Nesten hver tiende kvinne, og én av hundre menn, har blitt voldtatt. Det er grotesk. Men ikke overraskende. | Ingeborg Senneset

Siri Thoresen og Ole Kristian Hjemdal presenterte rapporten om vold og voldtekt onsdag. Her med helse- og omsorgsminister Bent Høie, barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne og justis- og beredskapsminister Anders Anundsen.

Tomme løfter ramler mest. Politikerne lover handling mot vold og voldtekt. Det skal vi minne dem på. Men å minne politikerne om deres løfter står ikke i veien for å lage våre egne.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Helse— og omsorgsminister Bent Høie, barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne og justis- og beredskapsminister Anders Anundsen fikk onsdag overrakt en ny rapport om vold og voldtekt i Norge fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Nesten hver tiende kvinne, og én av hundre menn, har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet, viser undersøkelsen. Mange var svært unge da overgrepet skjedde: Halvparten av voldtektsutsatte kvinner var under 18 år - altså barn.

Noen har sovet i timen

Tallene i rapporten ble av Anundsen og Horne betegnet som «overraskende», «groteske» og «oppsiktsvekkende».

Det er klart grotesk at så mange barn og voksne utsettes for vold og voldtekt. Men overraskende?

Historiene om vold i nære relasjoner har jevnlig vært oppe i mediene. Alvdal–saken og saken om Christopher Kihle Gjerstad er kjente eksempler på barn som sviktes dobbelt. Først omsorgssvikt, deretter manglende varsling. Nylig ble vi også kjent med Kim og Katrin, som sammen med sin mor måtte flykte fra en voldelig far.

Fagfolk og forskning har bekreftet enkelthistorienes inntrykk. Som i en norsk studie, hvor 15 prosent av jentene og 7 prosent av guttene blant 7033 ungdommer på 18 og 19 år oppga å ha opplevd grove seksuelle krenkelser i løpet av livet. Én fjerdedel oppga minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder.

Heller ikke Dixi ressurssenter for voldtatte, Juridisk rådgivning for kvinner, eller Krisesentersekretariatet var særlig overrasket over tallene i rapporten.

Kjente konsekvenser

Om omfanget av overgrep ikke var ventet, bør følgene av dem likevel kunne være kjent.

Dette er å finne iNOU:5, som er fra 2012:

Den mest omfattende av studiene som viser klare sammenhenger mellom traumatiserende hendelser og psykisk helse er ACE-studien.

Studien viste blant annet at «mennesker som har opplevd det de kaller «adverse childhood experiences» - erfaringer som emosjonell vold, fysisk vold eller seksuelt misbruk - har 460 prosent økt risiko for å utvikle depresjon, og 3000- 5100 prosent økt risiko for selvmordsforsøk, enn de som ikke har slike erfaringer.

Andre undersøkelser viser at barn som har opplevd vold og overgrep har 3-5 ganger økt risiko for å utvikle depresjon, og 12 ganger større risiko for å utføre selvmordsforsøk.»

Nasjonalt kunnskapssenters betegnelse betydelig folkehelseproblem gir mening.

Tallene og konsekvensene er høye og dyptgripende nok til å se for seg hindere det vil være lettere å gå rundt enn å forsere.

Tomme løfter ramler mest

At det vil skje er ikke inntrykket jeg sitter igjen med. På seminar om vold i nære relasjoner, som ble arrangert samme dag som undersøkelsene ble lagt frem, ga et mannsterkt politikerkorps inntrykk av å være innstilt på handling. Det var tid for løfter.

Skei Grande ville styrke kompetansen i sykehus og lærerstand. Solberg ville prioritere politi og påtalemyndigheter. Eriksen foreslo relasjonsfag i skolen. Jensen ville ha fokus på ofrene. Anundsen var opptatt av sitt egenuttalte hjertebarn barnehusene, og styrkingen av dem. Justisministeren presiserte også betydningen av å tenke på tvers av etater.

Tomme løfter og fine ord? Ikke nødvendigvis. Statsministeren oppfordret til å minne politikere på det de lover.

Hva med oss andre?

Vold i nære relasjoner er ikke bare et politikerproblem. Trappen må vaskes ovenfra, men alle trinn må med. Et første steg for «oss andre» kan være å si ifra når vi mistenker – ikke er sikker på, men mistenker – at noen blir eller har blitt utsatt for overgrep.

Barnevernet har senket terskelen for varsling med en lett tilgjengelignettside, som har systematisk oversikt over hvordan man kan varsle barnevernet. Helsedirektoratet har utarbeidet en egen veileder for ansatte i hjelpeapparatet. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har tidligere laget en håndbokfor helsepersonell ved mistanke om fysisk barnemishandling. Vi kan øke vår personlige kompetanse på vold og overgrep ved å lære av opplegg som «Du ser det ikke før du tror det», eller lytte til tidligere overgrepsutsatte.

Det er ubehagelig å si ifra, og veldig ubehagelig å ta feil. Men risikoen for at mistanken er berettiget bør vekke større ubehag.

Å minne politikerne om deres løfter står ikke i veien for å lage våre egne.