Kommentar

Russisk regel: Benekt alt – det har du lov til | Per Egil Hegge

  • Hegge Per Egil

Britiske myndighetspersoner ikledd beskyttelsesutstyr under arbeidet med å dekke til benken der russiske Sergej Skripal og hans datter Yulia ble funnet, giftskadet, i Salisbury, Storbritannia. Foto: PETER NICHOLLS / X03508

Den som motsier en russisk autoritetsperson når han helt åpenbart ikke taler sant, blamerer seg og bryter en russisk høflighetsregel. Derfor har russeren «rett» til å føle seg fornærmet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvis en russer, fra utenriksminister Sergej Lavrov og nedover, forsikrer at britene farer med uansvarlig tøv når de påstår at det er russiskprodusert nervegift som har gjort to mennesker syke i Salisbury, har han ifølge russisk konvensjon krav på og rett til å bli trodd.

Fenomenet er behandlet i en episode i Fjodor Dostojevskijs roman Idioten. Mer aktuelt er det belyst i en bok fra 2009, The Dead Hand, skrevet av den amerikanske journalisten David E. Hoffman. Den dokumenterer sovjetiske, og senere russiske, brudd på traktaten om forbud mot bakteriologiske våpen.

Nektet for alt

Russerne benektet dette, fra Mikhail Gorbatsjov og nedover. Og det er ikke mange dager siden at en representant for ledelsen i det russiske utenriksdepartementet «opplyste» at Russland aldri hadde produsert eller lagret nervegiften Novitsjok. Britiske eksperter mener å kunne dokumentere at det er den som er brukt mot avhopperen Sergej Skripal og hans datter Julia i Salisbury. De ble funnet i livstruende tilstand der 4. mars i år, og har siden ligget på sykehus.

  • Norge er et av en rekke land som utviser russiske diplomater. Det får konsekvenser, sier den russiske ambassaden.

Russisk avhopper fortalte

Blant de avhoppere som har fortalt om fremstillingen av denne giften, er den russiske bakteriologen Vil Mijazamov, som i 1992 tok kontakt med en amerikansk journalist i Moskva, Bill Englund, om saken.

Han var ikke den første. 27. oktober 1989 ringte en sovjetisk forsker til den britiske ambassaden i Paris og sa at han ønsket å hoppe av, og at han arbeidet med bakteriologiske og kjemiske våpen. Britene reagerte raskt, fikk ham til London med første fly og satte eksperter til å avhøre ham. Han heter Vladimir Pasetsjnik og var tilknyttet et hemmelig sovjetisk laboratorium.

Det han fortalte, bekreftet de mistanker britene lenge hadde hatt, spesielt etter 64 dødsfall av miltbrann i Tsjeljabinsk i Ural vinteren 1979. Der var det en eksplosjon på et forskningsinstitutt, ryktene svirret, og myndighetene sa at det var en spesiell variant av influensa.

Murens fall endret spillet

President George Bush var blant dem som ble orientert om Pasetsjniks opplysninger, og spørsmålet var så: Skal vi konfrontere Mikhail Gorbatsjov med det vi har fått vite? Det diplomatiske spillet ble svært komplisert, for 13 dager etter at Pasetsjnik ringte, falt Berlin-muren, og det var lett å skjønne at Gorbatsjov hadde bruk for støtte vestfra.

Hoffman skildrer det delikate spillet gjennom 1990 og 1991, hvor Gorbatsjovs motstandere samler krefter mot ham og gjennomfører et mislykket kupp i august 1991. Sovjetstaten rakner fire måneder senere.

Benektet alt

I januar 1991 fikk amerikanske og britiske eksperter besøke noen laboratorier i Moskva. Alle mulige hindringer ble lagt i veien for at de skulle oppdage noe som helst, men Pasetsjniks opplysninger var så detaljerte at de visste hva de skulle se etter. Forsøkene på å drukne ekspertenes slagkraft i vodka, konjakk og utallige skåltaler, slo feil, og både president Bush og den britiske statsminister John Major sendte skarpe redegjørelser til Gorbatsjov. Både han og hans utenriksminister Aleksandr Bessmertnykh svarte at Russland ikke hadde slike våpen. Den britiske forsvarsministeren tok saken opp med sin kollega i Moskva, marskalk Dmitrij Jazov. Han var tydelig brydd, rødmet og stammet, men benektet alt.

Lite velkomne inspektører

Et høydepunkt i Hoffmans bok er skildringen av britiske og amerikanske eksperters besøk i byen Stepnogorsk i Kazakhstan i 1992. Den skjulte et stort og traktatstridig forsknings- og utviklingssenter for militær bruk av miltbrann. Ekspertene er ikke velkomne; de to russiske generalene som styrer byen og sentret, gjør det mer enn klart. Det som er uklart, er om det oppløste Sovjet fremdeles har makten der, eller om det er det selvstendige Kazakhstan – som ønsker å kvitte seg med mer enn de kjernefysiske våpnene som er blitt igjen på deres område.

Noen av episodene i boken hadde passet storartet i Nikolaj Gogols satiriske verker; det urovekkende er at Hoffman ikke driver med skjønnlitteratur.

Skyld på motparten

Nervegiftbruken mot dobbeltagenten Skripal i Salisbury har utgangspunkt i et annet «regelverk» enn det litterære: For dem som går sine egne veier, gjelder mafiaens lov: dødsstraff. Og hvis metoden er spesielt avskrekkende, skulle vel tilskyndelsen til å holde seg til instruksen, bli desto sterkere.

For de ansvarlige gjelder en annen regel: Benekt alt, og forsøk helst å få lagt skylden på motparten. Det er det samme om det gjelder doping og fusk med urinprøver, polonium 210, miltbrann eller nervegift.

Per Egil Hegge er tidligere redaktør i Aftenposten.

Les mer om

  1. Russland
  2. Spionattentatet i Salisbury

Relevante artikler

  1. VERDEN
    Publisert:

    Julia Skripals første intervju etter giftangrepet

  2. VERDEN
    Publisert:

    Giften som rammet den russiske eksspionen og datteren hans, er noe av det aller farligste som mennesket har funnet opp

  3. VERDEN
    Publisert:

    Britisk utenriksminister: Putin vil bruke fotball-VM på samme måte som Hitler brukte OL

  4. VERDEN
    Publisert:

    Britisk politi tror de har funnet flaske med nervegift som forgiftet par i Amesbury

  5. VERDEN
    Publisert:

    Russland antyder at Storbritannia ikke vil identifisere bakmennene

  6. VERDEN
    Publisert:

    The Guardian: Storbritannia vil be Russland utlevere mistenkte i Skripal-saken