Kommentar

Vi elsker velferdsstaten. Kan vi slippe regningen?

  • Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør

Inge Grødum

Skatteøkninger vil etter hvert presse seg frem. Men det er ikke et godt svar nå.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vil du ha høyere skatt? Arbeiderpartiet kan gi deg det. Stem på oss!

Slik kan det nye budskapet fra partiets leder, Jonas Gahr Støre, leses.

Det kan høres ut som et planlagt politisk selvmord, og kanskje vil det virke på den måten også.

  • Arbeiderpartiet angripes fra høyre og venstre. Slik vil partiet vil øke skattene med 15 milliarder på fire år.

Valget til høsten burde også handle om å velferdsstatens fremtid. Om hvordan vi forbereder oss på eldrebølgen - som er rett rundt hjørnet.

Men jeg tviler på at det vil gå slik. En tryggere spådom er at det vil dreie seg svært mye om skatt.

Arbeiderpartiets bitre lærdom

Skatt er, isolert sett, et onde. Derfor er det politisk dynamitt.

Arbeiderpartiet tok et oppgjøre med seg selv etter det katastrofale valgresultatet i 2001. Det ble slutt på å foreslå høyere skattenivå.

Nå brytes denne linjen. Det er vågestykke. Det krever mot, eventuelt dumhet.

– En knyttneve i magen på både folk flest og næringslivet, sier finansminister Siv Jensen.

Varige skattelettelser forutsetter utgiftskutt

Siv Jensen vil altså ha lavere skatt. Det vil også Erna Solberg. Eller vil de det, egentlig?

I det lange løp er det utgiftene som bestemmer skattenivået, ikke omvendt. Alle politiske partier elsker nå velferdsstaten.

Sammenhengen mellom utgifter og skattenivå kan likevel skjules en god stund hvis man mottar en gave fra himmelen.

Det var det siste som skjedde fra 2001. Døren til Oljefondet ble endelig åpnet på gløtt.

Da kunne også Arbeiderpartiet legge tanken om flere skatte- og avgiftsøkninger på hyllen.

Femten år i paradis

Vi fikk den såkalte handlingsregelen: Avkastningen av fondet skulle hvert år brukes til å betale for en del av utgiftene på statsbudsjettet og for skattelettelser.

På bare tre år, fra begynnelsen av 2013 til begynnelsen av 2016 ble Oljefondet fordoblet i størrelse. Fondet er nå omtrent ti ganger så stort som i 2001.

Det overføres hvert år omtrent 40.000 kroner pr person - liten og stor - fra Oljefondet til statsbudsjettet.

2001 var altså en viktig skillevei. Våre liv ble forandret.

Men også politikken ble forandret. Den tradisjonelle mellom høyre og venstre ble mer utydelig.

Høyresiden ville ha lavere skatt, og har gjennomført skattekutt når de har vært i posisjon. Men det blekner mot utgiftsveksten - som alle har ønsket velkommen.

Veien tilbake til virkeligheten

Nå er vi kommet til en ny skillevei.

Oljefondet var ved utgangen av 2016 mindre enn året før. Plutselig er det bråstopp.

Det er vanskelig å overdrive hvilken fundamental endring dette er.

Regjeringen la frem nye progoser for Oljefondet og statsbudsjettet i høst. Avkastningen av oljefondet, korrigert for prisstigningen, vil ikke lenger vil øke. Det gjelder så lang frem prognosene går - to stortingsperioder.

Etter handlingsregelen burde vi i så fall ikke lenger øke bruken av oljepenger.

Til sammenligning har bruken av penger fra Oljefondet på statsbudsjettet under Regjeringen Solberg økt med drøye 20 milliarder kroner i året, en suveren ny rekord.

Staten lever ikke av Oljefondet alene, langt i fra. Men de stadig økende overføringene fra Oljefondet til statsbudsjettet har i 15 år vært politikkens moropenger. Det har finansiert nye satsinger og reformer.

Og de har bidratt til at utgiftsvekst og skattenivå et godt stykke på vei er blitt frikoblet.

