Jødehatet lever. Det angår også deg.
80 år etter Krystallnatten. 12 dager etter blodbadet i Pittsburgh.
Ansatt-kortet med Aftenpostens logo kjennes stramt og fremmed rundt halsen min hver gang historien puster skam der hvor det ellers er stolthet. Var det dette ubehaget som hemmet etterkrigstidens Norge? Vi hyllet heltene og overlot jødene til seg selv.
Den borgerlige pressens og bondebevegelsens avisers antisemittiske holdninger før og under krigen er vel dokumentert.
Og torsdag ga Marte Michelet ut boken Hva visste hjemmefronten?, hvor hun beskriver hvordan mellomkrigstidens antisemittisme ble med inn i krigen.
Selv da det ble klart at jødene i Norge var i livsfare, stilte ikke storsamfunnet opp for å beskytte dem.
Pogromer i fredstid
Det er i dag 80 år siden Krystallnatten. Mellom 9. og 10. november 1938 ble flere tusen synagoger brent eller ødelagt, jødiske butikker plyndret. Leiligheter eid av jøder ble rasert, beboerne mishandlet. På grunn av de mange knuste vindusrutene ble det hetende «Krystallnatten».
Eller novemberpogromene, som forstander Ervin Kohn har argumentert for at den bør kalles. Dette er viktig for ham å understreke fordi markeringene fort blir holocaustmarkeringer og holocaust forbindes med andre verdenskrig. Men akkurat dette skjedde i fredstid.
Verden så bestyrtet på mens ord krystalliserte seg i handling.
Selv borgerlige aviser mente hendelsene i november 1938 var å gå for langt, påpeker Bjarte Bruland i Holocaust i Norge. Det kan lyde hult. Aftenposten skrev på lederplass at pogromene var som «å sparke en fallen motstander». Til og med i støtten sydet bildet av «innflytelse» og «jødemakt» gjennom.
«Jødehat presser seg gjennom overflaten»
«Det er massevis av tegn på at jødehat presser seg gjennom den myke overflaten i høyreradikal politikk og forgifter dens blodbaner.»
En advarende Simon Schama anmeldte i mars boken Being Jewish in America in the Age of Trump for New York Times. Et halvt år etter treffer hatet med full styrke i en synagoge i Pittsburgh. 11 døde mennesker. Drept av en som ikke opererte i et vakuum.
I fjor økte antallet antisemittiske hendelser – innmeldte tilfeller av trakassering, vandalisme og vold – i landet med hele 57 prosent sammenlignet med året før, ifølge en rapport fra organisasjonen Anti-Defamation League. De skriver at 2017 med ett unntak var det verste året med hensyn til antisemittiske hendelser i USA, siden 1979.
Og Europa? I 2016 var det ifølge CST et rekordhøyt antall antisemittiske hatangrep i Storbritannia. I Frankrike har mengden antisemittisk hatkriminalitet vært jevnt høy gjennom flere år, og muslimsk jødehat er et svært problem.
Norske jøder fryktet for egen sikkerhet etter brannbomber mot synagogen i Göteborg i fjor. Og i sommer valgte den jødiske foreningen i Umeå å stenge, etter en rekke grove trusler og trakassering fra nynazister.
Hatet mot Den Andre
Ifølge siste rapport fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter er Norge er blant landene i Europa med relativt lite antisemittisme. Forskerne fant mer fordommer blant muslimer enn i befolkningen generelt.
Samlet sett ligger utbredelsen på 8,3 prosent – en nedgang fra 2011.
Likevel: De jødiske respondentene uttrykte at antisemittisme er et alvorlig og økende samfunnsproblem. Målinger kan vise at utbredelsen av jødehat og rasisme synker, men hvis haternes aktivitet i sosiale medier og i gatene tar seg opp, oppleves det helt annerledes av ofrene.
Den jødiske NBC-analytikeren Howard Fineman la sin angst på bordet i NYTimes et halvt år etter Simon Schamas advarende bokanmeldelse. Skuddene i Pittsburgh har falt. Fineman konkluderer med ord som får hårene til å reise seg:
«Uten å nedvurdere noen andres lidelse og død er det et trist faktum at jødene ofte er kanarifuglene i den sosiale og politiske kullgruvens kollaps. Så hva betyr blodbadet i synagogen? Det er et tegn på at hatet mot Den Andre forgifter offentligheten.»
Førstehåndsformidlerne forsvinner
Minnet om Holocaust forvitrer. Blant amerikanerne står det dårligst til blant millenials, min generasjon, skal vi tro en studie fra organisasjonen Claims Conference.
Det er kanskje ikke så rart.
Vi har ikke lenger tidsvitner som Elie Wiesel, som fortalte om den evige natten, om skrikene, om røyken, om barneansiktene. Eller Herman Sachnowitz, som fortalte om å bli sendt fra Oslo til Tyskland med slaveskipet Donau. 532 norske jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer. Åtte overlevde. Herman var en av dem.
Årsakene til antisemittiske hendelser er langt bredere enn krigshistorisk kunnskapsmangel. Men kunnskap kan ruste en til å forstå alvoret. Antisemittismens giftige natur og hatets levedyktighet.
Motgiften
Tidsvitnet, jøden og politikeren Jo Benkow er ikke lenger her for å fortelle, men en gjengivelse på Wikipedia kan gi et slags svar på Finemans frykt.
Etter krigens slutt ble Benkow valgt til formann i Moss Unge Høyre. En jevnaldrende ung mann betrodde ham at han alltid hadde følt avsky for jøder og betraktet seg selv som en overbevist antisemitt. «Men du er jo annerledes», hadde han sagt.
Men det eneste som var annerledes, var at Benkow var den første jøden denne antisemitten hadde møtt personlig.
Tips, kritikk og tilbakemeldinger:
Instagram: @IngeborgSenneset
Twitter: @Ingeborgborg
Facebook: IngeborgSenneset
Snapchat: ingeborgsenn
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
