Kommentar

Det beklages i tide og utide | Ingunn Økland

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Hele fem ganger har Anette Trettebergstuen (Ap) oppfordret statsminister Erna Solberg (H) til å beklage sine uttalelser om Black Box teater. Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Den nye beklagelseskulturen er full av maktspill som vi bør ta i betraktning når noen krever at andre skal beklage.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Erna Solberg bør beklage, VG bør beklage, Tusvik & Tønne bør beklage.

Kravene er kommet tett den siste tiden, ofte fremsatt av en utenforstående tredjepart. Nylig hevdet komiker Thomas Leikvoll at Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusvik bør si unnskyld til komiker Truls Svendsen fordi de to i sin podkast «hudflettet» Svendsen for å ha stjålet en vits av Jerry Seinfeld.

Krav om offentlige beklagelser er ikke et norsk fenomen. I internasjonal politikk og journalistikk er beklagelsen blitt så sentral at akademikere snakker om «the age of apology».

De første studiene kom på begynnelsen av 1990-tallet og fagfeltet er i sterk vekst på 2000-tallet. I dag er beklagelsen flyttet fra den religiøse sfære til offentligheten: Den subjektive syndsbekjennelsen (mea culpa) er erstattet av ulike former for verdslige oppgjør.

Fløgstad ut av Forfatterforeningen

Mest omstridt er såkalt kollektive unnskyldninger fordi de forutsetter en moralsk og historisk overlegenhetsfølelse. Hvem er vi som vet best?

Forfatteren Kjartan Fløgstad forlot nylig sin egen fagforening i protest mot en kollektiv beklagelse. Det sittende styret i Den norske Forfatterforeningen (DnF) har valgt å unnskylde overfor 17 medlemmer som i 1945 ble dømt av den såkalte æresretten for ulike former for «unasjonalt virke». Fløgstad mener på sin side at æresretten ga et velbegrunnet bidrag til avnazifiseringen av landets befolkning etter krigen.

Beklage beklagelsen?

Uavhengig av hva man måtte mene om sakens kjerne, så utløser denne beklagelsen et interessant paradoks. For unnskyldningen er i sin tur stigmatiserende for de historiske aktørene i æresretten.

Det samme paradokset gjelder biskopenes unnskyldning for kirkens tradisjonelle posisjon i abortsaken. Ja, om to eller hundre år kan det hende at kollektive beklagelser gitt i 2019 vil utløse nye beklagelser overfor dem som man nå har beklaget på vegne av. I den moderne beklagelseskulturen skyver man rundt på både ansvar og skam.

Ikke desto mindre kan kollektive unnskyldninger være betimelige. Det gjelder særlig statlige beklagelser til grupper som har lidd overlast eller blitt utsatt for lovbrudd.

Historikeren Guri Hjeltnes daterer den norske oppstarten til 1992, da kong Harald holdt en kritisk og ydmyk tale ved partisanenes bauta i Kiberg. Kong Harald var relativt tidlig ute også da han i 1997 unnskyldte den norske behandlingen av samene. Det gikk ytterligere ti år med hard diskusjon før australske myndigheter beklaget overfor aboriginene, en sak som hadde stor symbolverdi.

For mye av det gode

Av sittende statsministre har Justin Trudeau i Canada gjort seg sterkt bemerket i beklagelsessjangeren. I løpet av hans drøyt fire år som statsminister har Trudeau fremført fire offentlige beklagelser, blant annet til urbefolkningen og LGBT-samfunnet.

Men også statlige beklagelser kan miste tyngden dersom de kommer for ofte. I faglitteraturen diskuteres det fortløpende hva som er grensen mellom oppriktig ansvarsfølelse for utsatte grupper, politisk sentimentalitet og dobbeltmoral.

Slik sett er det mindre komplisert med individuelle beklagelser. Da er det tross alt enkeltmennesker som tar ansvar for egne ord og handlinger. Skjønt, stadig oftere presses beklagelsen frem av meningsmotstandere. Noen ser sitt snitt til å tvinge folk ut av kontrære posisjoner, politisk uenighet blir forvandlet til en moralsk slagmark.

Mediedrevet beklagelse

Mediene kan bruke slike konflikter for alt det er verdt. Man iscenesetter et kappløp som skal få sitt dramaturgiske høydepunkt når den skyldige kryper til korset.

Statsminister Erna Solberg nektet å danse etter noens pipe i konflikten om Black Box Teater. Hun var sterkt presset av Anette Trettebergstuen (Ap), som hevdet at hensikten var «å feie bort all tvil» og «legge debatten død».

Faren er at fremtvungne beklagelser blir lite verdt. Minst av alt er de egnet til å feie bort all tvil. Det viser VGs beklagelse i Bar Vulkan-saken. Avisens egen evalueringsrapport er en studie i det vi kan kalle den motvillige beklagelse. Redaktørkollegiet føler seg kallet til retrett, men bruker store ressurser på å klekke ut ordlyden, legge beklagelsen på riktig nivå og finne ut hvem som skulle fremføre den på hvilke «flater». Fordi den ikke var helhjertet og entydig, skapte beklagelsen full forvirring.

Bør vekke årvåkenhet

Det har gått inflasjon i beklagelser – uten at vi mennesker kan slutte å beklage av den grunn.

Historien er preget av fordommer, lovbrudd og overgrep som våre statsledere fortsatt bør vurdere å unnskylde. Enkeltmennesker gjør feil som de med god grunn vil beklage offentlig.

Fremdeles kan unnskyldningen være en forløsende handling, og den kan fremføres med ydmykhet. Samtidig er den moderne beklagelseskulturen så full av maktspill og interessekonflikter at det bør vekke årvåkenhet hver gang noen krever at andre skal beklage.

  1. Les også

    Til Forfatterforeningen: Vi legger neppe krigshistorien bak oss gjennom fortielse og forskjønnelse | Fløgstad, Søbye og Rem

  2. Les også

    Derfor tok det VG seks dager å beklage

Les mer om

  1. VG
  2. Kjartan Fløgstad
  3. Erna Solberg