Kommentar

Kynismen rundt <i>Min kamp</i>

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Oktober forlag har tjent store penger på<i> </i><i>Min kamp</i>. Men forlagssjef Geir Berdahl vil heller snakke om kunstens nødvendighet. Thomas Winje ijord

Utgivelsen av romanserien Min kamp viser at forlagsbransjen er styrt av like hensynsløse suksesskriterier som næringslivet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kulturlivet har en egen evne til å virke sympatisk og edelt. Især i forlagsbransjen liker ledere å se på seg selv som kulturbærere med et historisk ansvar. Her finnes det til og med et slående bilde for den ”splittelsen” ledere opplever i møte med hverdagens trivialiteter. Man er tvunget til å drive med både «børs og katedral».

Det fremstilles som to forskjellige systemer: I katedralen dyrker man de høyverdige verdiene; på børsen må man følge jungelens lov. Slik kan eksempelvis konsernsjef i Gyldendal, Geir Mork, være både en slags idealist på vegne av litteraturen og en av landets best betalte ledere, med mer enn tre millioner i inntekt. Forlaget Oktober har for tiden høye inntekter fra salget av romanserien Min kamp av Karl Ove Knausgård, men forlagssjef Geir Berdahl vil nødig snakke om pengene. Derimot vil han gjerne snakke om «kunstens nødvendighet og kulturens viktighet» (Aftenposten, 20. november).

Falsk idyll

Problemet med denne todelingen er at litteraturen fastholdes i en falsk idyll: Alt som har med litteraturen å gjøre, tilhører den fine sfæren i forlagsindustrien. Når man snakker høyt om kunstens nødvendighet, er det lett å dekke over maktkamp, konflikter og etiske utfordringer.

Ingen norsk roman illustrerer dette dilemmaet bedre enn nettopp Min kamp . Knausgård er slett ikke alene om å skrive såkalt virkelighetslitteratur; Nikolaj Frobenius, Tomas Espedal, Ragnar Hovland og Mette Karlsvik har alle skildret levende mennesker uten å anonymisere dem. Historisk er skjønnlitteraturen rik på levende modeller. Min kamp står likevel i en særstilling. Et rekordartet antall mennesker er her blitt romanfigurer, ofte mot sin egen vilje.

Når dette skjellsettende verket nå er ferdigstilt, er det tid for en elementær debatt om utgiverens ansvar og suksesskriterier. At forfatteren er skruppelløs, betyr ikke automatisk at utgiveren kan være det.

Onkel Gunnar og svigermor

Konfliktene rundt Min kamp har vært juridiske og etiske. I sjette og siste bind forteller Knausgård inngående om sin egen tvil og angst i møte med reaksjonene fra familie og venner.

Med forbehold om at fremstillingen er skjønnlitterær, gir boken et unikt innblikk i selve utgivelsesprosessen. Her opptrer de fornærmede i tur og orden, fra ”onkel Gunnar” som truer med rettssak til Tonje Aursland som lager radiodokumentar om sin rolle som ufrivillig romanfigur i eks-mannens opus. Forfatterens egen svigermor er likevel den som retter de mest hjerteskjærende anklagene mot Knausgård.

Snedig

De juridiske dilemmaene synes det som om Oktober har tatt på største alvor. Både forfatter og forlag strakte seg langt for å imøtekomme onkelens krav til første bind. «Onkel Gunnar» (Bjørge Knausgård) blir hengt ut i sjette bind, men på en snedig og juridisk forsvarlig måte. Hans mange brev til nevøen blir ikke sitert direkte, bare parafrasert i det som etterpå kan kalles en fiksjonell form.

De etiske anfektelsene får man imidlertid inntrykk av at forfatteren langt på vei må håndtere på egen hånd. Inntrykket bekreftes av Tonje Aursland, som har påvist at forlagssjef Geir Berdahl rett og slett manglet oversikt over hvilke avtaler som underveis ble inngått med berørte.

Farlig eksperiment

Det som er oppsiktsvekkende i siste bind, er slett ikke at Knausgård forteller om konas sykdom. Det vonde poenget i denne fremstillingen er at hennes sykdomsutbrudd kan være fremkalt av Min kamp 2 . Forfatteren mer enn antyder at både han selv og Linda Boström Knausgård mistenker at hun ikke har tålt den offentlige utleveringen av deres forhold. Forfatterens svigermor er ifølge forfatteren rasende og sorgfull. Hun frykter at bøkene også kan han negative konsekvenser for parets tre barn.

Det store etiske dilemmaet ved utgivelsen av bind seks, er at den går enda lenger i utleveringen av Linda. Spørsmålet er hvilket ansvar forlaget har dersom også denne boken er skadelig. Er den verdt det? Ja, hvem skal beskytte forfatterens familie om ikke den ansvarlige utgiveren gjør det?

Hensynsløst

Ledere styrer etter helt spesifikke suksesskriterier, også i kulturlivet. Slik sett ligner forlag på en hvilken som helst bedrift. Oktober tjener store penger på Min kamp, ja vel, men den egentlige kynismen ligger et annet sted: Man sikrer seg juridisk, men viker unna den etiske fordringen med henvisning til kunstens nødvendighet.

I arbeidet med dette verket må forlaget ha skjønt at selve suksesskriteriet er forfatterens egen hensynsløshet. Forfatterens vilje til å sette det kunstneriske prosjektet over levende mennesker har gitt spektakulære resultater, også litterært. Jeg sier ikke at andre norske forlag ville gjort noe annet enn å utgi verket i sin helhet. Jeg sier ikke engang at de burde gjort noe annet.

Men den trinnvise utgivelsen av Min kamp dokumenterer hvordan kynismen kan styre en bransje som liker å smykke seg med høyere verdier.

ingunn.okland@aftenposten.no

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hva betyr såkalt virkelighetslitteratur? | Erling E. Guldbrandsen

  2. KULTUR

    Advokat og lyriker Cathrine Grøndahl ber forfattere ta mer hensyn

  3. KOMMENTAR

    Vanlige folk er begynt å ta til motmæle når forfattere turer frem

  4. DEBATT

    Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi

  5. KULTUR

    Hvor vanskelig kan det være, Gyldendal?

  6. DEBATT

    Nei, Panta forlag. Dere kan ikke sammenligne Jørgensen og Knausgård.