Kommentar

Poldens sparebank

  • Karine Nyborg
    Karine Nyborg
    professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Fisket svikter i Hamsuns fortelling om Poldens sparebank. Den minner ikke så rent lite om dagens finanskrise. Foto: ROBERT F. BUKATY

Hamsuns fortelling om bygda Poldens vekst og fall minner om dagens økonomiske krise.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I August-trilogien forteller Knut Hamsun hvordan fremskrittet og den nye tid kommer til Polden, et lite, fattigslig fisker— og jordbrukssamfunn. Polden vokser, blomstrer - og kollapser deretter i sult, nød og opptøyer. Og selv om Hamsun neppe primært var opptatt av drivkreftene bak økonomiske kriser, er likhetstrekkene mellom hans fortelling og dagens krise mange.

Bøkene ble utgitt i en urolig tid. Under og like etter første verdenskrig hadde aksjespekulasjonen nådd slike høyder at handelen til og med skal ha foregått på Grand Cafés toaletter i mørket etter stengetid. Da krigen var over, fulgte snart nedgangstider; kommuner og private slet med å betjene gjeld, banker og bedrifter gikk konkurs, og mange spekulanter opplevde personlig ruin. Dette var bakteppet for den første boka, Landstrykere (1927) . August (1930) ble utgitt mens følgene av børskrakket i USA i 1929 skyllet over Europa. Mot slutten av 1932, like før utgivelsen av Men livet lever (1933), var 42 prosent av de fagorganiserte i Norge uten arbeid (Alnæs 1999).

Dristige idéer

Trilogiens gjennomgangsfigur er August, en prinsippløs, sjarmerende og hjertevarm gründertype som «syntes å være en slag agent, en utsending for tiden, for verden». August skaper aktivitet overalt hvor han ferdes, dels ved nye, dristige idéer, dels ved å organisere bygdefolket, dels ved en kreativitet og ønsketenkning som ofte bikker langt over grensen til den rene svindel. I Polden sørger August blant annet for rydding av svabergene for å kunne tilby utenbys skippere tørking av fisk; han får bygdefolket til å investere i sildenot, og han vil bygge sildemelfabrikk.

Fisket er godt, folk får penger mellom hendene. August kjøper tomter, bygger staselige hus og selger dem videre, Polden blir by. Men August vil at alle, også de fattige, skal kunne låne til hus, og han trenger startkapital til fabrikken. Derfor tar han initiativ til Poldens sparebank.

Sette fart i etterspørselen

At den aktivitetsglade August vil ha en bank er ikke rart, for generelt kan banker virkelig sette fart i etterspørselen etter varer og tjenester. Anta at A setter inn penger, og at banken låner dem ut til B. B skal bygge hus, men trenger ikke alle pengene straks. Han setter dem derfor i banken - som igjen låner dem ut til C, som også starter husbygging, men setter deler av lånebeløpet inn igjen i banken - som låner det videre til D. Slik kan A’s opprinnelige innskudd føre til at både B, C og D kan starte opp sine prosjekter.

Vanskeligheten med et slikt system er selvsagt at hvis A, B og C vil ha ut pengene sine samtidig, mens banken ikke raskt kan si opp utlån, kan banken gå tom for penger og ende med konkurs. Et rykte om at banken har trøbbel kan dermed bli selvoppfyllende: Innskyterne blir nervøse og trekker innskuddene tilbake, og banken får faktisk trøbbel. For å unngå dette, stiller myndighetene garantier for vanlige bankinnskudd ved en eventuell bankkonkurs, og krever også et minimumsnivå på bankens egenkapital - altså hvor mye penger banken selv må sørge for å ha.

August overbeviser Poldens innbyggere om at banken har strålende utsikter. I tillegg lurer han dem til å tro at en rik investor har tegnet seg for en stor del av aksjene (investoren er egentlig ham selv, og pengene har han ennå ikke skaffet). Slik får han andre til å henge seg på, og Poldens sparebank blir stiftet.

Fattig og rik får boliglån. Folketallet øker, matjord blir boligtomter, mel og gryn må importeres sørfra, August kjøper sement til fabrikken. Alt ser lyst ut.

Silda uteblir

Men så uteblir silda. Samtidig fyker prisene på mel og gryn til himmels. Matjorda er borte, og brått finnes ikke mat: «Det gik dag for dag, menneskene sultet og sang salmer og brækket grøn galde op av lutter tom mave.»

Hamsuns fortelling minner ikke rent lite om dagens finanskrise, der utgangssituasjonen også var kjennetegnet av høye eiendomspriser og omfattende byggeaktivitet, fantasifulle finansfolk, forvirrende ansvarsforhold og dårlig risikoforståelse, store utlån til fattigfolk uten betalingsevne, fremtidstro og optimisme.

Slik Poldens sparebank ble drevet uten hensyn til lover og regler, sto også USAs investeringsbanker på siden av myndighetenes bankreguleringer, og utlånene kunne være mer enn 30 ganger egenkapitalen. Da eiendomsprisene falt, begynte bankene å tape penger. Nervøse innskytere og innlånere ville ha tilbake pengene sine, og selvoppfyllende profetier om bankkollapser oppsto. Myndighetene måtte til slutt gripe til omfattende og dyre støttetiltak for å hindre det finansielle systemet i å bryte fullstendig sammen.

Poldens krise er likevel neppe noen egentlig finanskrise. På pengesekken til Poldens sparebank har Hamsun nemlig plassert en myndig og lite risikovillig kvinne, Pauline. Når August låner penger ut i øst og vest, tar Pauline sikkerhet i Augusts egne (etter hvert reelle) bankaksjer. Utlånene synes aldri å bli større enn egenkapitalen. Poldens sparebank kan dermed neppe ha skapt særlig mer aktivitet enn August kunne ha fått i stand ved å låne ut egne penger privat. Når nedgangstidene kommer, er det i første rekke August selv som taper penger - noe finansielt system som kan kollapse, finnes knapt nok i Polden.

Næringsgrunnlaget svikter

Hva er det da som går galt? Poldens krise kommer snarere fordi næringsgrunnlaget svikter. Augusts idéer har gjort Poldens produksjonsliv mer spesialisert, men også mer ensidig råvarebasert enn før: Fra å drive både jordbruk og fiske, bygger Poldens folk opp en økonomi basert på primærnæring (fiske), tjenesteproduksjon (hjelp til fisketørking) og industri (sildemel) som alle er avhengig av én råvare - fisk. Når fisket svikter, kollapser dermed økonomien - selv med en Pauline på pengesekken.

Artikkelen er basert på et foredrag på Norsk litteraturfestival på Lillehammer.

Les mer om

  1. Kultur