De aller rikeste i Norge vet vi godt hvem er, de med landets største formuer og høyeste inntekter. De blir ofte kalt «de superrike»: Stein Erik Hagen, John Fredriksen, Kjell Inge Røkke, Olav Thon, Trond Mohn, Petter Stordalen osv. osv.

Men det er noen andre som virkelig er Norges nye, store økonomiske overklasse: de nest rikeste. De blir flere og flere, men du vet neppe navnet på flere enn noen ytterst få av dem, og bare hvis du leser Dagens Næringsliv, Finansavisen og E24.

Meglere, konsulenter, rådgivere

Hvem jeg snakker om? Jo, fondsmeglere, aksjemeglere, økonomiske forvaltere og rådgivere, konsulenter og rådgivere med oppdrag for offentlige og private selskaper, dessuten toppledere og konserndirektører i en rekke private og deloffentlige selskaper.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

De tjener kanskje 5–25 millioner kroner i året og akkumulerer på få år formuer på mange titalls millioner.Rikdommen deres vil forplante seg i generasjoner fremover. Har du velstående foreldre, er det store sjanser for at du selv blir rik: «Arv er avgjørende som vei til høy formue, det ser ut til å ha økt over tid i det norske samfunnet», sier professor Marianne Nordli Hansen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Kraftig økning

La meg ta en kikk på Statistisk Sentralbyrås skattestatistikk bare for de siste årene: I 2010 var det 2200 personer som hadde en bruttoinntekt på mer enn fem millioner kroner årlig. Allerede i 2013 var det 3000 av dem. I 2010 var det 16 000 personer som hadde en formue på mellom 10 og 50 millioner. I 2013 var det økt til 21 000.

For å bli enda mer konkret: Jeg snakker om aksjemeglere som Paretos Ole Henrik Bjørge, Anders Endreson og Petter Winther Borg som for 2013 figuerte med inntekter på mellom tyve og tretti millioner. Eller direktør Lars Buin i Pareto Offshore som samme år hadde en inntekt på mer enn 50 millioner. Toppsjefen i konsulentfirmaet McKinsey, Tore Myrholt, gjorde det samme. Slike topplønninger fører selvsagt til svært gode vilkår også i ledersjiktet under.

Ja, selv når du stryker en null i inntekten deres, sitter du igjen med flere ganger statsministerens inntekt.

Lukrativ lov og rett

Så er det forretningsadvokatene. I 2010 tjente 530 norske advokater mer enn tre millioner kroner. En av tre av dem hadde en lignet inntekt på mer enn fem millioner, en av fem av dem mer enn ti millioner. I et av landets aller mest attraktive advokatfirmaer, BA-HR, figurerer partnere som Rolf Johan Ringdal, Svein Gerhard Simonnæs og Sam E. Harris gjerne med offisielle inntekter på 15-25 millioner kroner. (De lignes med både partnerinntekt og utbytte.) I advokatfirmaer som Schjødt, Wikborg Rein og Wiersholm har de også til smør på brødet.

Hvorfor? Det er fusjoner, oppkjøp, å bistå selskaper som skal på børs eller av børs, og generelt oppdrag innen offfshore og olje som er noe av bakgrunnen for de etter norske forhold astronomiske lønningene. Oppdragene er svært godt betalt.

De best betalte norske eiendomsmeglerne, særlig i Oslo, Bergen og på enkelte av vintersportsstedene, har også ofte flere millioner i inntekt. Som Nils O. M. Nordvik, Terje Tinholt, Camilla Sem og Tom Johnsen.

Og slik kan jeg fortsette. Jeg kunne brukt hele kommentaren bare på konkrete eksempler, også fra deloffentlige selskaper. Telenor og Statoil er ikke alene i så måte. Og bare noen av navnene er toppledere.

Tusenvis av navn i et dusin meget lukrative bransjer. Med så gode vilkår greier de selvsagt å akkumulere formuer som fort blir på tosifrede milllionbeløp.

Unngår offentlighet

De nest rikeste har ekstrem rikdom felles med de aller rikeste i Norge. De sistnevnte vet vi stort sett hvem er. Mange av dem har en høy medieprofil og vi vet en del om hvordan de tenker og hva de står for — og hvordan de arbeider i og for samfunnet.

De nest rikeste oppfører seg helt annerledes. Bare innsidere i hver enkelt bransje vet noe om hvem de er og hva de står for. For de skyr medier og offentlighet. Og svært få medier utfordrer dem direkte. De får være i fred, som enkeltpersoner og som mektig samfunnsgruppe.

En nyhetssak jeg leste på nettavisen e24.no for noen dager siden illustrerer poenget. Den handler om at det i dag finnes en stor gruppe av veldig rike i Norge som «ingen» vet hvem er, men som er i stand til å kjøpe landets dyreste eiendommer. For eksempel på Tjuvholmen, der en godbit til 52 millioner nå er til salgs. Som det heter i saken:

«Norge har fått en populasjon av svært rike mennesker som kan kjøpe slike boliger. Det var ikke så mye av det for 20 år siden. Da visste du hvem som hadde penger, nå aner du ikke», sier partner Jon Kvisgaard hos Privatmegleren til e24.no.

Stor makt

Hvorfor skriver jeg om dette temaet? Jeg hadde det som et av mine 20 norske tabuer i to kommentarer i Aftenposten i vår.

Emnet har åpenbart offentlig interesse, som et underbelyst og interessant økonomisk og sosialt fenomen i Norge:

Det dreier seg om en ukjent og anonym gruppe av ekstremt rike mennesker som åpenbart utøver stor økonomisk og samfunnsmessig innflytelse i det skjulte. (Og hvis noen mener de slett ikke har betydning, er det jo en interessant innrømmelse av at de heller ikke fortjener sine skyhøye lønninger, bonuser og andre særordninger.)

Jeg impliserer ikke at de bør tjene mindre, skattlegges hardere eller ikke fortjener vilkårene sine. Det er godt mulig svaret på alt dette er ja. Men dét er en helt annen diskusjon. Mitt poeng er at vi trenger fakta, i offentlighetens interesse. Hvordan arbeider de, hvordan og hvorfor har de tjent så mye, hva tilfører de samfunnet, hvilke verdier skaper de egentlig for fellesskapet? Det vil jeg vite.

Fra 1993 til 2004 økte de 5000 rikeste nordmenn inntektene med mer enn 200 prosent, ifølge en FAFO-rapport. Vil vi ha det slik? Kanskje, kanskje ikke. Spørsmålet er uansett viktig for et åpent og fritt folkestyre, i en situasjon der ikke bare de få superrike, men en voksende klasse av de nest rikeste drar kraftig ifra alle andre i det norske samfunnet.

Ja, hva gjør det med Norge?

Twitter: @knutolavamas

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Si din mening og se hva andre mener — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter