Kathrine Aspaas skriver: Vett og ytringsrett
Vi trenger større spillerom og færre fiendebilder. Større ytringsmot og mer ytringsvett. Paris-terroren brukes best til å bygge fordommer ned og omtanken opp.
Jeg bakser med forvirrende følelser etter terroren i Paris. Jeg har vært redd, slem og spydig. Jobbet meg gjennom dårlige følelser så godt jeg har kunnet.
For det er helt nødvendig å utfordre det nesten unisone norske brølet etter total og ukrenkelig ytringsfrihet.
«Ytringsfriheten for slike som meg er like viktig som profeten er for en troende muslim», skriver redaktør Frank Rossavik i Bergens Tidende.
Da har vi en polarisert situasjon: Rossaviks ukrenkelige ytringsfrihet, mot islamistenes ukrenkelige profet. Skyttergravene er inntatt, og krigen er i gang.
Voldelig kommunikasjon
En tegning har en sprengkraft som en atombombe, sa VGs tegner Morten M nylig til NRKs Ukeslutt. «Jeg kan ikke drive og sprenge dem hele tiden.»
Nemlig.
Vi kan ikke drive og sprenge sosiale og politiske atombomber hele tiden. Det gjelder oss alle sammen. Ord kan ha en bombes sprengkraft. Det er her det brysomme ansvaret kommer inn i bildet. Nyansene.
Nyanser i hva da? Ytringsansvar? Det er bare fjas, det der. Ingen substans.
Slik lyder den skråsikre «ytringsfrihetens» stemme på Twitter. Dømmende og full av forakt.
Men vi snakker ikke jus her. Vi snakker ikke innføring av blasfemiparagrafer, fengsling og bøter. Vi snakker musikalitet, omtanke, timing – og intensjon.
Hva vil vi oppnå?
Hva er intensjonen med denne kommentaren, for eksempel? Jeg vet det fnyses av begrepet ytringsansvar. Det minst risikable akkurat nå er å stå hardt på at ytringsfriheten må være absolutt. Men hva er poenget med ytringsfrihet hvis vi ikke kjemper for det vi har kjært? Jeg opplever at ytringsfrihet uten ansvar ofte ender i brutalitet.
Ytringsansvaret sier ikke til tegnerne i Charlie Hebdo: «Dere fikk som fortjent.»
Ytringsansvaret spør: «Er dere klar over at dere tar stor personlig risiko med disse tegningene?»
Tegnerne i Charlie Hebdo var klar over det.
«Ingenting kan få meg til å slutte», sa den nå avdøde sjefredaktør Stéphane Charbonnier i en svensk TV-dokumentar. «Om det er alvorlige trusler, så blåser jeg i det. Jeg har ikke noe valg. Jeg vil ikke leve som dem. De vil få oss til å leve som rotter og bo i huler slik som de gjør. Leve skjult.»
Charbonnier var fullt klar over at det han drev med var farlig, og han døde for det han trodde på. Det er derfor han nå hylles av så mange. Han var også i sin fulle rett til å være både fordomsfull og spydig. Han var menneskelig.
Aldersgrense 18 år
Vi er i bunn og grunn menneskelige, og vi skal vite at vi potensielt detonerer bomber når vi konfronterer hverandre. Det vi sier og gjør betyr mer enn vi tror, og det er stor kunst å konfrontere med vennlighet – uten å gå løs på hverandres verdighet.
Det krever trening å lytte til meningsmotstandere uten å dømme, få dem til å skamme seg, eller påføre dem skyld. Menneskelivet er fullt av dilemmaer og gråsoner.
Hva med barn og ungdoms rett til å bedrive «ytringsfrihet» overfor hverandre?
Når barn og unge tar i bruk den absolutte ytringsfriheten, kaller vi det ofte mobbing. Vi igangsetter statlige programmer mot full ytringsfrihet for unge mennesker, for vi ser at den kan ta liv. Starter ytringsfriheten ved en viss alder?
Ensomhet og utenforskap
Vi mennesker har et usvikelig ansvar for ordene vi bruker. For følelsene som ligger bak ordene, og vi for intensjonene som ligger bak konfrontasjonene vi velger å ta. Vi har ansvar for klimaet i samtalene våre, og for kulturen vi sprer rundt oss – ikke minst det vi sender videre av fiendebilder og fordommer til generasjonene etter oss.
For meg er det gjerne frykten for ensomhet og utenforskap som fører meg ut på ville veier. Reptilhjernen tar over når jeg værer mistillit fra andre mennesker, og jeg kan blåse meg opp – blir spydig og tøff-i-trynet. Å temme disse instinktene er omtrent like enkelt som å øve inn Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten» på piano. Det krever fortsatt enorme mengder trening.
Veien videre
Så hvordan skape en verden med større spillerom og færre fiendebilder?
Her en noen konkrete forslag. Vi kan:
• Trene på å utstå uenighet, kritikk og motstand, uten å bli sure og giftige.
• Glede oss over unge muslimer som nå hever stemmen, og rydder i egen kultur.
• Rydde i vår egne, kristne kultur.
• Avsløre, og le av egne fordommer.
• Glede oss over ledere fra ulike religioner som kommer sammen for å finne løsninger.
• Trene på å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.
• Vite at verden stadig blir et bedre sted å være for stadig flere mennesker, slik Aftenposten nylig dokumenterte i artikkelen «Ti tegn på at verden går fremover».
• Møte hverandre med undring fremfor skråsikkerhet – interesse fremfor forakt.
• Bli med på Shabana Rehmans ikkevolds-arrangement «Fri kjærlighet for alle elefanter i rommet» i morgen klokken 18 (hun kommer tilbake med sted.)
#jesuismuslimjævel
Klodens største og mektigste nettverk for nettaktivisme, Avaaz (som betyr stemme på persisk), lanserte nylig sin første kulturelle underskriftskampanje. Nettverket har drøyt 40 millioner medlemmer over hele verden, og vi som skriver under forplikter oss til å leve etter disse tre prinsippene i 2015:
• Å vise vennlighet og respekt.
• Å søke visdom
• Å praktisere takknemlighet
Vi kan jo starte med å lytte til journalist Kadafi Zaman (mannen bak #jesuismuslimjævel), og hans svar da VG spurte hva han håper på i 2015:
«Mindre hat og mer kjærlighet.»
Sakte, men sikkert trener vi på den krevende øvelsen det er å leve sammen som feilbarlige, påståelige, nysgjerrige og kjærlighetslengtende mennesker.
Slik klatrer vi opp suksessens stige – feiltrinn for feiltrinn, slik skuespiller Mae West så briljant har lært oss.
Les også:
Erik Fosnes Hansen:
Retten til å bli krenket er en umistelig rett
Trine Eilertsen:
- Hvis jeg sier at religionen du tror på er tøv, må du leve med det
Bjørn Stærk:
