De åpnet sine hjerter – og lukket sine øyne | Per Edgar Kokkvold

Sveriges problem er ikke at de politiske elitene har nektet å snakke med Sverigedemokraterna, men at de ikke har brydd seg om vanlige menneskers uro.

Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson er overbevist om at partiet hans kommer til å seire ved dagens valg. Men han tar sine forbehold, ved å si at det er flere måter å tolke hvilket parti som seirer: Det som danner regjering. Eller det som får flest stemmer. Eller det som går mest frem. Eller det som kommer til å dominere samfunnsdebatten fremover.

Sverigedemokraterna kommer ikke til å danne regjering. Det blir nok heller ikke landets største parti. Men det kommer etter alt å dømme til å bli partiet som får størst fremgang. På det fjerde og siste punkt har partiet allerede «seiret». Noe det kan takke de andre partiene for.

Valgets taper

Hvis ikke meningsmålingene tar skammelig feil, blir Socialdemokraterna Sveriges største parti, men gjør sitt dårligste valg noensinne, dårligere enn noen gang siden 1911, da kandidatene for første gang ble knyttet til partier. Da fikk Socialdemokraterna 28,5 prosent av stemmene, et resultat statsminister Stefan Löfven i dag ville ha kalt en triumf.

Les kronikken fra Moderaternas partileder Ulf Kristersson:

Bare to ganger på 107 år har Socialdemokraterna fått under tredve prosent av stemmene. Ved tyve riksdagsvalg gjennom syv decennier fikk partiet over 45 prosent av stemmene, i 1940 og 1968 over femti. Det var den gang da en oppslutning på under 45 prosent ble mottatt med sjokk og betraktet, også av partiet selv, som en «brakförlust».

De gylne årene

Tiårene fra begynnelsen av 30- og til midten av 90-årene var de svenske sosialdemokratenes gullalder. Som Dick Harrison skriver i sin store Erlander-biografi av fjoråret (Jag har ingen vilja til makt, Ordfront, Stockholm): «Det lyserøde partiet er for svensk historie mellom 1920 og 1990 hva renessansen er for 1500-tallet og barokken for 1600-tallet: Per Albin Hanssons trygge, skånske stemme, Ernst Wigforss' og Gunnar Strängs strenge, men velmenende skattepolitikk, Olof Palmes karakteristiske profil» – og selvsagt Tage Erlander selv, landsfaderen fremfor noen, värmlendingen som var svensk statsminister fra 1946 til 1969, i sammenhengende 23 år og tre dager, lengre enn noen annen regjeringssjef i noe demokratisk samfunn.

Harrison kaller ham personifiseringen av de gylne årene, da hjulene alltid surret i fabrikker og verksteder, da arbeidsledigheten ikke fantes, da det svenske folk fikk råd til bil, campingvogn og ferie.

Boken kan for øvrig anbefales alle som er litt over middels interessert i Sverige, svenske politikere, eller rett og slett i politikk.

Kommer aldri tilbake

Sosialdemokratiets storhetstid kommer aldri tilbake. Sverige har endret seg. Og Socialdemokraterna er ikke lenger en folkebevegelse, men et parti som alle andre partier. Det er mer apati enn begeistring som preger de mennesker man de siste ukene har kunnet observere rundt sosialdemokratiske valgboder og torgmøter. Mange har nok også tenkt at det Stefan Löfven lover å gjøre de neste fire årene, er ting kan burde ha gjort de foregående fire.

– Det er ikke lenger slik at ett parti er solen, og alle andre er planeter som sirkler rundt den, som den svenske høyrelederen, Moderaternas Ulf Kristersson, så presist har formulert det.

«Det hodeløse hjertet»

Sverige sliter i dag med resultatet av en feilslått innvandrings- og integreringspolitikk: Utrygghet, segregering og dødelig vold. Sverige har i misforstått godhet tatt imot dobbelt så mange innvandrere som de tre andre nordiske landene tilsammen. Det er langt flere enn Sverige har klart å integrere, eller i fremtiden makter å integrere. Og det er langt fra alle som ønsker å bli en del av det svenske samfunn.

Les kronikken fra Sveriges utenriksminister Margot Wallström (S):

De styrende, enten de var borgerlige eller sosialdemokrater, nektet lenge å diskutere hvor mange innvandrere Sverige egentlig var i stand til å motta, fordi enhver diskusjon om «volum» angivelig ville føre til rasisme og fremmedhat. Samtidig ble kriminalitetsrapportering konsekvent knyttet til fattigdom, aldri til kultur eller etnisitet. Dermed klarte man også grovt å undervurdere vanlige folks forstand.

Den britiske flyktningeksperten og sosialøkonomen Paul Collier har sagt at europeiske sosialdemokratier har sviktet sin egen arbeiderklasse. – Elitene har pålagt massene sine preferanser. Det er uetisk og har gitt dårlige resultater både for verdens fattige og for våre egne borgere, som han sa i et intervju med Klassekampen i sommer.

Sveriges neste regjering, uansett partifarge, vil stå overfor gigantiske integreringsproblemer, til skyhøye kostnader. Nå gjelder det i hvert fall ikke å gå fra det Collier kaller «det hodeløse hjertet» til «det hjerteløse hodet».

En tankelek

Kunne andre politiske ledere ha taklet flyktningstrømmen og innvandringen bedre enn Stefan Löfven og Fredrik Reinfeldt, den borgerlige statsministeren som i 2014 ba det svenske folk åpne sine hjerter for flyktningene? Hva ville for eksempel Tage Erlander ha gjort?

Det blir selvfølgelig bare en tankelek. Men Erlander hadde mange av de egenskaper som er nødvendige når man skal ta skjebnesvangre avgjørelser. Han var et dypt søkende menneske. Han sa det kanskje aldri, men han kunne ha sagt det: At så lenge det er tvil, er det håp.

Erlander lyttet til mennesker. Han hadde en sterk intuisjon, en sikker vurderingsevne og en klar visjon om at det er mulig å skape et bedre samfunn for vanlige mennesker, bygd ikke bare på rettigheter, men også på plikter.
Centerpartilederen Gunnar Hedlund sa om ham at han var minutiøst nøye med ikke å nyte noe privilegium det var mulig å unngå.

Gamle dyder

Erlander var utstyrt med noe politikken til alle tider trenger. Ikke bare klokskap og intelligens, men også ydmykhet. Han var, som Dick Harrison så elegant formulerer det, alltid – nest etter folkpartilederen Bertil Ohlin – den første til å sette spørsmålstegn ved om han var den rette mann til å lede nasjonen.

Da partiet i 1946 skulle velge Per Albin Hanssons etterfølger som partileder og statsminister, var det bare to regjeringsmedlemmer som stemte mot Erlander. Den ene var Gunnar Myrdal, den andre Erlander selv.

Tage Erlander hadde problemer med å si «jeg» offentlig. Det er vanskelig å fatte i en tid som vår, hvor statsråder sier «jeg» når de burde sagt «vi», og for øvrig gir inntrykk av å være mer opptatt av å komme til makten enn hva de skal gjøre med den når de har fått den.

kokkvold@online.no
Twitter: @kokkvold

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.