Kommentar

Putins krig - og vår

  • Ingrid Brekke

img468.pdf

Fredsvåren. 70 år etter er historien om annen verdenskrig et brennhett politisk tema i Europa.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I måneder har europeiske land diskutert om de skal være til stede under markeringen av slutten på annen verdenskrig i Moskva i morgen. Skal takknemlighet for seieren over nazismen i 1945 være det viktigste? Eller bør hensyn knyttet til krigen i Ukraina ha forrang?

Den kalde krigen gjorde at vi i vest nedtonet Den røde armés betydning for de alliertes seier. Men tiårene med et delt Europa førte også til manglende bevissthet om at grusomhetens tyngdepunkt ligger i øst, slik historikeren Timothy Snyder minner oss på i sin sterke bok Dødsmarkene : I det som i dag er Polen, Ukraina og Hviterussland døde mellom 16 og 20 prosent av befolkningen.

Ingen åpen debatt

Det var her nazistene hadde de fleste av sine leire, og her Holocaust var på sitt mest intense. Denne delen av Europa led også spesielt hardt under Stalins herjinger før og under krigen.

Særlig i østeuropeiske land har debatten om markeringen i Moskva vært intens og komplisert. På den ene siden lojalitet til EU og sanksjonsregimet, på den annen side ofte sterke økonomiske bånd til Russland. Og mens vi i Norge kunne juble over freden 8. mai, markerte slutten på krigen i øst også begynnelsen på flere tiår under Moskvas styre. I denne perioden fantes bare en versjon av historien: Takknemlighet overfor Sovjetunionen og feiring av seieren over fascismen. Først etter kommunismens sammenbrudd i 1989 kunne folk her snakke åpent om den annen verdenskrig.

Det betyr ikke at forholdet til krigen er blitt avklart og bearbeidet, slik det nylig ble tydelig da parlamentet i Kiev vedtok lover som kan hindre åpne debatter. Det blir ulovlig å fornærme den ukrainske motstandshæren UPA — en nasjonalistisk geriljagruppe som kjempet for ukrainsk uavhengighet mot både Tyskland og Sovjetunionen, men som også massakrerte polakker i «sitt» område. Loven ligger nå på presidentens bord.

«Glemselskult»

Å gripe til annen verdenskrig av nasjonalistiske grunner er et velkjent fenomen i Europa, og aller sterkest og mest synlig gjøres det i Russland. Det russerne kaller den store fedrelandskrigen begynte for øvrig i 1941, da Hitlers invaderte Sovjetunionen - lenge etter Hitlers invasjon av Polen og ikke-angreps-pakten mellom Hitler og Stalin. Slik forenkles krigshistorien betraktelig, og man kan hoppe bukk over mange ofre. Seiersdagen 9. mai i Moskva er dermed ikke en dag der man minnes krigen slik den var, men en glemselskult, skriver den tyske historikeren Jan C. Behrends i en analyse. Triumfen over fascismen brukes til å demonstrere Russlands moralske overlegenhet, og regimet plukker de bitene fra historien som passer inn i den nasjonalistiske fortellingen.

For ti år siden sto krigens vinnere og tapere side ved side under markeringen i Moskva. Etter anneksjonen av Krim er blitt umulig for de fleste europeiske land å sende sine øverste representanter til tribunen i Moskva mens Putin paraderer sine splitter nye stridsvogner.

Krigserstatning

Ikke minst for Tyskland var det likevel en vanskelig avgjørelse å ta. Kansler Angela Merkel har valgt å reise til Moskva 10. mai for å delta i kransenedlegging på den ukjente soldats grav. Slik markerer hun Tysklands ansvar for krigen og anerkjennelse av det sovjetiske folks ofre og lidelser.

Også i en annen stor konflikt i Europa spiller krigen en rolle, nemlig i krisen i Hellas. Grekerne har igjen krevd krigserstatning fra Tyskland, og selv om tidspunktet og konteksten ikke kan kalles passende, er kravet ikke mer urimelig enn at den tyske presidenten mener dette må drøftes nærmere igjen. For europeiske land ble i liten grad kompensert økonomisk for nazistenes ødeleggelser, skadene var alt for omfattende til at det var mulig.

Fra skyld til ansvar

Men vi har fått noe annet: Et Tyskland som er et foregangsland når det gjelder åpenhet om krigen, og som har tatt på seg et stort ansvar i å forvalte historien. Både hjemme og i alle hjørner av Europa er tverrnasjonale prosjekter, stiftelser og historikerkommisjoner opptatt med arbeid knyttet til ettervirkninger av nazistenes brutalitet. I denne ånd kan hele 59 arrangementer til minne om døde sovjetiske soldater overværes i Tyskland i disse dager, viser en opptelling fra magasinet Cicero.

Norge har tidligere takket for frigjøringen av Finnmark under en høytidelig seremoni med Russlands utenriksminister Lavrov til stede. Når vi, Tyskland og de fleste andre land i Europa ikke sender våre øverste ledere til seiersfesten i Moskva skyldes det ikke manglende takknemlighet eller anerkjennelse av krigsinnsatsen. Men historie er også politikk, og det er umulig å stå på tribunen uten at det også blir en støtte til Russlands nasjonalistiske misbruk av vår felles fortid.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Russland

Relevante artikler

  1. NYHETSANALYSE

    Putin har fått Polen i vrangstrupen. Nå krangler han med polakkene om Hitler og Stalin.

  2. VERDEN

    EU unnlot å takke armeen som frigjorde Auschwitz. Russland sendte et voldsomt svar.

  3. NYHETSANALYSE

    På skolen lærte jeg mye om D-dagen. Det var mye mindre om det som faktisk avgjorde krigen.

  4. VERDEN

    De reddet landet for 75 år siden. Nå vil Zinajda (98) og Viktor (91) vise vei ut av koronakrisen.

  5. VERDEN

    Her ble 33.000 drept i løpet av to dager. Massakren overbeviste nazistene om at det var mulig å utrydde Europas jøder.

  6. KRONIKK

    Vi forsvarer den ekte sannheten om krigen