Kommentar

Den store hodepinen: Klimagassutslippene øker raskest i land hvor hver innbygger slipper ut minst

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør
groedum1-TYLaz0qOt_.jpg

Hvem bremser i jakten på en klimaavtale som virkelig biter? Er det de politiske lederne eller folk flest?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Startskuddet er gått – og det virker lovende. I hvert fall ved første øyekast.

Det er ikke ofte – hvis det overhodet har skjedd før – at noen har greid å samle 150 statsledere og regjeringssjefer på et brett, slik det skjedde ved åpningen av FNs klimatoppmøte i Paris mandag.

USAs president Barack Obama sa i går at vi er den første generasjonen som merker den globale oppvarmingen og den siste som kan gjøre noe med det.

Han har rett, men hopper over det som antagelig er hovedproblemet: Hverken velgere eller statsledere i et enkelt land vet om deres innsats vil hjelpe. Det avhenger av hva andre land gjør. Det er de globale utslippene av klimagasser som teller.

Etter en hektisk møtedag hvor statslederne har fått snakke i noen minutter hver, reiste de tilbake til sine hovedsteder. Tilbake i Paris kaster tusenvis av diplomater og eksperter seg over et avtaleutkast som skal gjøres ferdig til sluttforhandlinger mellom miljøvernministere og utenriksministere i neste uke.

Tilbake til hverdagen

Det offisielle håpet var at statslederne skulle etterlate seg instrukser som gir forhandlingene fremdrift.

Det er grunn til nøkternhet. Når statslederne reiser, starter hverdagen.

Da kommer motsetningene til syne. Mellom land som gjerne vil få slippe ut sin del av hva atmosfæren tåler av ytterligere utslipp av klimagasser.

Velgerne i de fleste land ser ut til å ønske både lavere utslipp og høyere levestandard. Ole Brumm har mange tilhengere, verden rundt.

India er det nye Kina

Konflikten mellom ønsket om å begrense utslippene og bedre levestandarden er størst i fattige land som ennå må bygge ut sin industri og sin infrastruktur.

India, som snart er verdens mest folkerike land, er i første rekke på omtrent alle områder, inkludert solenergi. Men først og fremst er landet i en særstilling når det gjelder å øke forbruket av kull, verdens største miljøproblem.

India svar er at landet må ha samme rett til å basere sin økonomiske vekst på fossile brensler som dagens rike land har gjort.

Problemet er bare at "klimabudsjettet" – den mengden CO2 atmosfæren kan motta uten større temperaturstigninger enn to grader – snart er oppbrukt.

Norge må også forandres

Hvis India og andre utviklingsland øker CO2-utslippene til fem tonn pr innbygger – halvparten av nivået i Norge – vil globale utslipp av klimagasser øke med omtrent 60 prosent innen midten av dette århundret.

Men det verden trenger er å redusere utslippene, nesten til null. FN klimapanel har regnet ut at i løpet av 40-70 år bør de globale utslippene av klimagasser reduseres til omtrent ett tonn pr. innbygger. Det er mindre enn India slipper ut i dag og omtrent en tiendedel av utslippene i Norge og mange andre rike land.

Det gir ikke særlig rom for økonomisk vekst i India.

Norge har et mye gunstigere utgangspunkt. Likevel går det an å spørre om det er India eller land som Norge som står overfor den største politiske utfordringen.

Hvis Paris ender med en avtale, skal Norge i samarbeid med EU redusere utslippene av klimagasser med 40 prosent frem til 2030. Og det er bare begynnelsen.

Norge har i dag de laveste utslippene av CO2 i verden når vi ser dem i forhold til nasjonalproduktet, eller velstandsnivået. Problemet er bare at vi er så rike. Det er derfor Norge likevel har (litt) høyere utslipp av klimagasser enn de flest moderne industriland.

Oljen er en del av dette regnestykket. Men det er velstandsøkningen (en del av den er oljeskapt) og forbruksmønsteret vårt som er hovedproblemet. Det er vanskelig å unngå at rike mennesker kjøper ting og tjenester som medfører utslipp av C02.

I Erna Solbergs reisefravær har Høyres miljøpolitiske talsmann, Nikolai Astrup, argumentert for at klimapolitikken ikke bør gå på bekostning av vår velstand. Og Norge bør produsere mer av alle varer vi produserer med mindre CO2-utslipp enn andre land.

Det er et syn på verden som India neppe deler.

Det teknologiske håpet

Hvor finnes da håpet?

Siden det forrige store klimatoppmøtet i København i 2009 har kostnadene ved å produsere solenergi falt dramatisk. Det investeres nå mer i elektrisitet fra fornybare kilder overstiger enn i varmekraftverk basert på fossil energi (kull, olje og gass).

Det er da heller ikke tilfeldig at India i går inviterte til et internasjonalt samarbeid om solenergi, en "solalllianse". Det er ikke nok, men det kan være både et politisk og praktisk forsvar mot den kritikken landet møter.

For Norge er løsningen å oppfylle våre forpliktelser i samarbeid med andre land, i første rekke EU. I tillegg gir vi generøst til finansiering av klimatiltak i utviklingsland og til bevaring av regnskog. Snart blir kanskje også skog i Norge et satsingsområde i klimapolitikken.

Slik kan vi redusere behovet for omlegginger i norsk økonomi.

For det er i Norge som i andre land. Klimapolitikken er ingen valgvinner.

Det vet statslederne, som forlot Paris lenge før forhandlingene blir virkelig vanskelige. De kjenner sine velgere.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Klima