Kommentar

Distriktsopprøret er dypest sett muliggjort av distriktenes suksess | Einar Lie

  • Einar Lie, professor i økonomisk historie, UiO

Det er ikke rart at vi hører sterke rop fra distriktene mot sentrum og sentralisering, mener Einar Lie. Avbildet er en ensom kiosk i Rjukan, hvor 4000 mennesker demonstrerte da lokalsykehuset ble lagt ned i 2015. Stein J. Bjørge

Dagens distriktsopprør er dypt forankret i et langvarig politisk arbeid som har støttet opp om distriktene.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ulvedebatten og regjeringens reformer rettet mot regioner, kommuner og politiet har revitalisert sentrum – periferi-konfliktene i norsk politikk. Dette er den mest vedvarende, og kanskje mest kraftfulle konfliktlinjen i de siste to hundre års norsk historie, fortolket og analysert særlig av sosiologen Stein Rokkan, men også av flere generasjoner historikere.

Les også

– Vi er ikke sinte. Vi er rett og slett forbanna!

Norge er med sine fjell og fjorder skarpt geografisk oppdelt. Før gode veier, telegraf, jernbane, fly og internett var dette en tung realitet som begrenset kommunikasjon. Det nye Norge i 1814 hadde også en svakt utviklet nasjonalfølelse, og var uten et klart sentrum. I politikken ble lokalt selvstyre tidlig etablert. Økonomisk var 1800-tallets Norge et land uten noen nasjonal elite, men med et stort antall sterke, selveiende bønder og lokalt forankret økonomisk virksomhet.

Einar Lie Olav Olsen

Også det finansielle system ble i ekstremt grad lokalt forankret, med et enormt antall mindre sparebanker. Norges Banks mange avdelingskontorer satte dessuten lenge hver sin diskonto. Først i 1893 fikk vi én felles rente satt av sentralbankens hovedkontor.

En periferi fra historien

I andre halvdel av 1800-tallet verserte «tokulturlæren», fremmet blant annet av historikeren Ernst Sars. Den forklarte at landet var preget del av en utdannet nasjonal elite, preget av arven fra dansketiden og særlig festet i embetsmannsstanden, og en «opprinnelig» og mer alminnelig befolkning. De skilte seg fra hverandre i skikker, kultur – og språk, ikke minst.

Opprinnelig var kulturene ikke definert gjennom et sentrum og en «periferi», ettersom embetsmennene var til stede i hele landet. Men «eliten» ble stadig mer by- og hovedstadsfestet, særlig ettersom Kristiania vokste som administrasjonssentrum.

Etterkrigstidens dominerende historiker, Jens Arup Seip, redefinerte konfliktdimensjonen i sin analyse av mellomkrigstiden, etter at den gamle embetsmannsstaten hadde sluppet sitt samlende grep om nasjonen. Dette var en ustabil periode, der motkrefter og nye grupperinger grep etter makten.

Distriktsdimensjonen var tydelig, og den splittet mange partiers stortingsgrupper.

En ny, effektiv sentralmakt ble opprettet med Arbeiderpartiets lange etterkrigsstyre, gjennom flere perioder med rent flertall i Stortinget. «Det som skjedde i 1945, var at Oslo tok full kontroll over provinsen, og partistyret knekket alt som var av ryggrad i stortingsgruppen», skrev Seip i 1963. «Partiets enhet ble fullbrakt og forankret på Youngstorget.»

Men EF-striden i 1972 og 1994 revitaliserte periferiene, og vekket til livet det historikeren Francis Sejersted omtalte som den egentlige konfliktlinjen i norsk politikk, som gikk gjennom de fleste store partiene.

Én periferi?

Dagens debatt om et «sentrum» versus «periferien» kan likevel bidra til å forkludre forståelsen av norsk politisk geografi.

Vi har ikke én felles periferi her i landet, heller ikke ett sentrum. Konfliktene er like store mellom ulike periferier og sentra, og de slår jevnlig slår ut i bitre lokaliseringskonflikter.

Strid om plassering av hovedflyplass, om riksveitraseer, om sykehus skal bygges i Molde, Ålesund eller andre steder, rivalisering mellom Bergen og Stavanger, Bodø og Tromsø – det er nok å ta av. Også Oslo opptrer tidvis som en slags periferi, ved at dets innbyggere og politikere mener at statsmakten ikke forstår byens særegne utfordringer.

