Kommentar

Det mangfoldige Norge

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen
    Redaktør

img215.pdf

Vi har fått en frisk og forvirrende åpning på debattåret 2013 takket være Christian Tybring-Gjeddes (Frp) bevisste kortslutninger.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter flere dagers intens debatt bør vi vende tilbake til utgangspunktet og se hvordan Tybring-Gjedde formulerte sitt skriftlige spørsmål til kulturminister Hadia Tajik: «I de seneste årene er det vært diskutert flittig i ulike medier om hva norsk kultur inneholder og innebærer. Kulturministeren er landets øverste ansvarlig for kultur, og jeg ønsker derfor å vite hvordan statsråden definerer norsk kultur og hvilken grad hun mener det er viktig for landet å verne om og beskytte vårt lands kultur og tradisjoner?»

Per Anders Madsen Foto: Aftenposten

Tybring-Gjedde står her i begrepsmessig spagat. Debatten som har handlet om hva norsk kultur innebærer, er uklar og uoversiktlig. Det eneste opplagte er at den ikke handler om det landets kulturminister er ansvarlig for.

Underteksten

Begrepet «kultur» er nærmest ubrukelig for å rydde opp i underteksten for Tybring-Gjeddes spørsmål: nemlig hvordan det norske samfunnet settes under press av innvandring fra ikke-vestlige, muslimske land. Betydningen av ordet kan ligge svært nær «kunst», det kan få utvidet betydning og omfatte idrett, foreningsliv og arbeidet til frivillige organisasjoner. Begrepet blir også brukt mer antropologisk, om verdier og normer som lever i et samfunn og overføres mellom generasjonene.

Både Aftenposten og Dagsrevyen har de siste dagene spurt folk på gaten om hva norsk kultur er. Svarene var alt fra raspeballer til ski, fra selbuvotter til fisk. Men Tybring-Gjedde har gjort det enklere for oss i vår leting etter hva han mener. I et intervju (Dagbladet 12. desember) uttrykker han misnøye med de svarene han fikk fra Hadia Tajik og den andre statsråden han utfordret, integreringsminister Inga Marte Thorkildsen (SV):

«De sier ingenting om den dagligdagse kulturen, om den norske folkesjela. Den kulturen som skiller norsk kultur fra annen kultur. Ingenting om vår kristne kulturarv, utover bevaring av stavkirkene. (...) Glemt er også felles historie, tradisjoner, språk, høytider, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, verneplikten, nasjonalsangen, kongehus eller landslaget.»

I endring

La meg ta ett eksempel fra Tybring-Gjeddes innholdsrike katalog: Verneplikten. Min far fikk, som så mange av sin generasjon, holdninger og verdier preget av kampen mot nazisme og tysk okkupasjon. Han satte verneplikten høyt, og sa ofte: «Husk at verneplikten ikke bare er en plikt. Den er også en rett.»

Hvordan står det i dag til med denne retten til å forsvare landet? Litt ryggvondt, en gammel kneskade, og Forsvaret lukker døren. Vi vet alle årsaken. Inntakskravene legges mye høyere enn før, fordi mannskapsbehovet er så mye mindre.

Verneplikten består som begrep og som institusjon, men innholdet er blitt et annet. Endringen har null og niks med innvandring og islam å gjøre. Og slik kan man ta sak etter sak fra Tybring-Gjeddes smørbrødliste. «Kulturen» er i kontinuerlig endring, og har alltid vært det.

Motsatt

Så finnes det noen gjerdestolper som er og skal være urokkelige: rettsstatsprinsipper, individets ukrenkelighet, likestilling mellom kjønnene, ytringsfrihet, barns rettigheter, religionsfrihet.

Dette er verdier vi som samfunn ikke kan kompromisse på, og som vi må kreve tilslutning til. Ikke fordi de er en del av «norsk kultur», men fordi det handler om universelle, ukrenkelige menneskerettigheter.

Derfor er det motsatt av hva Tybring-Gjedde later til å tro. Det såkalt unikt norske, folkesjela, som han forlanger at Tajik og Thorkildsen skal frede til evig tid, må være underlagt konstant forandring fordi samfunnet ikke står stille. Mens vi må slå ring om verdier som står sterkt i Norge sammenlignet med mange andre land, men som ikke er unikt norske.

Emosjonell kraft

Jeg har påstått at Tybring-Gjedde bevisst bruker kulturbegrepet i sammenhenger som gir det sprikende innhold. Hvorfor gjør han det?

Les også

- At vår kulturarv risikerer å forvitre, er ikke et ansvar vi skal skyve over på innvandrerne

Fordi denne måten å snakke på har appell, den har stor emosjonell kraft. «Jeg tror mange forstår hva jeg mener», sa han i Dagblad-intervjuet. Han har nok rett. Enda mer rett hadde han hatt hvis han hadde sagt: «Jeg tror mange føler som meg».Bruken av ordet «mangfold» gir noe av forklaringen på denne emosjonelle kraften. Det er blitt et ukritisk honnørord i integreringsdebatten.

Dokumentet Mangfold og muligheter fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg la grunnsteinen for integreringspolitikken for vårt overlegent største regjeringsparti. Her brukes «mangfold» så hyppig og så ubestemt at begrepet nærmest tømmes for innhold, bortsett fra at leseren skjønner at det menes noe positivt.

Dessuten - når mangfoldet dyrkes så ukritisk, blir det også indirekte fremsatt en påstand om at det mer homogene Norge, raspeballenes og selbuvottenes land, hadde noe tilbakeliggende, enfoldig og ensporet over seg. Dette gir stort rom for Tybring-Gjeddes retorikk. Med ganske stor suksess kan han gå inn i rollen som den sårede folkesjels store forsvarer.

Utfordrer normer

Mangfold er også vanskelig. Nettopp de som priser mangfoldet høyest må si tydeligst fra når minoriteters adferd og holdninger utfordrer normer og verdier vi som samfunn krever uforbeholden tilslutning til. Her kan det svikte.

Les også

Kronikken til Hustad byggjer på ein sentral tankefeil

Aps problematiske posisjon i burka-debatten illustrerer poenget. Heldekkende plagg fungerer i praksis som diskriminering av kvinner, slo partiets inkluderingsutvalg fast. Samtidig kan det ikke forbys av hensyn til ytrings— og religionsfrihet. Partiet ender altså opp i en posisjon som sier at bruk av burka og niqab er lovlig kvinnediskriminering.En del av det kulturelle mangfoldet, om enn et marginalt fenomen? Åpenbart. Men hvordan skal det møtes? Denne verdidebatten er mindre marginal enn burkaen selv.

Over grensen?

Et mer dagsaktuelt eksempel: Hvordan skal vi forholde oss til Islam Net, organisasjonen som inviterer ytterliggående islamister til Norge som foredragsholdere, som segregerer kvinner og menn og som hindrer mediene i å dekke åpne, offentlige møter på Høgskolen i Oslo? Et eksempel på hvordan en voksende minoritetsgruppe drar normer i retning de urokkelige grensestolpene, og kanskje forbi.

Les også

Ikkje min kulturminister

Også dette er noe av mangfoldets innhold, slik de konkret kommer til uttrykk i dag. Det kan ikke glattes over av høystemt tale til mangfoldets pris. Skjer det, vil Tybring-Gjedde også i fremtiden med jevne mellomrom dukke opp med sitt ulogiske, sprikende, men ganske effektfulle forsvar for det norske.

  1. Les også

    - Debatten er for viktig til å frontes av innvandringsfiendtlige talsmenn som Tybring-Gjedde

  2. Les også

    Fremmedfrykt er unorsk

  3. Les også

    Ikke vær sur, det handler ikke om kultur

  4. Les også

    - Denne kulturkampen hadde vi i Danmark for ti år siden

  5. Les også

    Kultur, ukultur og individets rolle

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Lille speil på veggen der, hvem er norskest i landet her? | Helene Skjeggestad

  2. KOMMENTAR

    Nå snakker politikerne om «våre» norske, kristne verdier igjen. Hvem er «vi»?

  3. POLITIKK

    Ny sak frustrerer Frps stortingsopprørere: – Begeret er fullt

  4. KRONIKK

    Skal politikerne redde en folkekirke som folket selv vender ryggen?

  5. DEBATT

    Hvordan skal vi redde demokratiet?

  6. KOMMENTAR

    «Hege Storhaug publiserer konspirasjonsnoia og ønsker seg en nyansert hijabdebatt»