Kommentar

Knut Olav Åmås: Ti norske tabutemaer

  • Knut Olav Åmås,
    leder av Mediemangfoldsutvalget
Det er ikke lett å bevege seg alene rundt i samfunnet – langt mindre innrømme at du bare har deg selv, skriver Knut Olav Åmås.

Finnes det overhodet noe sånt som tabuiserte temaer i et åpent, fritt og debattivrig land som Norge i 2015? Det gjør dét.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Knut Olav Åmås.jpg

Selv en bred og demokratisk offentlighet som den norske har slagsider og blinde punkter. Tabutemaene er noen slike.Ingen av temaene jeg tenker på er helt borte fra offentlige dagsordener. Men de er mer eller mindre underbelyst og underreflektert både i mediene og i samfunnet generelt. Og de virker vanskelige å gjøre noe med utover de korte, små diskusjonsblaffene.

Organisasjonenes rolle

Hvorfor? Tja, de har ofte ikke åpenbare "løsninger", men er avhengige av seige og kompliserte endringsprosesser i politikk og samfunn. Dessuten står det ofte ikke sterke, store organisasjoner bak mange av disse temaene – og Norge er i særdeles høy grad et organisasjonssamfunn. Enkelte av temaene står det derimot sterke politiske, organisatoriske og økonomiske interesser imot. Da dør de også fort hen.

Alt starter uansett med bevisstheten om at noe trenger mer oppmerksomhet. Så her er min liste med ti norske tabutemaer.

1. Å være ensom

Vi lever i et intenst sosialt orientert samfunn. De sosiale fellesskapene former og skaper oss. Det er ikke lett å bevege seg alene rundt i samfunnet – langt mindre innrømme at du bare har deg selv. Det er et nederlag å vedkjenne at ingen egentlig er avhengige av deg og at du ikke har nære venner. Ingen å ringe til, ingen avtaler i kalenderen, ingen å feire med, gå ut med – eller at du mangler krefter til å gjøre det, for eksempel på grunn av en slitsom kronisk sykdom.

2. Å velge ikke å få barn

Bevisst å velge bort å få barn er ennå et følsomt tema, særlig for kvinner. I første omgang vekker fenomenet gjerne bekymring. Er det noe galt? Kan hun ikke få barn? Men jeg snakker ikke om ufrivillig barnløshet. Jeg snakker om frivillig barnfrihet. Å leve et annet liv, ta andre valg, uten at noe er «galt». Da blir du ofte sett på som egoistisk.

3. Å være avhengig av vanedannende medisiner

Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder bruk av vanedannende medisiner, særlig sovemedisin, smertestillende og beroligende midler. 900 000 nordmenn fikk ett eller flere slike legemidler i 2013. Det er utydelige og kompliserte linjer mellom å bruke dem kontrollert i en behandling og å bli sykelig avhengig. Og det er helt vanlige mennesker som blir det. Fenomenet er mer usynlig enn narkomani og alkoholisme.

4. Å ha omsorg for egne foreldre

Dette er noe som krever mye krefter i tilfeller der det offentlige ikke har noe (eller nok) å tilby. Det preger titusenvis av familier. Det er en selvfølge å ta personlig ansvar for familie som trenger omsorg. Men du må også sette grenser. Og det er ikke lett.

5. Ikke å kunne følge opp barn og barnebarn

Dette er en sorg og et stigma – enten problemet nå skyldes avstand, sykdom eller for eksempel så dårlig økonomi at du ikke kan gjøre det du gjerne vil eller som er ventet overfor egne barn og barnebarn.

6. Naturlig nakenhet

Dette dreier seg ikke om å vise frem kropp og hud. Det er jo samfunnet fullt av, ikke minst i medier og reklame, i kunst og kultur. Jeg tenker på det faktum at naturlig nakenhet er blitt ... unaturlig. I garderoben og dusjen på treningssenteret og i svømmehallen, i skolegarderobene. Jeg snakker for eksempel om nakenhet som ikke er erotisert eller seksualisert, men som har en funksjon (for eksempel å bli ren). Det er en paradoksal kontrast mellom all nakenheten i mediene og skrekken for den i vårt alminnelige liv.

7. Sexmisbruk av menn

Sexmisbruk i seg selv et utrolig tungt tema. I de tilfellene menn blir misbrukt – enten av andre menn eller av kvinner, kanskje særlig det siste – ligger tabuene lag på lag, fordi det også utfordrer kjønnsroller og maktrelasjoner. Seksuelle overgrep fører til skam og skyld – og i spesielt triste tilfeller til at et tidligere offer selv blir overgriper senere i livet. Seksuelle overgrep mot gutter og menn er et sterkt underrapportert fenomen – mange hverken snakker om eller anmelder det.

8. Å være etnisk norsk i mindretall

Dette er et følsomt tema, også når det utløser handling – for eksempel å flytte bort fra et område fordi det nesten bare er etniske minoritetsbarn på skolen der. Da er det ikke stuerent offentlig å bekjenne hvorfor du flytter med familien din. Du sier ikke da «Læringsmiljøet er ikke godt nok», «Språkproblemene er for store» eller «Nabolaget er for ensidig». Men det er oftest det som er grunnene.

9. Å være fattig i Norge

Norge er et av verdens aller rikeste land i dag. Da er det ikke lett å ha veldig dårlig råd, ikke kunne være med på ting, ikke få feire bursdagen din med venner, ikke orke å ta med deg noen hjem – eller bare ha råd til å spise én varm middag i uken. Vi lever i et formidabelt konsumsamfunn, og forbruket er veldig synlig. Manglende forbruk blir da også svært synlig, som fravær av goder. Det gjelder ikke minst blant barn og unge. Barn fra fattige familier er mer overvektige, har høyere dødelighet og flere kroniske barnesykdommer.

10. Den nye økonomiske overklassen

De aller rikeste i Norge vet vi godt hvem er – de med landets største formuer og høyeste inntekter. Men det er noen andre som virkelig er Norges nye, store økonomiske overklasse: de nest rikeste. Fondsmeglerne, aksjemeglerne, de økonomiske forvalterne og rådgiverne, topplederne i rekke private, statlige og halvoffentlige selskaper. De tjener 5–25 millioner kroner i året og akkumulerer på få år betydelige formuer. Det blir stadig flere av dem. Og rikdommen deres vil forplante seg i generasjoner fremover.

Listen kunne uten problemer vært dobbelt så lang – førsteutkastet mitt til denne kommentaren hadde 20 punkter. Det er ingen rangering, det finnes sikkert temaer som er «viktigere». Men dette er iallfall ti underbelyste og underreflekterte temaer i norsk offentlighet.

Flere av dem vekker dypt engasjement og sterke følelser hver gang de dukker opp. Det er en sikker indikasjon både på hvor viktige de er og hvor underbelyste de faktisk er.

Å diskutere tabutemaene litt oftere kan gjøre Norge til et bedre samfunn å leve i for enda flere.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne.

Les også

  1. Mitt helvete begynte den dagen jeg ble voldtatt av mamma

  2. Gutten som skrev seg ut av ensomheten

Les mer om

  1. Kultur