Kommentar

Det fungerer å sende signaler i asylpolitikken | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Kommentator

Også norske velgere og europeiske samarbeidspartnere er lydhøre for signaler, skriver Andreas Slettholm. Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Men det er ikke bare asylsøkere som oppfatter dem.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mye er nytt under solen.

Men en god del er uforandret siden midten av 80-tallet, da norsk asylpolitikk oppsto.

Mennesker legger ut på farefulle reiser på jakt etter bedre levekår. Europa sliter med å koordinere regulering av innvandring. Asylinstituttet er under press. Politikerne er opptatt av å sende signaler til asylsøkerne. Mellom 20 og 40 prosent av befolkningen mener Norge har en for liberal asylpolitikk. Sverige klager på Norge.

I 1987 var Sveriges innvandringsminister «særlig skuffet» da den norske regjeringen foreslo å sende flyktninger med opphold tilbake om situasjonen bedret seg. Bare danskene var verre, la ministeren til.

30 år senere diskuterer vi fortsatt om vi skal sende flyktninger tilbake til hjemlandet når situasjonen bedrer seg. Svenskene kjefter fortsatt på oss for å være inhumane, dog ikke like ille som danskene.

Innstramninger og liberaliseringer

Naturligvis er mye endret også.

I 1987 fantes for eksempel ikke noen utlendingslov. I mange runder har saksbehandlingen vært forsøkt gjort mer effektiv og presis. Å finne eksempler på reelle innstramninger er ikke vanskelig. Men mer enn en rettlinjet fortelling om en stadig mer restriktiv praksis, er asylpolitikken en fortelling om pragmatisme.

I denne regjeringsperioden er for eksempel terskelen senket for å henvise til internflukt i hjemlandet. Afghanere får knapt opphold lenger, og returpraksisen er kraftig intensivert. På samme tid har lengeværende barnefamilier fått rett til ny behandling av sakene sine. Flyktningkvotene via FN er kraftig utvidet. Midlertidig beskyttelse var langt mer utbredt på 90-tallet.

Målt i antall som i sum får beskyttelse i Norge, er denne regjeringens sjenerøsitet overfor flyktninger historisk.

Signaler til asylsøkere

Slik snakker dog ikke Regjeringen om asylpolitikken. I stedet er innvandringsministeren opptatt av å sende signaler, i håp om at det skal avskrekke asylsøkere fra å komme.

Erklæringen «norsk asylpolitikk er Europas strengeste» er ett slikt virkemiddel. Et annet er de millioner av kroner som går til spredning av tegneserier og TV-filmer i Somalia og Sudan, som «preventiv informasjonskampanje».

Overordnet har sannsynligvis «signaler» av denne type en effekt.

I hvert fall kan det, sammen med de faktiske innstramningene, være med på å forklare hvor eksepsjonelt lav tilstrømningen til Norge er akkurat nå, slik Sylo Taraku i Tankesmien Agenda påpeker i Aftenposten tirsdag.

Men hvor stor signaleffekten er overfor asylsøkere, er langt mer usikkert. Asylbunken ville muligens vært litt høyere med andre signaler, men uansett langt under nivået fra før flyktningkrisen.

At Europas grenser er stengt i mellomtiden, er åpenbart hovedårsak til reduksjonen.

  • Les saken: Listhaug ville ha Europas strengeste asylpolitikk. Her er tallenes tale.

Signaler til EU

Om målet er å redusere antall asylsøkere, nyter altså Norge svært godt av strengere europeisk grensekontroll og EUs avtale med Tyrkia. I et slikt perspektiv er det problematisk å konkurrere om å ha den strengeste nasjonale asylpolitikken.

For slikt sender signaler også til EU og våre europeiske samarbeidsland.

De felleseuropeiske tiltakene har gitt en nedgang i asylsøknadene, men også endret fordelingen slik at de mest utsatte landene, spesielt Italia, har fått en enda større del av byrden.

De nordiske landene hadde den største nedgangen mellom 2015 og 2016, Norge aller størst målt i prosentvis reduksjon. Østeuropeiske land tar fortsatt knapt imot flyktninger.

Mens norske myndigheter signaliserte behovet for en kraftig omlegging da vi selv fikk mange asylsøkere, er tonen blitt en annen. Nå sender vi i beste fall tvetydige signaler ut i Europa.

Norge slutter lojalt opp om EUs relokaliseringsprogram, men vi fortsetter å returnere asylsøkere til et kriserammet Italia gjennom Dublin-forordningen.

Asylsystemet i Europa skranter videre med en enda større skjevfordeling av byrdene.

Inge Grødum

Signaler til velgerne

Til slutt sender erklæringen «Europas strengeste asylpolitikk» signaler også til norske velgere. Det er heller ikke uten betydning.

For vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan hjelpe noen, og hvor mange det dreier seg om, går litt opp og ned alt etter hva velgerne vil.

Et lands mottaksevne er ubønnhørlig avhengig av mottaksviljen – det handler rett og slett om å få folket med seg.

Uten at tilstrekkelig mange borgere er villig til å arbeide for, finansiere og stille seg positive til å integrere den porsjon av verdens forfulgte som kommer hit, vil ikke integreringen fungere. Om folk oppfatter at asylsystemet er ute av kontroll, senkes mottaksviljen.

Oppslutningen rundt asylpolitikken er likevel bedre enn sitt rykte.

I Statistisk sentralbyrås årlige undersøkelser er majoriteten som mener at asylpolitikken bør være som i dag eller mer liberal, forbausende stabil gjennom de siste tiårene. De som vil stramme inn, har aldri vært i flertall, med unntak av en toårsperiode da Erna Solberg var kommunalminister og balet med blant annet mulla Krekar.

Hvor få eller mange som til enhver tid kommer, ser ut til å ha liten sammenheng med oppslutningen, om man ser svarene over tid. Det kan forklares på flere måter. En positiv versjon kan være at politikerne faktisk klarer å lytte godt til velgerne på dette feltet. I så fall forvalter norske politikere mottaksviljen klokt.

Balanserer ulike hensyn

I stadig skiftende asyllandskaper har norske politikere forsøkt å finne løsninger som balanserer ønsket om å gjøre godt i verden med behovet for å stille folk flests uro og opprettholde levelige samarbeidsforhold med Europa.

Slik har det vært i 30 år. Vektleggingen av disse hensynene varierer mellom partiene. Men selv de mest liberale stortingspartiene, som SV og Venstre, vegrer seg for å si mer enn at Norge kan ta imot «noen flere enn i dag». Og selv med Frp i førersetet for innvandringspolitikken får nesten enhver syrer som kommer seg over grensen, opphold.

Det er i det minste et signal om at grunnprinsippene i asylpolitikken fremdeles står ved lag.

Les mer om

  1. Kommentar Andreas Slettholm
  2. Migrantkrisen i Europa
  3. Innvandring
  4. Grensekontroll

Kommentar Andreas Slettholm

  1. KOMMENTAR

    Det er rart at handelsstanden er så glad i bilen

  2. KOMMENTAR

    Oslo-folk er mindre fornøyde med skole og eldreomsorg etter at de rødgrønne tok over

  3. KOMMENTAR

    Frikjennelsen av Thorkildsen gjør i hvert fall ikke problemene mindre i Skole-Oslo

  4. KOMMENTAR

    Kanskje er Bjørvika allerede forbi sitt beste | Andreas Slettholm

  5. KOMMENTAR

    Den nøytrale ekspert må avlives

  6. KOMMENTAR

    Regjeringen har lykkes med integreringen den dagen innvandrere forstår både ropete bergensk og kav sannersk