Det problemfrie samfunn

Ordet «utfordring» sprer seg som brunsneglen i norsk offentlighet.

Det er sjelden vi klarer å legge merke til det som gradvis er blitt borte – i hvert fall frem til det øyeblikket vi står ansikt til ansikt med et tomrom. Selv opplevde jeg et slikt for noen måneder siden, lyttende til en radiodebatt mellom tre politikere der ordet «utfordringer» satt enda løsere enn vanlig.

Og med ett slo det meg: Når var det sist jeg hørte en politiker ta «problem» i sin munn? Jaggu om jeg visste.

Karrierekvikksand

Siden den gang har jeg lyttet og lest mer konsentrert. I distriktspolitiske sammenhenger dukker ordet opp med jevne mellomrom, og i enkelte nordnorske dialekter må «problemer» endog sies å leve i beste velgående. Men i storbysammenheng og på rikspolitisk plan har p-ordet glimret med sitt fravær – helt til forrige uke, da Fabian Stang kalte situasjonen med romfolket et problem og umiddelbart ble kritisert av SVs Marianne Borgen for ansvarsfraskrivelse.

Borgens reaksjon illustrerer bedre enn noe hvorfor «problem» virker som salmiakk på politikertunger: Det er blitt synonymt med maktesløshet. Og ettersom politikk er Det muliges kunst, er maktesløsheten politikkens motpol.

Vi kan alle peke på partier vi mener har livsfjerne løsninger på samfunnsutfordringene. Men de har i hvert fall løsninger. Problem, derimot, brukes i nytale om det som er hinsides redning. I politikken er det derfor ikke bare ansett som bortkastet tid å gi seg i kast med noe som er gitt merkelappen «problem»: Det er rett og slett uttrykk for dårlig dømmekraft.

Odd Einar Dørum var troendes til å bruke tid og energi på problemer. For den som vil opp og frem, derimot, er problemer karrierekvikksand.

Rensket for problemer

Jeg synes det er verdt å spekulere litt rundt bakgrunnen for denne glideflukten inn i den utfordringsrike men problemløse tilværelse. For en glideflukt har det vært. Søk i mediearkiv har mange feilkilder, men de er velegnet til å peke på språktrender. Og i norske riksdekkende aviser i perioden 1990 til 1995 forekom varianter av «problemer» nesten ti ganger så hyppig som «utfordringer» i forskjellige former; fra 2007 til 2012 var forholdet mindre enn tre til én.

Som med de fleste andre samfunnsforhold finnes en rekke mulige forklaringer. Én er at det i Norge faktisk ikke lenger finnes reelle politiske problemer. Og sett fra de fleste andre steder i verden kan det nok lett virke slik. Så en velvillig tolkning vil være at det norske offentlige ordskiftet er rensket for problemer i respekt for det de fleste av våre globale medborgere har å stri med. Der andre har reelle problemer, har vi noe «ugreit», eller «sjenerende», eller kanskje «besværlig» eller til nød endog «tyngende».

På størsteparten av kloden kretser politiske diskusjoner rundt hva man må ta seg råd til selv om man strengt tatt ikke har råd til det. Hos oss dreier de seg om hva vi skal ta oss råd til først.

Den Nye Tid

Tilfeldighetene ville ha det til at i perioden der jeg aktivt lyttet og tittet etter p-ordet, også leste den amerikanske journalisten og samfunnsdebattanten Barbara Ehrenreichs Smile or Die. Med briljant kynisme viser hun hvordan «positiv tenkning» spredde seg fra psykologer som var blitt arbeidsledige etter lykkepillen og søkte ny mark, via management-litteraturen og infiserte stadig flere samfunnsområder. Det fortrengte enhver realisme, ettersom innvendinger var uttrykk for negativ tenkning og slikt hørte ikke hjemme i Den Nye Tid.

