Kommentar

Invitasjonen er sendt. Bak navnet til de inviterte står det «sett». Nå må jeg bare vente et par uker på at folk skal gidde å svare. | Vilde Bratland Hansen

  • Vilde Bratland Hansen
    Vilde Bratland Hansen
    Journalist
Vilde Bratland Hansen, Si ;D-journalist

Det er akkurat som om en felles Facebook-beskjed i en gruppe ikke angår alle.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Invitasjonen er sendt. Bak navnet til de inviterte på Facebook-arrangementet står det «sett».

Nå må jeg bare vente et par uker på at folk skal gidde å svare på om de kommer.

Det er den tiden på året igjen. Julebord og fester i romjulen skal planlegges. Tradisjoner jeg i utgangspunktet elsker å ta del i.

Men de siste årene har en slags apati tatt overhånd idet jeg skal sette meg ned for å invitere inn.

Jeg vet aldri hvor mange som kommer.

Svarer ikke

Folk svarer ikke. Noen avlyser i siste liten.

Andre sender melding to timer før arrangementet begynner der de skriver «kommer likevel, jeg!».

Og selv om det står at moroa begynner kl. 19, er det mange som dukker opp flere timer senere.

Jeg har prøvd det meste for å bøte på problemet.

Jeg har opprettet Facebook-arrangement på et tidlig tidspunkt.

Jeg har satt svarfrist og forklart at jeg må planlegge innkjøp av mat og drikke.

Likevel er det alltid noen som ikke tar seg bryet med å trykke «skal» eller «kan ikke komme». De tillater seg å sette meg på pinebenken.

Desto flere som er invitert, jo større er andelen som ikke svarer.

Derfra er veien kort til å begynne å analysere.

Hvorfor svarer de ikke?

Venter hun med å svare for å se hvem som kommer?

Har han ikke lyst til å være med oss lenger?

Tilskuereffekten

Det er akkurat som om en felles Facebook-beskjed ikke angår alle. Som om bruken av større arrangementer på Facebook gjør at vi mister en slags ansvarsfølelse overfor den som inviterer inn.

Man tenker at ingen legger merke til om man svarer. Derfor velger man å vente. Bare litt til.

Resultatet blir en slags kollektiv sløvhet der få eller ingen bryr seg.

Mangelen på svar minner om det psykologiske fenomenet «tilskuereffekten». En effekt som kjennetegnes ved at individer unngår å hjelpe andre i en nødssituasjon på grunn av andre menneskers tilstedeværelse, enten innbilt eller virkelig.

Ifølge psykolog Jørgen Flor vender vi oss mot hverandre for tips om hva som er lurt å foreta seg når vi blir usikre på hvordan vi skal handle.

Jeg liker å tro at folk ønsker å komme når jeg inviterer inn til ting.

Forhåpentlig har vi ikke mistet all form for samvittighet overfor dem som tar initiativ. Vi er bare flokkdyr som mister handlekraften i grupper.

Løsningen er muligens å vende tilbake til de personlige bursdagsinvitasjonene vi la på pulten til klassekamerater på barneskolen.

Eventuelt kan vi skjerpe oss.

Det er tross alt ikke så anstrengende å trykke «skal» eller «kan ikke komme» så fort man har sjekket kalenderen.

Facebook: Vilde Bratland Hansen

Instagram: vildebhansen


Her kan du lese flere kommentarer av Vilde Bratland Hansen:

Les også

  1. Sterk eller sårbar? Festløve eller yogafrelst? Hva med ja takk, begge deler? | Vilde Bratland Hansen

  2. Du trenger ikke like fadderuken, ha tre verv og bo på campus for å kalle deg student | Vilde Bratland Hansen

  3. God selvfølelse kommer ikke med andelepper og et ansikt uten mimikk | Vilde Bratland Hansen

  4. Man bør forstå sin egen skattemelding. Men det gjør ikke jeg | Vilde Bratland Hansen

Les mer om

  1. Si ;D
  2. Sosiale medier
  3. Psykologi