Konfliktene blir bitre fordi den lokale identiteten og tilknytningen til de enkelte distriktene er så kraftig. Blant mye annet kan den avleses i en sterk lokalhistorisk tradisjon – ingenting som forankrer og forsterker identitet så sterkt som felles historie.

Les også

En billion til nasjonal transportplan: Forvirret av alle de ulike prosjektene? Her får du den fulle oversikten.

Norsk lokalhistorie er så omfattende og profesjonalisert at den får utenlandske fagfeller til å sperre øynene opp. Historikeren Yngve Flo har i et arbeid i tidsskiftet Heimen studert denne tradisjonen, og vist til at selv landets minste kommune, Utsira med 206 innbyggere, for noen år siden fikk skrevet sin historie i to store bind.

En politikk for distriktene

Lokalismen og motstridende distriktsinteresser er derfor et like tydelig fenomen som sentrum mot «periferien». Men statsstyret ligger i Oslo, og herfra vedtas reformer og budsjetter.

Dagens stridigheter, som har hevet Senterpartiet på meningsmålingene og fått den urbane partileder Jonas Gahr Støre (Ap) til å la seg intervju i et fjøs i ettertraktet dagsrevytid, er knyttet til en kritikk mot et sentraliserende og gjerrig sentrum.

Dette til tross er det liten tvil om at vi lenge har hatt en enestående distriktsvennlig politikk her i landet.

Vi har et valgsystem som sterk favoriserer stemmer fra grisgrendte fylker. Vi har omfattende næringsoverføringer, åpne og skjulte, som i hovedsak går til distriktene. Små kommuner i distriktene favoriseres klart i overføringssystemene – slik at også bitte små kommuner har råd til å skrive sin historie.

Og vi bygger i stor skala veier, broer og tunneler i områder med liten befolkning. Det aller siste er at vi et sted på Vestlandet visstnok skal bygge en diger tunnel som skip skal få seile gjennom.

Da er det kanskje rart at vi samtidig hører sterke rop fra distriktene mot sentrum og sentralisering? Slett ikke. Distriktsopprøret er dypest sett muliggjort nettopp av distriktenes suksess, at de i Norge alltid har stått så sterkt og blitt tatt godt vare på.

Sverige har fra sitt 1800-tall ikke hatt noen tilsvarende sentrum-periferidimensjon. I etterkrigstiden ble det gjennomført en kraftfull sentralisering og fraflytting. I nabolandet finnes det nå ikke sterke rurale krefter som kan prege dagsordenen i tilnærmet samme grad som her.

Les også

Debattinnlegg av Ånond Vesaas: Eit visst vedtak om ulv sette fyr i Facebook-feeden min i går. Idiotar der óg. Så mykje idiotar

Distriktsdebatten i Norge minner mest om den alltid tilstedeværende likhetsdebatten.

Vi er vedvarende opptatt av å bekjempe ulikhet – ingen partier tør å gå inn for annet enn å redusere forskjeller. Dette er ikke fordi forskjellene er store, tvert imot er vi blant verdens rikeste og likeste land.

Men vi er like nettopp fordi vi over generasjoner har vært preget av og innarbeidet egalitære grunnholdninger, som har ledet frem til et vedvarende arbeid for større likhet.

Tilsvarende er det stor kraft i stemmene fra distriktene fordi de alltid har hatt en viktig plass i vårt politiske system, og har kunnet preget politikkens verdier og konsekvenser.

Det vil de fortsette å gjøre i fremtiden, selv om vi skulle ende med noen få kommunesammenslåinger og muligens ikke får skutt noe særlig ulv før etter neste stortingsvalg.

På Twitter: @lie_einar

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kommunesammenslåing
  2. Ulv
  3. Distriktspolitikk
  4. Sentralisering

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Periferiens brøl ga oss valgresultatet

  2. KOMMENTAR

    Ingen klarer å stoppe utflyttingen fra småkommunene.

  3. KOMMENTAR

    Politiske valg har stort sett ikke vært så viktige her i landet. Men dette er i ferd med å endre seg.

  4. DEBATT

    Påstandene om populisme og sammenlikningen med Trump er useriøse

  5. MENINGER

    «Noko mørkt er i ferd med å sige inn i norsk politikk og samfunnsdebatt»

  6. A-MAGASINET

    – Vi er ikke sinte. Vi er rett og slett forbanna!