Vi må tørre å debattere velferdsstatens fremtid | Ola Storeng
«Vi vil fortsette å bygge ut velferdsstaten – og gjøre arbeidslivet tryggere». Omtrent slik står det i alle partiprogrammer. Det er farlige tabuer – og ikke bare på grunn av flyktningkrisen.
Gjerdene rundt Europa faller.
En venn sendte meg tidligere denne uken bilder fra mobilen sin, fra en liten strand på den greske øya Chios. En gruppe forhutlede mennesker, familier med små barn, hadde tatt seg over fra Tyrkia i en overfylt, livsfarlig liten gummibåt.
Det er slike barn som inngår i regnestykker over kostnadene ved flyktningstrømmen, regnet over hele deres liv. Ifølge anslag som NRK har regnet ut i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, vil «regningen» komme opp i over 700 milliarder kroner.
Må våre velferdssamfunn endres fordi flyktningstrømmen ikke kan stanses?
Tall kan bli store når de summeres over flere generasjoner. Men de etterlater uansett et brennende spørsmål: Hvor mye hjerterom har vi råd til?
Det kan være riktigere å snu spørsmålet rundt:
Må våre velferdssamfunn endres fordi flyktningstrømmen ikke kan stanses?
Svaret kan være ja. Men årsaken er ikke den voldsomme flyktningstrømmen i seg selv.
Bølgen av flyktninger kommer på et skjer på et tidspunkt hvor velferdsstaten i de fleste europeiske land alt i er krise.
Bølgen av flyktninger fra Syria og andre land i Asia, samt Afrika, skjer på et tidspunkt hvor velferdsstaten i de fleste europeiske land alt i er krise.
Hovedårsaken er et stivnet arbeidsmarked som i en generasjon har gitt massearbeidsledighet. Slik undergraves statens inntekter – mens utgiftene øker.
Hva vil skje nå, spør mange bekymret.
Norge er i også denne sammenheng fremdeles annerledeslandet. Men også Norge må endre seg. Vi trenger en ny debatt om den nordiske modellen og velferdsstatens fremtid.
Viktigere enn oljepengene
800 000 innbyggerne i Norge har nå innvandrerbakgrunn, en tredobling på 15 år. Dette tallet inkluderer alle som er født i Norge av to foreldre som begge har innvandrerbakgrunn.
Men så langt forandrer det lite på den viktigste forskjellen mellom Norge og andre europeiske land: Vi har høy sysselsetting som har gitt staten store og voksende skatteinntekter og god råd.
Vi har høy sysselsetting som har gitt staten store og voksende skatteinntekter og god råd.
Når vi ser fremover, kan mye forandre seg. Velferdsstaten settes under press fra to sider. Innvandrerne kan bli vesentlig flere og de kan bli dyrere. Men minst like viktig er det at også nordmenn uten innvandrerbakgrunn vil gi statskassen og folketrygden stadig større utgifter. Flere eldre vil, slik det rimelig er i et rikt land, forvente stadig bedre helse— og omsorgstjenester.
Ingen vet hvor mange som kommer. Les siste nyhetsoppslag her:
Hva gjør vi med flyktningene?
Regjeringens ekspertutvalg, ledet av professor Øystein Thøgersen, kom i sommer – før flyktningsstrømmen – med en klar anbefaling: Den årlige økningen i bruken av oljepenger, inkludert finansinntekter fra Oljefondet, må dempes kraftig – og det nokså umiddelbart. Vi må ha noe å gå på når eldrebølgen slår inn for alvor om 15–20 år.
Indirekte inviterte Thøgersen til en diskusjon om velferdsstatens fremtid. Svaret fra de politiske partiene er, så langt, taushet.
Statsbudsjettet eser ut også utenfor regjeringens satsingsområder.
Regjeringen gikk i forslaget til neste års statsbudsjett motsatt vei av hva Thøgersen anbefalte – for tredje år på rad. Statsbudsjettet eser ut også utenfor regjeringens satsingsområder.
Siv Jensen har ikke friske oljepenger å sette inn på Oljefondet.
Denne grafen viser hvorfor Siv Jensen er historisk
Arbeid for alle, alltid
Når vi hever blikket og ser langt fremover, er det ett spørsmål som overskygger alt:
Vil Norge fortsatt være et land hvor flere deltar i arbeidslivet enn i andre land?
Vil Norge fortsatt være et land hvor flere deltar i arbeidslivet enn i andre land?
Jevnt over er innvandrere i Norge antagelig oftere i jobb enn spanjoler i Spania og italienere i Italia. Men det er ikke nok. Det er enorme forskjeller i yrkesdeltagelsen mellom ulike innvandrergrupper.
Det avgjørende spørsmålet nå, også for statens utgifter, er hvordan det vil gå med den nye strømmen av flyktninger. Hvor mange kommer raskt ut i arbeidslivet?
LES OGSÅ EINAR LIES KRONIKK: "Vi skiller oss ikke bare ut med grenseløse budsjetter, men også med at vi ser med et bekymringsløst blikk ikke bare på fremtiden, men etter hvert også på fortiden."
Norge – best for nordmenn
Det norske arbeidsmarkedet er velorganisert. Lønnsforskjellene er mindre enn i nesten alle andre land. Noe skyldes tariffavtalene, men også at arbeidsstokken er forholdsvis homogen – og godt utdannet.
Det kan gjøre det vanskeligere for marginale grupper å få innpass. En midlertidig deltidsjobb kan dessuten være lite fristende hvis det fører til tap av forholdsvis store sosiale ytelser.
Problemet er altså todelt. Flere innvandrere enn andre innbyggere befinner seg i skjæringspunktet mellom arbeidslivet og trygdesystemet.
Tabuer bør utfordres
Nye innvandrere må både hjelpes og dyttes. Det må bli lettere for ufaglærte, som i tillegg har dårlige språkkunnskaper, å komme inn på arbeidsmarkedet. Da kan tarifflønn noen ganger være for høy.
Samtidig må faren for å bli sittende fast i trygdefella tas alvorlig. Færre universelle ytelser fra dag en i Norge og mer behovsprøving kan være en vei å gå.
Andre svar kan være bedre. Men det er en debatt som må komme. Vi må unngå at Norge blir som de fleste andre europeiske land – samfunn hvor sjokkerende mange står utenfor arbeidslivet.
Samtidig trenger vi en bredere debatt om grensene for statens virksomhet. Ett svar kan være at statlige tjenester i større grad finansieres med private penger – enten det heter egenandeler eller bompenger.
Her er det politisk dynamitt. Men venter vi, kan det presse seg frem større innstramninger senere – med fare for en farlig jakt på syndebukker.
Den nye debatten om Norges fremtid bør starte nå.
