Kommentar

Min fars lommebok har mange rom

  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    Kommentator
Jesus pisker næringslivet ut av tempelet i Caravaggios maleri fra 1610. Den øvelsen bør det norske kulturlivet unngå å gjenta i 2014.

Kultur og religion er begge arenaer for åndelig refleksjon. Har kremmere noe der å gjøre, egentlig?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Han strødde pengevekslernes mynter utover og veltet bordene deres, og til dem som solgte duer, sa han: «Få dette bort! Gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!»

Av de få historiene klokkeren rakk å fortelle før jeg droppet ut av søndagsskolen, var det denne som gjorde størst inntrykk på meg. Jesus gikk fullstendig av skaftet. Oi oi.

Børs og katedral

For dere som ikke har gått søndagsskolen: Historien handler altså om den gangen Jesus kom til Jerusalem, så at tempelet krydde av kremmere og jagde dem ut med pisk.

Det åndelige og det kommersielle skal ikke blandes, var budskapet, antar jeg. Den holdningen lever i beste velgående i Norge et par tusen år senere. I kulturlivet. Ikke til å undres over, kanskje.

Kultur er den nye religionen

Ifølge sosiologiprofessor Dag Østerbergs essay i boken Om nytte og unytte er religionen den første formen for kultur. Med opplysningstiden ble religionens stilling svekket, og kulturen tok over dette rommet for refleksjon, mener han. Har kremmere noe i kulturlivet å gjøre?

Da Thorhild Widvey (H) tok over kulturdepartementet i oktober, flagget hun raskt at hun vil ha flere private kroner inn i kulturlivet. Vantro! Kulturlivet vil ha offentlige (les: rene) penger, ikke private (les: skitne). De frykter for uavhengigheten sin (og å måtte gå med lue med VG-logo). Sannheten er at de får private penger allerede – uten å forplikte seg til noe som helst.

Halleluja!

I Arts & Business’ rykende ferske rapport Status 2013 peker BI-professor Anne-Britt Gran på at privat finansiering av kulturlivet omfatter alt fra ren veldedighet, sponsoravtaler og gaver fra stiftelser til produktplassering og mer forretningsmessige investeringer. Snakker vi om kultursponsing, finnes det eksempler på drøye betingelser fra næringslivet.

Men en undersøkelse blant 2000 norske bedriftsledere viser at motivasjonen først og fremst ligger i et ønske om å styrke nærmiljøet og vise samfunnsansvar, og at de ser på sponsingen som ren veldedighet. Halleluja! Men kulturministerens blikk er stivt festet på noe annet.

La kremmerne bli

Ifølge rapporten Stiftelser i det moderne Norge var det registrert 8500 stiftelser i Norge i 2009. De største av dem er Fritt ord, Cultiva og Sparebankstiftelsen DnB NOR. Kulturlivet taper for humanitære formål og utdanning/forskning, men fond og stiftelser bidrar likevel med en stor sum til kulturfeltet.

Den blåblå ideen er å legge til rette for at denne summen skal vokse, samt å innføre gaveforsterkningsordninger. Det er veien videre (for øvrig også tittelen på statssekretær Åmås’ innlegg i dagens frokostmøte på Kulturhuset på Youngstorget).

I årene som kommer vil kulturbudsjettene neppe vokse i samme takt som de gjorde under den rødgrønne regjeringen. Da er det lurt å ønske det private supplementet til de offentlige kronene velkommen. Særlig når det viser seg at kremmerne er frommere enn disiplene.

Les mer om

  1. Kultur