Kommentar

Omstilling til hva da?

  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    Kommentator
omstilling-9cm7JGCsni.jpg

Statsministeren sier det hele tiden. Norge må omstilles. Det er lettere sagt enn gjort.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Vårt svar på utfordringene er omstilling », sa statsminister Solberg i slutten av august, da hun presenterte hovedlinjene for neste års statsbudsjett, som skal legges frem for Stortinget 7. oktober. Vi har hørt det før. Så mange ganger at vi er blitt numne. Omstilling, omstilling, omstilling . Vi skjønner hva ordet betyr – men hva innebærer det?

Klokkene ringer

Det er ikke rart at det er hakk i plata i Regjeringskvartalet. Klokkene ringer for norsk økonomi overalt og hele tiden. Oljeproduksjonen på norsk sokkel er halvert siden årtusenskiftet. Oljeprisene har stupt. Det fører i sin tur til at oljeselskapene skrur igjen kranen for investeringer, noe som rammer bedriftene som leverer varer og tjenester til oljeindustrien – og det er ikke få.

Flere arbeidsledige

I fjor spådde SSB at 30.000 oljearbeidere vil miste jobben før 2018. Siden den gang har arbeidsledigheten i oljefylket Rogaland økt med 55 prosent. Nasjonalt stiger ledigheten så raskt at statsministeren antyder at hun vil legge en betydelig sum på bordet for å bekjempe den. Nøyaktig hvor betydelig, vil hun ikke si: «Det viktigste er at det skal legge til rette for mer aktivitet, flere jobber og en langsiktig omstilling », sier hun.

Fra særstilling til omstilling

Greit. Norge er ikke lenger i en særstilling, men i en omstilling. Det brenner under føttene på oss. Men hvilke arbeidsplasser skal vi skape, og hvordan gjør vi det? Den gode nyheten er at Norge er usedvanlig godt rustet for omstilling. Vi har fortsatt penger i bøtter og spann, og de som mister jobben i oljebransjen har bakgrunn fra et regelrett teknologisk mirakel. Den dårlige nyheten er at vi ikke kan regne med et nytt oljeeventyr.

Vill galopp mot solnedgangen

I fremtiden vil vi bli nødt til å satse på mange hester på én gang. Sånn er det vel på travbanen, antar jeg. Jo flere du satser på, desto større er sannsynligheten for at du vinner noe. Men skal du vinne mye, må du satse mye, og de aller største gevinstene kommer når du satser på hester som ikke er helt opplagte vinnere. Der kommer statsministeren inn i bildet igjen. Skal hun klare å skape nye arbeidsplasser i mange ulike næringer, må hun tørre å satse også på de mange hestene som bare har en liten, teoretisk mulighet til å henge med i tetfeltet. Hun må ta risiko.

Sånn er det vel på travbanen, antar jeg. Jo flere du satser på, desto større er sannsynligheten for at du vinner noe.

Vekst i unge bedrifter

Ifølge Daniel Ras-Vidal, daglig leder i FIN, Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge, skapes det stadig flere nye arbeidsplasser i bedrifter som er mindre enn fem år gamle. «Statlige risikokapitalkroner må derfor rettes inn mot innovative, men risikofylte områder hvor privat kapital ikke investerer i dag», skriver han i bloggen sin. Mye tyder på at han har rett.

Solbergs dark horse

Det er lett å tenke at all innovasjon i Norge foregår i hvitmalte kontorfellesskap i Oslo der folk har kule klær, grønn te er gratis, og en eller annen fyr med funky frisyre har en helt rå app på tegnebrettet. Ikke noe galt med det, altså, men Petter Smart kan ikke redde Norge. Vi trenger solid forskning og utvikling, og ikke minst kommersialisering av forskningen. Selskapsbygging.

Næringslivet investerer lite i forskning. Andelen av bruttoproduktet i bedriftene som går til forskning og utvikling (altså innovasjon) i Danmark, Sverige og Finland er alle tre-fire ganger høyere enn i Norge, ifølge Produktivitetskommisjonens rapport Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd .

Spør du bedriftene hvorfor, vil de svare høye kostnader og mangel på finansiering. Eller med andre ord: De innovative miljøene trenger både privat og statlig risikokapital. Der har Solberg sin dark horse .

Lurer du på hvorfor nabolandene våre triller ut nye milliardbedrifter på samlebånd, mens Norge ikke gjør det? Les mer her:

Les også

I Sverige finnes det enhjørninger

Ta sjansen

Den norske staten, inkludert Investinor, kritiseres ofte for å satse på sikre hester, der de private investorene, med penger, kompetanse og nettverk allerede er på plass. Da kan de rapportere om lønnsomhet i stedet for tap. Det ser bra ut. Problemet er at det ikke gir risikoavlastning, men risikoaversjon. I Sverige anbefaler en fersk utredning å etablere flere statlige fond som går tidlig inn i bedrifter og næringer. Går staten inn med risikokapital i for eksempel i medisin, maritim teknologi og grønn energi, tre næringer der Norge har gode forutsetninger for å lykkes, kan de redusere risikoen til de private investorene, samtidig som et sterkt fagmiljø faktisk plukker opp det ferske selskapet og har sterk egeninteresse i å piske det videre til suksess. Eller staten kan matche beløpet gründerne selv klarer å skrape sammen gjennom folkefinansiering.

Mulighetene er mange, Solberg. Nå gjelder det å få plantet en gulrot i pannen på dette gamle øket, så det blir en enhjørning. Men det fikser du. Det er jo bare en omstilling .

Les mer om

  1. Kultur