Nå kan alt dette være slutt. Fortsetter de blå partiene sin utgiftspolitikk, vil de før eller senere tvinge frem skatteøkninger.

Hvem vil stramme inn på velferdsstaten?

Det er noe ærlig ved Arbeiderpartiets skatteutspill. Alternativet kan logisk sett sies å være å kutte i statens utgifter eller begynne å forsyne seg av selve Oljefondet.

Øker vi bruken av oljepenger ytterligere, spiser vi nemlig av «bankinnskuddet», i tillegg til rentene. Det innebærer at den store inntektstrømmen fra Oljefondet gradvis minker. Den må da erstattes av høyere skatt. Da vil Norge virkelig kunne bli et høyskatteland.

Det vil ta tid. Men hvis jeg skal tippe, tror jeg at faktisk at Oljefondet står utsatt til.

Det er vanskelig å oppdage noe parti som virkelig tør gå inn for en slankere stat. Siv Jensen har som finansminister snakket mer om avbyråkratisering og effektivisering enn sine forgjengere. Men økningen i antall ansatte i helse og omsorg og undervisning er det ingen som vil reversere.

Det er da heller ikke lett. Tvert i mot, den vil fortsette.

Vi har demografien mot oss. Det er en sterk økonomisk kraft.

Eldrebølgen er egentlig ikke begynt ennå - de siste to stortingsperiodene har andelen eldre i befolkningen falt. Nå snur det.

Om ytterligere ti år blir det dessuten en sterk økning i antall eldre eldre - de over 80 og 85 år. Ingen partier ser ut til å ha svaret på hvordan vi skal håndtere denne utfordringen på en god måte.

Arbeiderpartiets skatteforslag kommer for tidlig

Arbeiderpartiets skatteutspill kan tolkes som at parties ledelse ikke greier eller tør anvise andre løsninger enn økt skatt når vi ikke lenger kan lene oss stadig tyngre på Oljefondet.

Skattelettelser på 15 milliarder over fire år er ikke veldig mye. Det tilsvarer en drøy prosent av utgiftene på dagens budsjett. Problemet er at neste stortingsperiode bare er begynnelsen. Utfordringene med å videreføre velferdsstaten vil temmelig sikkert bli større senere.

Hva vil Arbeiderpartiet gjøre da? Foreslå ytterligere skatteøkninger?

Heller ikke andre partier har levert troverdige planer for å tilpasse Norge til en ny virkelighet. I realiteten snakker vi om felles problemer på tvers av det politiske spekteret.

Regjeringpartiene har pådratt seg et troverdighetsproblem ved sin voldsomme pengebruk i denne stortingsperioden. Den startet før fallet i oljeprisen. Og Regjeringen fortsetter å skyve diskusjonen om hvor mye oljepenger vi kan bruke, foran seg. Den vil ikke bindes.

Budsjettkutt er en politisk risikosport, akkurat som skatteøkninger foreløpig er det.

Derfor står Oljefondet utsatt til. For neste generasjon har ikke stemmerett.

Carl Martin Nordby

Les mer om

  1. Statsbudsjettet
  2. Velferdsstaten
  3. Siv Jensen
  4. Regjeringen
  5. Eldrebølge
  6. Generasjon
  7. Jonas Gahr Støre

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Hvis Sylvi Listhaug håpet på mer innvandringsbekymring, har Brochmann-utvalget skuffet | Andreas Slettholm

  2. KOMMENTAR

    Ap har ikke vist vilje til kommunereform på 22 år.

  3. KOMMENTAR

    Erna Solberg har gjort Trygve Slagsvold Vedum til hovedfiende. Det bør han juble over | Harald Stanghelle

  4. KOMMENTAR

    Norge bør frede Lofoten og bare Lofoten fra oljeleting | Ola Storeng

  5. KOMMENTAR

    Gullalderen er over for Norge. Det gjør vondest for Fremskrittspartiet | Ola Storeng

  6. KOMMENTAR

    Kampen Oslo er dømt til å tape | Trine Eilertsen