Kommentar

Kvitte seg med EØS-avtalen? Det er vanskelig å tenke seg et dårligere tidspunkt

  • Øystein Kløvstad Langberg
    Øystein Kløvstad Langberg
    Kommentator

Den såkalte verftssaken gjør at EØS-motstanden øker i Fellesforbundet. Bildet er fra Kleven Verft i Ulsteinvik. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

EØS-motstanden øker i fagbevegelsen. Det kan sette hele avtalen i spill.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«For oss var dette dråpen som fikk begeret til å renne over», sier Roar Abrahamsen, leder for Fellesforbundets største avdeling.

Fra å ha vært EØS-forsvarere, har styret i avdeling 5 vedtatt at avtalen bør sies opp. Det kan bety at hele Fellesforbundet snur i saken neste år, noe som igjen sannsynliggjør at LO følger etter på kongressen i 2021.

Spørsmålet er hvordan Arbeiderpartiet blir påvirket. Striden om energibyrået Acer viste hvilken sprengkraft spørsmål om EØS og EU fortsatt har i partiet. Uten LO på laget, vil ledelsen ha en langt mer krevende jobb med å overbevise grasrota om at EØS er til gunst for den jevne arbeider. Det kan gjøre partiet mer EØS-skeptisk.

Små land har alt å tape på en verden der samarbeid svekkes og handelshindre bygges opp. Norge bør ikke lede an.

Lavere arbeidsinnvandring

EØS er selvfølgelig ingen perfekt løsning. Norge må innføre lover og regler politikerne i praksis har liten mulighet til å påvirke. Utvidelsen av EU østover i 2004 og 2007, førte til et sjokk i tilbudet av arbeidskraft uten sidestykke i norsk historie. Det har ført til store omveltninger, særlig i sektorer med mange ufaglærte.

Likevel er det noe snodig over at motstanden mot EØS blusser opp nå. Det er ikke noe nytt at Norge er underlagt EUs lover og regler. Nettoinnvandringen fra EU har dessuten falt kraftig, fra over 32.100 i 2011 til 300 i fjor. I takt med bedre tider i økonomien, har arbeidsinnvandringen økt noe i 2018, men det er lite som tyder på at den vil nå gamle høyder igjen.

Hva mener nordmenn flest om EØS? Spørreundersøkelser spriker stort, avhengig av hvordan spørsmålet er formulert. Derfor er det mest hensiktsmessig å se hvordan svarene på samme spørsmålsstilling utvikler seg over tid. I Sentios undersøkelser for Klassekampen og Nationen er det ingen tegn til en økende EØS-motstand blant nordmenn flest. Andelen som sier at de ville stemt ja til avtalen i en folkeavstemning er høyere i 2018 enn i 2012 (56 prosent mot 46 prosent), og andelen som svarer at de ville stemt nei, har aldri vært målt lavere enn på forrige måling (26 prosent).

EU er også følelser

I de snart 25 årene Norge har hatt EØS-avtale, er det vanskelig å se for seg et dårligere tidspunkt å kvitte seg med avtalen på enn nå. Den regelbaserte verdensordenen, som har vært så fordelaktig for små land, er under press. Norges viktigste allierte USA har innført straffetoll på aluminium mot Norge og resten av Europa. I verste fall ender det i en full handelskrig. Samtidig er Verdens handelsorganisasjon i trøbbel.

Ideen om at det finnes et godt alternativ til EØS, har også fått et skudd for baugen. EU presser på for å få Sveits inn i et rammeverk som ligner mer på EØS, der nytt lovverk oppdateres automatisk. Brexit har vist at EU ikke lar noen land få i pose og sekk, selv ikke Storbritannia med sine 66 millioner innbyggere. Prosessen har også hevet EØS-avtalens status. Det fremste eksempelet på det er at EØS-landene tidligere i år fikk unntak fra EUs ståltoll, som de eneste ikke-medlemmene. Da EU gjorde det samme i 2002, fikk de intet unntak.

Brexit er dessuten et bilde på at EU ikke bare handler om kald økonomisk rasjonalitet, men også om felles verdier og sterke følelser. At EU-land vil reagere med noe annet enn skuffelse på et norsk EØS-nei, synes lite sannsynlig. At Norge så skal kunne forhandle frem en avtale som sikrer god tilgang til det indre marked, uten krav om å føye seg etter regelverket, virker svært lite plausibelt.

  • De siste tiårene har vært en gullalder for små land. Fremtiden blir neppe like enkel.

Krangel med NHO

Alt dette til tross er Fellesforbundet og LO altså i ferd med å snu. Forklaringen er sammensatt og knytter seg til flere vanskelige saker de siste årene. Det som har fått «begeret til å renne over», er den såkalte verftssaken. Det er en strid med NHO om vilkårene for innleid utenlandsk arbeidskraft i Norge. Helt konkret mener fagbevegelsen at norske selskaper skal betale reise, kost og losji for tilreisende utenlandske arbeidere. LOs syn fikk støtte i Høyesterett i 2013, men NHO tok saken til EFTAs overvåkingsorgan ESA og vant frem der. I oktober vedtok den offentlig oppnevnte Tariffnemda at arbeidsgivere kun skal dekke reise, kost og losji innenfor Norges grenser, ikke fra arbeidernes hjemland. Det var et nederlag for LO.

I fagbevegelsen mener man at NHO ikke har tatt sprengkraften i saken på alvor. Inntil nå har EØS-forkjemperne i LO kunnet vise til at det ikke finnes et eneste eksempel på at EØS-retten har grepet direkte inn i norsk arbeidsliv. Slik er det ikke lenger.

Det er lett å ha sympati med LO. Det norske arbeidslivet er kanskje det best organiserte i verden, og den frie flyten av arbeidskraft fra EU har utvilsomt problematiske sider. Det er likevel vanskelig å se at fordelene med å kvitte seg med EØS-avtalen, er i nærheten av å veie opp for ulempene det ville føre med seg for norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Små land har alt å tape på en verden der samarbeid svekkes og handelshindre bygges opp. Norge bør ikke lede an.

Les mer om

  1. EØS
  2. Landsorganisasjonen (LO)
  3. EU
  4. NHO
  5. Arbeidsinnvandring
  6. Økonomi
  7. Fellesforbundet