Denne positivitetsdyrkingen var det som muliggjorde dotcom-boblen, Enron-skandalen og til slutt den store finanskrisen. Og den stakk så dypt at de som var leid inn for å rydde opp i kollapsede forvaltningsselskaper måtte bruke mye tid på å formidle at en krise først og fremst var et kjempeproblem – til ledere som nærmest tryglet om å få høre de forløsende ord: at en krise var en «mulighet» og en «utfordring».

Først da følte de seg mentalt i stand til å ta tak i situasjonen.

Spiser utfordringer til frokost

Det lille jeg har lest av managementlitteratur på norsk underbygger Ehrenreichs poeng. Her er «utfordringer» del av et vokabular som vektlegger dyden av å være observant og samtidig langsiktig, foroverlent, å ha blikket mot horisonten men også justere for vind— og bølgeretningen; i korthet, å være «proaktiv» (i 1992 ett treff i rikspressen, i 2012 39). I denne genren dukker p-ordet bare opp i forlengelsen av «passivitet».

Dau fisk flyter som kjent med strømmen.

Utfordringer er av eksternt opphav og ryddes unna for å holde boet i stand. Den erkeindividuelle lederen med full kontroll over tilværelsen spiser utfordringer til frokost. Det er slikt man vokser på, må vite. Problemer, derimot, er ting som har slått rot og som man burde tatt tak i for lengst. De er med andre ord først og fremst selvforskyldt.

I verdens rikeste land …

Våre folkevalgtes vokabular påvirkes utvilsomt av at næringslivssjargongen har inntatt offentlig styre og stell. Men jeg mistenker at kommunikasjonsrådgivernes forflatende språkrøkt bærer en større del av skylden. Den konsekvente omdøpingen av «problem» til «utfordring» bidrar i alle fall ikke bare til å fjerne politikerspråk fra hverdagstale og folks erfaringsverden, slik Kjell Terje Ringdal påpekte i en kronikk for noen uker siden. Den sementerer også oppfatningen om at problemer er noe man strengt tatt burde tatt tak i mens de ennå befant seg på utfordringsstadiet.

Problemtabuet styrker oppfatningen av at folk er sine egne lykkers smeder. I én forstand er p-ordet blitt den nye markøren for klasseskiller på norsk. «Betalingsutfordring» forekom ikke i norske aviser i 2012. På enkelte felter holder åpenbart problemene stand.

Men det er også andre konsekvenser av problemsaneringen, som virker tilbake på politikernes mulighet for å fremme sine budskap. Når alt blir utfordringer og problemer forstummes, innebærer dette nok en omdreining av de forbedrede tilværelsers misnøye. Det er jo ingen problemer igjen, så «hvorfor kan man ikke ta tak i dette, i 2013, i verdens rikeste land …»

I utfordringssamfunnet lar det seg ikke gjøre å mane til måtehold.

Demokratisk problem

For forskjellige miljøpolitikere har det også vært en pedagogisk utfordring (!) å mane til innsats mot klimaendringer. Men aversjonen mot p-ordet har gitt dem en klassisk Catch 22: «Klimautfordringer» gir ikke det ønskede inntrykk av at umiddelbar handling er nødvendig og uttrykker samtidig at dette tross alt er under kontroll. Hvis noen skulle valgt å kalle det «klimaproblemer» ville budskapet blitt forstått – men da ville det også bryte med illusjonen om at det som blir gjenstand for politisk diskusjon også alltid har en politisk løsning.

På denne måten har problemsaneringen redusert politikkens virkeområde: Det er blitt Det muliges kunst – og kun det. Problemfriheten er rett og slett blitt et demokratisk problem.

Som en som livnærer meg av å skrive og snakke, ønsker jeg vanligvis språklige nyanser velkommen. Men «utfordring» sprer seg som brunsneglen i norsk offentlighet og dukker opp på stadig nye arenaer. I borettslagsmøter kan man risikere å høre om en støyutfordring. Jeg skal love at den som ligger våken på tredje natten med fest i etasjen over finner det lite utviklende.

For den politiker som ønsker å skille seg ut i den forestående valgkampen, er utfordringen herved gitt: Kall en spade en spade. Ta problemene inn i varmen!