Det er sannelig ikke lett å tolke hva som egentlig skjer i Arktis. Det samarbeides som aldri før. Landene rundt Polhavet har utarbeidet strategier for sin arktiske politikk. Arktisk Råd er blitt en viktigere møteplass, der land langt unna nordområdene tripper for å være med. De fastlagte prosessene som Havrettstraktaten forutsetter, går sin jevne gang.
Altså, ikke noe spesielt å skrive om i mediene, som ifølge alle som sitter midt opp i prosessene, helst vil dramatisere, være negativ og kalle utviklingen i nordområdene et kappløp om ressurser og innflytelse.
Men så får da mediene god drahjelp iblant . Bare noen dager etter en fullstendig udramatisk hendelse, kommer en reaksjon som virker vel overdrevet.
Krav og krav
Den udramatiske: Canada presenterte i forrige uke sine krav, basert på geologiske målinger, om hvor langt landets kontinentalsokkel bør strekke seg i nord. Kravet blir presentert for Kommisjonen for avgrensing av kontinentalsokkelen, et FN-organ som er opprettet for nettopp dette formålet.
Hvorfor er det udramatisk? Fordi Havrettskonvensjonen av 1982, i kraft fra 1994, forutsetter at alle kyststater skal innlevere slike målinger innen 10 år etter at de selv har ratifisert, dvs. endelig godkjent, traktaten. Det var dette Canada gjorde. Altså, ingenting å bråke for.
Hvis det ikke hadde vært for følgende: Canada gjør med dette krav på Nordpolen. Det gjør Russland også. Danmark, via Grønland, kan også komme til å gjøre det. Nordpolen ligger på Lomonosov-ryggen, en undersjøisk fjellkjede. Russland mener at ryggen, oppkalt etter den store russiske vitenskapsmann Mikhail Lomonosov, er en direkte forlengelse av russisk sokkel.
Det burde ikke være dramatisk. Havrettstraktaten har klare regler for hvordan slike overlappende krav skal kunne løses i minnelighet.
Putins møte
Men så kommer det. Tirsdag innkaller Russlands president Vladimir Putin til et «utvidet møte i Forsvarsministeriet kollegium» i Moskva. Til stede er absolutt alle av de høyeste militære sjefer i Russland, pluss andre føderale statsorganer, veteran— og samfunnsorganisasjoner. Det de får høre er:
«Til neste år må vi fullføre utviklingen av nye, større militære enheter. Spesiell oppmerksomhet må vies utvikling av infrastruktur og militære enheter i Arktis. ... Russland utvikler aktivt dette lovende området, vender nå tilbake til det og bør her benytte alle midler som er nødvendig for å trygge sin sikkerhet og sine interesser.»
Så fortsetter presidenten med å gratulere de væpnede styrker, som har gjenoppbygd basene på Novosibirsk-øyene. De spiller en nøkkelrolle for kontrollen over hele Arktis. Og han ønsker at flyplassen i Severomorsk, hovedbasen for den russiske nordflåten litt nord for Murmansk, skal videreutbygges så raskt som mulig.
Hans forsvarsminister, Sergej Sjoigu, gjør som forsvarsministre vanligvis gjør når øverstkommanderende har talt. Han adlyder ordre.
«I 2014 akter vi å opprette militære enheter og styrker for å trygge vår militære sikkerhet og beskytte Den russiske føderasjon i Arktis,» sa han.
Tilfeldighet?
Var det tilfeldig at møtet ble holdt bare noen etter at Canada fremla sitt krav for Kommisjonen i FN? Det er selvsagt mulig. Men det er ingen tvil om at Russland gjenoppbygger sin militære styrke i nord, og at Moskva setter sin lit til hard makt, ikke bare internasjonale avtaler og forhandlinger, for å fremme landets egeninteresse.
Men Russland liker ikke at andre land i området også har militære styrker, og samarbeider. Under Barentstoppmøtet i Kirkenes i juni, gjorde statsminister Dmitrij Medvedev det klart at Russland er misfornøyd med tanken om at Finland kan bli med i NATO. Andre russiske ledere har brukt svært harde ord om det nordiske forsvarssamarbeidet. Finlands statsminister Jyrki Katainen avviste overfor Aftenposten at det er at det nordiske forsvarssamarbeidet er rettet mot Russland.
Russland har reagert på Canada. Men foreløpig ikke sagt noe om at Finland gjerne vil intensivere det nordiske forsvarssamarbeidet i arktiske spørsmål. Det står å lese i Finlands nye arktiske strategi. Den kommer bare to år etter at Helsingfors sist gang utarbeidet en arktisk handlingsplan, og viser hvor dynamisk utviklingen i nord er blitt.
Både utviklingen generelt, og den finske strategien spesielt, omfatter selvsagt uendelig mer enn militære og sikkerhetsspørsmål. Disse er underordnet økonomi, miljø og annet samarbeid. Men Finlands arktiske ambassadør, Hannu Halinen, erkjente på et seminar i Oslo i går at det kan være nødvendig å ha militære enheter i nordområdene. De har kapasiteten og evnen til sikkerhet og redning.
Så mye skjer altså i nord. Det meste av utviklingen foregår i velordnede former, etter avtaler og regler. Men vi må vi ikke være blind for at tenkningen – spesielt utenfor de nordiske land – fortsatt er sterkt maktpolitisk orientert. Mange vil ha Nordpolen.