Kommentar

Folkefesten folket ikke ville ha

  • Einar Lie

Hvor rimelig er det å tenke seg at vi hadde fått en samfunnsøkonomisk nytteeffekt i en svimlende milliardklasse for en folkefest folk flest ikke vil ha? spør Einar Lie.

IOC er skuffet over Høyres avgjørelse. Men det var gode grunner for å reservere seg mot det ekstremt risikable prosjektet et OL-arrangement er, skriver Einar Lie.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Einar Lie Foto: trygve indrelid

Oslo var IOCs håp for vinter-OL i 2022. Vestlige søkerland har falt fra ett etter ett. München, Stockholm, Tyrol og Krakow er blant dem som har trukket seg. Tidlig i denne uken var det bare Beijing og Almaty i Kasakhstan som gjensto sammen med Oslo. Etter OL i Sotsji har det vært fryktet at det skulle befeste seg et inntrykk av at OL er noe som passer best for land med autoritære styringsstrukturer, der ledere kan speile seg i den styrkede nasjonale selvfølelsen lekene skaper, samtidig som de er i stand til å fremskaffe de enorme summene som kreves.

Kostnader og risiko

Nå har Oslo falt fra. Og det var klare argumenter imot å redde dagen for IOC. Olympiadene er blitt ekstremt dyre, og store budsjettsprekker er en gjenganger. Reelle kostnadsoverskridelser siden sekstitallet har vært på 135 prosent, større enn noen sammenlignbare megaprosjekter.

Et OL-arrangement er stort og komplekst. Men det har også innebygd en uheldig struktur med tanke på kostnadskontroll. En stat skal garantere for utgiftene, og blir gjerne sittende med store kostnader. En by organiserer og tilrettelegger, mens IOC stiller krav.

IOCs krav til avgifts— og skattefritak, dekning av bevertning mv. har fått store overskrifter. Men finansielt viktigere er det at IOC spesifiserer en rekke forhold knyttet til øvelser, medietilgjengelighet og infrastruktur. IOC har sine inntekter, men uten å dele kostnader som følger av organisasjonens egne krav. Slike risikoskjevheter er betenkelig ut fra en prosjektøkonomisk sammenheng - særlig for den som sitter med det endelige ansvaret for sluttregningen.

Fortiden lar seg ikke gjenskape

Men det gikk da brukbart på Lillehammer? Det har vært hevdet at OL i 1994 ble gjennomført på budsjett. Da har det vært vist til at det siste budsjettet som ble oppstilt, ikke ble overskredet. Men den relevante sammenligningen er endringen i kostnad fra det tidspunktet vi forpliktet oss til et OL, frem til de siste regningene ble betalt. I en slik sammenligning var overskridelsene på Lillehammer på 277 prosent, langt større enn ved et gjennomsnittlig vinter-OL.

Til tross for kostnaden var OL i 1994 er folkefest. Men denne festen ville neppe latt seg gjenskape. IOC har utvidet OL kraftig.

Til tross for kostnaden var OL i 1994 er folkefest. Men denne festen ville neppe latt seg gjenskape. IOC har utvidet OL kraftig. På Lillehammer hadde vi 61 øvelser, som var blitt 98 i Sotsji, supplert med en økning i antall deltagere pr. øvelse. Hvor mange det blir i 2022, vet vi ikke. I 1994 var 6600 mediefolk akkreditert, mot hele 12.800 sist vinter.

Andre krav til sikkerhet

Men den virkelige eksplosjonen i kostnader ligger på sikkerhetssiden. Den globale situasjonen etter angrepene på Twin Towers har skapt helt andre krav til sikkerhet. Det finnes i hele Norge ikke nok vektere til å løse oppgavene knyttet til et OL alene. Denne bransjen måtte ha vært utvidet betydelig, eller vi måtte ha importert store mengder sikkerhetsfolk. I tillegg er mulighetene for avslappet folkelighet og nærhet mellom tilskuere og utøvere fullstendig redefinert.

Etter Sotsji-OL snakket tilhengerne tidvis om å skulle bidra til å «reformere» IOC for å få en enklere eier å forholde seg til, med rimeligere krav. Men statsstøtten måtte garanteres før IOCs krav blir formulert, og det var uansett vanskelig å se for seg en stor reversering av de siste tiårenes kostnadsdrivere.

Kritikken mot IOC

Den folkelige skepsisen mot en søknad har rettet seg vel så mye mot IOC-kulturen som mot arrangementskostnadene. Den internasjonale kritikken mot IOCs rekruttering, økonomiske goder og snuskerier har hatt god grobunn her hjemme. Og den ble forsterket gjennom Sotsji-OL, som ble en ulykke for tilhengerne av en ny, norsk søknad.

Den folkelige skepsisen mot en søknad har rettet seg vel så mye mot IOC-kulturen som mot arrangementskostnadene.

Gerhard Heiberg fortalte til Dagens Næringsliv at han måtte gjemmes bort etter alle sine forskrekkelige utspill under lekene. Han pekte på «sørgebåndsaken» som den viktigste. Kanskje det. Noen av oss stusset mer over Heibergs holdninger til politikk og forretninger, slik som bruken av hans eget navn og verv i markedsføringen av et konsulentselskap mens lekene pågikk. Heiberg var selv deleier i selskapet, som drev rådgivning knyttet til forretninger med Kina. «Jeg hjalp kineserne i forbindelse med å få OL og gjennomføre OL, så navnet Heiberg er mer enn nok i Kina. Og sånn er det», forklarte han.

Dette var visstnok ikke i strid med IOCs prinsipper. Og Heiberg har sikkert vært flinkere enn de fleste IOC-medlemmer til å holde sine roller fra hverandre. Men alle Sotsji-uttalelsene etterlot en mistanke om at den Heiberg som engang ledet Lillehammer-OL har «gone native», som antropologene sier, og med tiden er blitt mer preget av IOCs kultur enn den man finner i norsk organisasjons- og næringsliv. Og nordmenn flest liker ikke det denne lakmustesten forteller dem.

Festlighetens samfunnsøkonomi

I hele år har det vært langt flere nordmenn som har vært mot enn for OL. Selv ikke i et utvidet Oslo-område, som ville nytt godt av store statlige utlegg til anlegg og kommunikasjon, har det vært noe klart flertall for OL.

Finansdepartementets konsulenter forsøkte å beregne de samfunnsøkonomiske sidene ved et OL. Etter å ha regnet inn sjenerøse milliardposter i økte inntekter for reiseliv og næringsliv, kom de til at man ved rimeligste gjennomføringsalternativ trengte 15,8 milliarder i «ikke-tallfestede tilleggseffekter» for at prosjektet skulle gå i samfunnsøkonomisk balanse. Dette er altså den økonomiske underdekningen i prosjektet, som må balanseres av ikke-økonomiske virkninger for at det skal regnes som et godt tiltak.

Merverdi av nasjonal stolthet og idrettsglede

Tallet gir uttrykk for den merverdi av nasjonal stolthet, idrettsglede, bedre folkehelse mv. som måtte til for at arrangementet skulle være verdt pengene. Og her er det åpenbart at den kollektive festivalgleden ville måtte bære mye av de 15, 8 milliardene.

Men hvor rimelig var det egentlig å tenke seg at vi skulle få en samfunnsøkonomisk nytteeffekt i en svimlende milliardklasse for en folkefest folk flest ikke vil ha? Ikke så veldig, kanskje. Ikke bare politisk, men også økonomisk var derfor mangelen på folkelig oppslutning det overbevisende argumentet mot en OL-søknad.

Twitter: @lie_einar

Les også:

  1. Les også

    PR-innsatsen avgjorde ikke OL-saken

  2. Les også

    Disse anleggene vil vi satse på i Oslo

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. SPORT
    Publisert:

    Tom Tvedt utelukker planene om OL i 2026: – Det går ikke. Vi må lære

  2. MENINGER
    Publisert:

    Ble folket lurt i jakten på ny OL-fest?

  3. SPORT
    Publisert:

    Lillehammer vil søke OL i 2026 eller 2030 - foreslår å spre øvelsene over hele landet

  4. MENINGER
    Publisert:

    «Nå feirer vi OL på Lillehammer. Det vil neppe fjerne motstanden mot et nytt OL i Norge.»

  5. SPORT
    Publisert:

    OL-hockey i Bergen og ski i Trondheim? Kretslederne støtter Heibergs visjon.

  6. FOTBALL
    Publisert:

    Idrettskretser vil ha nye OL-diskusjoner: – Ser positivt på signalene