Råtekster fra Utøya

5 år siden 22. juli: Tekstmeldingene fra Utøya ripper opp i vonde minner. Det er derfor vi skal lese dem.

18.58: «Jeg er så redd, det ligger mange døde rundt meg. Sikkert 10»

18.59: «Hjelpen er på vei. Hold ut :) Du er den tøffeste jeg vet om!»

19.04: «Mamma jeg er så redd for å dø»

19.05: «Hvis jeg dør, fortell alle at jeg elsker dem»

19.09: «Astrid – Du skal ikke dø. Du skal ligge helt stille til det er trygt»

Astrid Hoem overlevde terrorangrepet på Utøya, men tekstmeldingene hennes vitner om infernoet. I likhet med mange av de andre leirdeltakerne hadde hun sporadisk kontakt med foreldre eller venner mens terroristen jaktet på ungdommene.

Helgens utgave av A-magasinet forteller historien om disse SMS-ene. Meldingene er hentet frem fra harddisker og gamle telefoner. Overlevende og pårørende har valgt å gi det nakne materialet til Utøya, der meldingene vil inngå i et nytt minne- og læringssenter. Det såkalte Hegnhuset innvies i neste uke, nøyaktig fem år etter terrorangrepet.

Ikke få panikk

Tekstmeldingene er det første som møter deg når du entrer Hegnhuset fra den øverste av to innganger. Huset er tegnet av Erlend Blakstad Haffner og bygget som en beskyttende ramme rundt den gamle kafeen, der 13 ungdommer ble drept. I gangene mellom rammeverket og kafébygget er det skapt egne rom for ulike typer innhold (tekst, film, undervisning).

En enkel tidslinje løper over tekstmeldingene. Flere av sms-ene er sendt kun få meter fra der publikum står. Man behøver bare å vri hodet lett til høyre så ser man rett mot toalettene.

«Hei. Er kaos og avvekslet skudd på øyen. Jeg er i sikkerhet på et toalett med mange andre. Jeg har det bra. Si til alle at jeg elsker de. Og deg. Ringer når jeg kommer ut. Ikke få panikk»

Det er Ronja Huld Løseth Breisnes som melder sin mor. Hun får naturligvis panikk:

«Vær forsiktig. dette høres forferdelig ut! Elsker deg»

De fleste korrespondansene ender godt («Vi e redda»). Andre utvekslinger ender i en fortvilet monolog.

«Hvordan går det?»

«Hva skjer»

«Vennen vær snill å svar please»

«Vennen hvordan går det?»

Skadeskutt museum

Neste stasjon i utstillingen er salene i kafébygget. Familiene til de avdøde har for lengst laget små minnesmerker der ungdommene ble funnet. Disse vil bli stående som lysende punkter i det skadeskutte museet som kafeen nå er forvandlet til.

Utenfor kafeen er det laget et åpent og lyst læringssenter tilrettelagt for skoleklasser og andre grupper.

Et vellykket minnested

Å reise minnesmerker er ofte kompliserte prosesser. Det planlagte, nasjonale minnesmerket på Sørbråten viser hvor konfliktfylt det kan være.

Heller ikke Hegnhuset på Utøya er blitt til uten motstand. AUF ønsket lenge å rive kafébygget, mens etterlatte familier ønsket å bevare det.

Men Hegnhuset er blitt et vellykket minnested fordi det åpner for både innlevelse i tragedien og læring om terror. Det har klare likhetstrekk med 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet. Begge disse utstillingene er laget etter et klokt pedagogisk prinsipp: Materialet presenteres på rolige, rene flater. Forklaringene er holdt i en saklig og dokumentarisk stil. Slik får de dramatiske hendelsene tale for seg selv.

Så er det også det samme fagmiljøet som står bak Hegnhuset og 22. juli-senteret. Historikeren Tor Einar Fagerland og arkitekten Atle Aas har hatt ansvar for innhold og presentasjonsformer. De har samarbeidet tett med både AUF og etterlatte.

«Litt lei av 22. juli»

Allerede i 2013 hadde 53 norske kommuner takket ja til minnesmerker laget av skulptøren Nico Widerberg. I fjor ble minnesmerket «Lysningen» innviet på Utøya. Foran femårsmarkeringen kan man spørre seg hvilken funksjon de ulike minnesmerkene skal ha.

«SMS-ene vil bidra til at det som skjedde, aldri blir glemt,» sier Lisbeth Røyneland til A-magasinet. Hun mistet datteren Synne på Utøya. Røyneland tror folk begynner å bli litt lei 22. juli, og forteller at hun stort sett unngår å snakke om terroren.

Begrunnelsen går igjen blant foreldrene. «Meldingene er tidsvitner,» sier Halvor Firman til A-magasinet. «Folk kan bli lei av 22. juli (…). Skal du aldri glemme, må du også vise frem hvordan folk hadde det.» Hans datter Hilde overlevde terrorangrepet.

Gir oss råtekstene

Det svir å lese slike forklaringer. Etterlatte og pårørende har skjønt det for lengst: Det må stadig sterkere lut til for å bevege oss andre. Så nå gir de oss råtekstene som forteller om dødsangsten.

Allmenhetens økende distanse til 22. juli lar seg avlese på flere ulike barometre. Ifølge forfatteren Stian Bromark er terroren knapt til stede i skolenes lærebøker (Agenda Magasin, 18. juni).

Mitt inntrykk er at også kunnskapsproduksjonen er sterkt fallende. De første årene kom det et ras av bøker om 22. juli. Vi har faktisk et helt lite bibliotek med bøker, rapporter og mastergrader om terroren.

Den spesielle bokhyllen står på 22.-juli-senteret i Regjeringskvartalet. Men bare et fåtall av titlene er av nyere dato. Noen standhaftige forskere skriver fremdeles 22. juli-relaterte bøker om høyreekstremisme og politisk radikalisering, ellers er det ganske stille. Knapt et eneste viktig forlag har bidrag til femårsmarkeringen.

Dermed er det tekstmeldingene som blir femårsmarkeringens viktigste «litteratur».

Ikke et nasjonalt traume

Det sies at 22. juli er et nasjonalt traume. Men i virkeligheten er de færreste traumatisert. Kun en liten gruppe lever med varige sår. Det er fordi 22. juli ikke er et nasjonalt traume at vi trenger læringssentre, minnesmerker og råtekster fra Utøya.