Når EU-fred møter EU-politikk

EU hadde en sentral rolle i arbeidet med å holde Bosnia-Hercegovina samlet etter krigen på 90-tallet. Men fredsprosjektet har fått konsekvenser som truer et mulig bosnisk EU-medlemskap.

Til tross for de mange dramatiske krisemeldingene fra Europas sammenvevde økonomi: Drømmen om EU-medlemskap står sterkt på Balkan.

I juli kunne Kroatia endelig heise EU-flagget for å markere at landet hadde tatt steget inn i det felleseuropeiske samholdet. Det skjedde ni år etter at Slovenia, som den første post-jugoslaviske staten, gikk inn i unionen. Samtidig har et reformert Serbia sikret seg kandidatstatus.

Stanset krigen

Mellom Serbia og Kroatia ligger landet som fremdeles er en politisk verkebyll for den europeiske unionen. Over 100.000 mennesker ble drept i Bosnia-Hercegovinas konflikt mellom serbere, bosniske muslimer og kroater på 90-tallet.

Da USA og EU var sentrale i å fremforhandle frem den såkalte Dayton-avtalen i 1995 ble den sett på som et sterkt eksempel på konfliktløsning: Avtalen skulle sørge for at splittede Bosnia-Hercegovina fortsatt fungerte som en suveren stat, samtidig som de ulike geografiske og politiske interessene til de etniske gruppene ble ivaretatt.

Størrelsen på disse gruppene er sentral for dagens maktstruktur i Bosnia-Hercegovina. I 1991, året før krigen startet, definerte 43,4 prosent av landets 4,4 millioner innbyggere seg som bosniske muslimer, 31,2 prosent som serbere og 17,3 prosent som kroater.Bosnia-Hercegovina skal frem til 15. oktober gjennomføre sin første folketelling på 22 år, og det knyttes stor spenning til hvordan fordelingen mellom de tre største etniske gruppene nå vil se ut.

Mange kokker

Problemet er at Dayton-avtalens løsninger for et samlet, demokratisk Bosnia-Hercegovina har ført til et svært komplisert styresett.

I hovedstaden Sarajevo sitter en sentralregjering hvor presidentposten rulleres mellom representanter for hver av tre største etniske gruppene. Landet er delt i to delvis selvstyrte områder — én serbisk og en bosnisk-kroatisk, som begge har sine egne politiske systemer.

I tillegg finnes ti underliggende kantoner i den bosnisk-kroatiske delen, som alle har egne politiske myndigheter med tilhørende embetsverk. Helt øverst i hierarkiet sitter en internasjonal høykommissær som passer på at planene fra 1995 blir overholdt. Høykommissæren har makt til å bytte ut trøblete myndighetspersoner dersom det er nødvendig.

Denne særegne politiske konstruksjonen har vist seg å være lite styringsdyktig, fordi politikken følger de etniske skillelinjene. Motsetningene gjør at representantenter for landet sliter med å løse alt fra grunnleggende, interne problemer (i forrige uke stanset det offentlige trikkenettet i Sarajevo opp fordi ingen hadde betalt strømregningene) til å gjennomføre reformer eller samles om en felles utenrikspolitikk.

Utfordringene kommer ikke minst til overflaten i møtet med et EU-system som er vant til å forholde seg til europeiske land med en mer konform styreform.

Bekymring i Brussel

I august kom det et hjertesukk fra EU-kommisjonen, som forsøker å på plass en tilknytnings— og handelsavtale med Bosnia-Hercegovina. Tilsvarende avtaler er allerede inngått med de andre internasjonalt anerkjente statene på Balkan.

Kommisjonen beklaget seg over den «kontinuerlig fastlåste sitasjonen». Selv etter fem år med forberedelser har ikke Bosnia-Hercegovina klart å nå EUs krav om reformer og strukturelle endringer som måtte til for at avtalen kunne tre i kraft. En av konsekvensene er at det største eksportmarkedet for bosniske bønder i praksis forvitrer, siden nabolandet Kroatia nå er medlem av EU.

Det er dårlig nytt for et land som allerede har en uoffisiell arbeidsledighet på over 40 prosent. Enda verre blir det om EU gjør alvor om truslene om å trekke tilbake økonomisk støtte på flere hundre millioner kroner euro i året. Årsaken er at de politiske lederne i landet er uenige om hvordan pengene skal brukes.

Denne politiske handlingslammelsen, kombinert med de farlige, etniske motsetningene, høy arbeidsledighet, svake statsinstitusjoner og en omfattende svart økonomi, gjør at Bosnia-Hercegovina ikke er noen storfavoritt til en snarlig inntreden i det europeiske fellesskap.

Mye tyder nå på at Serbia, som under Milosevics unionsstyre var sentralt i forsøket på å rive Bosnia-Hercegovina fra hverandre, vil komme sitt naboland i forkjøpet. Samtidig risikerer Bosnia-Hercegovina, landet EU selv gikk i bresjen for å holde samlet, å bli stående utenfor den europeiske varmen i uviss tid.