålet!» sa Marianne Heske. Nå er kunstnerens vrak på vei til Frankfurt.

  2. KOMMENTAR

    Nå holder det med lutryggede, jantepregede og dødstriste bygg i hovedstaden

  3. KOMMENTAR

    Hun så meg inn i øynene og sa at Jesus kunne kurere homofile

  4. KOMMENTAR

    Homeopati for hunder. Akupunktur for hester. Alternativ medisin for kjæledyr er humbug – og kan bli dyreplageri

  5. KOMMENTAR

    Fredsplanene for Midtøsten: Store ord – mange utsettelser

  6. KOMMENTAR

    «Jeg kjører Tesla, rydder egen strandlinje, resirkulerer menn og sender au pairen med tog.»