Kommentar

Ingen vet hva som kan skje når pengene blir nesten gratis | Ola Storeng

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør

Sentralbankene har gitt oss de laveste rentene på minst 4000 år. Og så er det ikke nok. Hva gjør vi da?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Foto: Carl Martin Nordby

Hva gjør en pasient som forblir syk på tross av medisinen han tar? Dobler han dosen eller slutter han med medisinen. Det kan jo være bivirkningene som gjør ham syk.

Omtrent slik formulerte sentralbanksjef Øystein Olsen dilemmaet som mange av hans kolleger nå står overfor, i en forelesning i forrige uke.

Det er ingen som har gjort mer enn sentralbankene for å få fart i verdensøkonomien etter at finanskrisen brøt ut for fullt i 2008, etter konkursen i en av USAs eldste investeringsbanker, Lehman Brothers.

Oppryddingen etter krisen

Bedrifter og privatpersoner hadde lånt for mye. Men mye av regningen - dvs. gjelden - havnet hos statene.

Derfor valgte de fleste landene å satse på at sentralbankene måtte få fart i økonomien igjen. Det virket for farlig å øke bevilgningene på statsbudsjettet.

Den engelske sentralbanken har utarbeidet en oversikt over renter de siste 4000 årene. Verden aldri sett lavere renter enn nå.

Null er ikke lenger en absolutt grense. Noen sentralbanker eksperimenterer med negative renter, altså en avgift for å ha penger på konto.

Tross billige penger skranter økonomien i mange land.

Mange hevder dessuten at verden er blitt et farligere sted å være på grunn av bivirkningene av flommen av penger som er mer eller mindre gratis.

Rådvillheten på høyeste plan

Tidligere denne måneden var Øystein Olsen i Washington. Der var finansministere og sentralbanksjefer fra hele verden samlet til årsmøte i Det internasjonale pengefondet.

Den økonomiske veksten er skuffende svak etter åtte med lavrentepolitikk.

Lave renter gir ikke lenger samme stimulans til økonomien. Men bivirkningene av de lave rentene øker.

IMF la frem anslag som viser at den samlede (brutto) gjelden i verden er høyere enn noen gang.

Italia har i dag en høyere gjeldsbyrde enn Hellas hadde da det smalt i 2009. Flere andre EU-land ligger ikke langt etter.

  • IMF siste analyser: Hellas kan slite med massearbeidsledighet i 30 år

Viktigere er det antagelig at veksten i Kina, den viktigste motoren i verdensøkonomien, delvis er basert på at bedrifter og privatpersoner låner stadig mer.

Harvard-professoren Lawrence Summers, som var amerikansk finansminister under Bill Clinton, oppsummerte IMF-møtet slik:

«Den dominerende bekymringen var at tradisjonelle ideer (ikke virker) og ledere er i ferd med å miste grepet. Verdensøkonomien er på vei inn i ukjent og farlig farvann.»

En ny, snikende gjeldskrise

Det er blitt billigere å låne og ha gjeld, både for stater og private kunder.

Men sammenlignet med inntektene - som har vokst sakte - er gjelden nå større enn noen gang.

Derfor kan også evnen til å tåle betydelige renteøkninger i mange tilfeller være redusert.

Høy gjeldsbyrde betyr også økt fare for at det plutselig kan bli vanskelig å refinansiere gjelden. Historien er dessverre rik på eksempler på at kredittmarkedene raskt kan tørke inn.

Svekket forsvarsevne

Denne gangen står de fleste stater svakere enn før finanskrisen i 2008. Deres egen gjeld har økt kraftig.

Samtidig har sentralbankene brukt opp kruttet de kunne trenge når det kommer et nytt tilbakeslag i økonomien, slik det skjer fra tid til annen. Når utgangspunktet er nullrente, er det umulig med slike dramatiske rentekutt som under finanskrisen.

Sparepolitikkens dilemmaer

Larry Summers har lenge ment, litt spissformulert, at stater som har brukt for mye penger, må bruke mer penger. Det er veien til økt økonomisk vekst, som igjen er forutsetningen for at gjelden gradvis skal bli lettere å bære.

Omvendt: Hvis alle forsøker å spare, blir det liten sparing - fordi inntektene og sysselsettingen synker.

I USA står denne aktivistiske holdningen sterkere enn i Europa. Det skyldes blant annet at USA er en mer lukket økonomi. Når staten pøser ut mer penger, forblir pengene stort sett i landet.

Men også IMF har i det siste tydeligere tatt til orde for større statlig pengebruk. Investeringer i veier og annen «infrastruktur» kan nå lånefinansieres til lav rente.

I EU er problemet ikke minst hvem som skal ta regningen.

Øystein Olsen ga et innblikk i dragkampen som pågår på høyeste nivå:

Når arbeidsledigheten har falt til et ganske lavt nivå i Tyskland, er det ikke lenger så lett lett å argumentere for at staten bør øke sin pengebruk.

Olsen pekte på den europeiske sentralbanksjefen, Mario Draghi, i IMF-møter hadde spurt om man kan vente at et land i Tysklands situasjon vil øke den statlige pengebruken for å bidra til høyere vekst i andre europeiske land.

Konklusjonen blir ....

Det er stadig flere tegn til at selv sentralbankene er i ferd med å miste troen på den oppskriften som har vært fulgt for å løse problemene etter finanskrisen.

Men det meste ser ut til å bli som før.

For ingen ser ut til å ha salgbare alternativer til en oppskrift som nå virker nokså dårlig.

Les mer om

  1. Tyskland
  2. Mario Draghi
  3. Øystein Olsen
  4. Hellas
  5. Italia
  6. IMF
  7. Kina

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Norges Bank lærer oss å kjøpe på krita

  2. ØKONOMI

    Han var med på redde Hellas fra økonomisk undergang

  3. KOMMENTAR

    De kraftige børsfallene kan være et varsel om dårligere tider

  4. ØKONOMI

    Trump hardt ut mot rentekutt: – Har ingen ryggrad!

  5. VERDEN

    Drama, depresjon og store egoer. Og en bitter medisin. Har man ingenting lært av tidligere kriser?

  6. NYHETSANALYSE

    Bankene trykker penger som aldri før. Gjelden kan nå rekordnivåer. Hvorfor har ingen panikk?