Kommentar

Stoltenbergs ryddige oppgjør | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

22.juli-kommisjonens rapport gjorde sterkt inntrykk på daværende statsminister Jens Stoltenberg. Erlend Aas, NTB Scanpix

Jens Stoltenberg svarer med større raushet og mindre hevnbehov enn sine kritikere. Han sorterer stort og smått i sitt stykke Norges-historie.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Politisk redaktør Trine Eilertsen. Stein Bjørge

Jens Stoltenberg har statsmannens fordel når han presenterer sin versjon av 25 år med norsk politikk på toppnivå. Der enkeltstatsråder bruker hundrevis av sider på få saker og enda færre år når de skriver bok, må Stoltenberg velge mer nennsomt. Han har vært sentral som statsråd, statsminister eller opposisjonsleder gjennom så mange saker, endringer og valg at han vanskelig kunne bli uinteressant.

Les også

Aftenpodden: - Stoltenbergs stikk mot Navarsete er ganske drepende

Beskrevet som dårlig sjef

Stoltenberg har selv vært omtalt i flere bøker. Det har ofte vært lite flatterende, og eks-statsråder som Karita Bekkemellem og Grete Knudsen har gått langt i beskrivelsene av en svak leder. Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla holdt heller ikke igjen da hun beskrev Stoltenberg i sitt boklige oppgjør. Stoltenberg svarer med større raushet og lite hevnbehov. Han prøver å gi et nyansert bilde av folk han har jobbet tett med, og både Thorbjørn Jagland, Valla og Bekkemellem blir også omtalt fordelaktig, uten at han legger skjul på hva som skjedde mellom ham og dem.

Hever seg over mye

Noe annet ville vært rart. Stoltenberg har hatt en jobb som er selve definisjonen av å løfte blikket - han skulle se helheten i så mange år. Han skulle svelge gode og dårlige kompromisser, han skulle sikre politisk fremdrift på ulike måter. Fremstillingen av arbeidet med pensjonsreformen er en solid beskrivelse av politisk prosess. Noen ganger skjer endringene raskt, som med sykehusreformen og handlingsregelen. Andre ganger stopper det helt opp, som med kommunereformen. Stoltenberg forklarer nøkternt hvorfor det går som det går. Det er interessant lesning.

Les også

Kona ville ikke at Stoltenberg skulle bli NATO-sjef

Lærte av nedturene

Selvbiografier har lett for å bli selvgode, og Stoltenberg vet at han har vært en av landets mest populære politikere. Men i boken reflekterer han også over nedturene. Da han tapte valget i 2001 var Arbeiderpartiet på vei inn i sin største krise, med lederstrid og velgerflukt. Rockestjernen fra 90-tallet falmet raskt, og konstaterte at han hadde lært mye i årene før.

Desto større var bragden da han gjenreiste partiet og førte det inn i regjeringskontorene igjen i 2005. Den rødgrønne flertallsregjeringen var historisk på mange vis, og Stoltenberg var selvsagt sentral. Men det var også SVs Kristin Halvorsen og Sps Åslaug Haga. Boken bekrefter hvor viktig personkjemi er for politisk samarbeid. Men den viser også hvordan politiske forskjeller og dalende oppslutning kan slite på gode samarbeid. Vinteren 2013 var oppløsning av den rødgrønne regjeringen tema også blant Stoltenbergs folk, og EØS-saken kunne ha satt saken på spissen i en sliten regjering.

Les også

Gerd-Liv Valla var så sint på Stoltenberg at hun nektet å slippe ham inn

Gode politikere liker folk

Noen av de sterkeste partiene i boken handler om Stoltenbergs møter med mennesker. De politikerne som trives best, er sannsynligvis de som liker folk, og det gjør Stoltenberg. Han viser det gjennom gode observasjoner og sitater. Hvor stor plass de menneskelige vurderingene hadde da Stoltenberg besluttet å delta i Libya, eller å bli i Afghanistan, vet vi ikke. Men refleksjonene han gjengir i boken viser i hvert fall at slike beslutninger ikke tas med letthet. Dilemmaene er tydelige.

Mennesket Jens Stoltenberg kommer også tydelig frem i hans fortelling om 22. juli. Hendelsene er kjent, men det er sterkt å lese hans vurderinger, observasjoner og reaksjoner fra dagene og årene etterpå. Tvilen og grublingen rundt egen rolle er tydeligere til stede i boken enn vi har sett den før.

Personligheten

«Jeg er ikke kristen. Jeg er ikke muslim. Jeg er ikke buddhist, jøde, hindu eller sikh. Jeg er ikke religiøs og har ikke et forhold til noen gud. Men jeg bekjenner meg til en tro: Jeg er keynesianer.», skriver Stoltenberg, og viser frem en del av det som preger hans politiske ettermæle. Få skriver så varmt om rasjonaliteten og samfunnsøkonomien, og om rollen til Finansdepartementet. Innimellom de humoristiske anekdotene kommer det da også frem at Stoltenberg selv mener at hans ambisjoner var oppfylt da han fikk være finansminister og nestleder i partiet. Historien viser imidlertid at det ikke er helt tilfeldig at det ble litt mer enn det.

  1. Les også

    Stoltenberg vurderte å gå av etter 22. juli

Les mer om

  1. Jens Stoltenberg
  2. Kristin Halvorsen
  3. Åslaug Haga
  4. Thorbjørn Jagland

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Gerd-Liv Valla var så sint på Stoltenberg at hun nektet å slippe ham inn

  2. KOMMENTAR

    «Tor Mikkel Wara er som skapt til å være statsråd. Nå skal han endelig få prøve seg»

  3. KRONIKK

    – Vil du bli statsråd? Da må du arbeide for evigheten, men være klar til å gå på dagen.

  4. POLITIKK

    - Det var et drama på bakrommet som i liten grad kom frem i pressen

  5. POLITIKK

    De borgerlige skulle slanke regjeringsapparatet. Men aldri har det vært flere statsråder.

  6. KOMMENTAR

    Prinsipper på billigsalg