Rundt 2005 utforsket vi som jobbet som nettjournalister et nytt og voksende medielandskap med stor grad av frihet og optimisme. Vi fulgte entusiastisk med på blogger, utenlandske nettsteder og teknologiske nyvinninger. Diskusjonsgrupper hadde eksistert lenge, og forum ble på tidlig 2000-tall etablert på flere norske nettaviser. I avisen der jeg jobbet fikk vi kommentarfelt under artiklene våre i 2006.
Jeg leste alle kommentarer under mine egne artikler med stor interesse. Og alle andre kommentarfelt for den saks skyld. Nettdebattene ble til et slags uoffisielt forskningsprosjekt for meg, som pågikk parallelt med at jeg skrev artikler, i flere år. Og det fikk varig betydning for hvordan jeg skrev artiklene mine.
I mange tilfeller var og er nettdebattene gode, men ofte blir de best på mindre blogger og nettsteder der mange går sammen om å bry seg om samtalen. I norske nettaviser har kvaliteten vært variabel og i perioder har debattene sklidd ut. Men de har også vært et viktig demokratisk tilskudd til offentligheten.
Samtidig har mange nettdebatter hatt en langt tydeligere høyredreining enn mediene forøvrig, og en del ble mobiliseringskanaler for innvandringsmotstand, nasjonalisme og antifeminisme.
Å nå ut til alle
Det ble mitt mål at artiklene jeg skrev skulle være så uangripelige som mulig, både for sinte innvandringsmotstandere og ihuga venstreaktivister på den andre siden. Det innebærer å rense ut alle inneforståttheter i språket, alltid ha flere kilder og åpne drøftinger, alltid ha så godt dokumenterte fakta at leserne krangler med hverandre, ikke med meg.
Det var, og er, en svært krevende øvelse.
Det er på denne bakgrunnen jeg leser den nyutgitte antologien Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen. Hvis akademikernes analyser av islam, innvandring, flerkultur og ekstremisme skal fungere som nettopp motgift, bør bokens bidrag også kunne oppleves som viktige og sannferdige for islamkritikere og innvandringsmotstandere. Jeg mener ikke ekstremister som Fjordmann eller SIAN som har lukket seg inne i et ugjennomtrengelig univers. Jeg tenker på alle de som mener Norge bør stoppe innvandringen til landet (uten å mene at vi er i krig). De som bekymrer seg for skoler med mange innvandrere, som ikke liker islam, som er bekymret for hva Norge skal bli om 20-50-100 år.
Vi trenger faktagrunnlag, vi trenger et felles språk, vi trenger nøkterne, saklige og åpne analyser som snakker til hele bredden i det politiske landskapet.
Vi trenger det fordi den betydelige innvandringsmotstanden man ser ikke bare i Norge, men i hele Europa, har et langt større destabiliserende potensial enn de innvandrerne og særlig muslimene som ufrivillig er blitt diskusjonens omdreiningspunkt.
Viktig bok
Og det er lett å slå fast: Motgift er blitt en imponerende samling tekster, satt sammen på bare ni måneder. Det er bredde, fordypning og fakta. Og aller best: Tall!
Øyvind Strømmen og Sigve Indregard har foredlet og poengtert materialet om den nye høyreekstremismen Strømmen beskrev i boken Det mørke nettet. Det er blitt et stringent, viktig og informativt bidrag om de ulike ytterliggående tendensene i Vesten.
Historiker Øystein Sørensen gjør en interessant historisk-ideologisk nærlesning av Breiviks ideologi, der han blant annet påviser sterke likhetstrekk mellom det breivikske idealsamfunn og Khomeinis Iran. Helt fra totalitarismebegrepet dukket opp som ideologisk begrep og analytisk kategori har det vært kontroversielt, forklarer han. «Men på samme måte som Stalin og Hitler hver på sin måte var preget av en totalitær mentalitet, må man kunne antyde at det er likheter i tenkemåten mellom Breivik og enkelte av hans dødsfiender også», skriver han.
Et bidrag jeg syns er av de aller beste, er Knut S. Vikørs svar til påstanden: «islam er en politisk ideologi». Han viser på en utmerket måte hvor lite entydig det er mulig å konkludere. Vi har sett en politisering av islam de siste 30 årene. Men dette er langt fra noe iboende og uforanderlig i islam, og kan på ingen måte spores hundrevis av år tilbake, eller, slik det blir hevdet.
Lukket for de andre
Men det er eksempler i Motgift på bidrag jeg ikke tror vil nå særlig utenfor en krets av meningsfeller.
Det gjelder for eksempel Sindre Bangstads artikkel, der han polemiserer mot påstanden om at muslimers verdier aldri endrer seg. Bangstad er kritisk til begrepet «sekulære muslimer» og anfører: «Gitt at det er nokså betydelige ressurser, politisk innflytelse og medieoppmerksomhet å vinne for «interne islam-kritikere», også i Norge, ser man da også i mange tilfeller en regelrett instrumentalisering av begreper som «sekulære muslimer» blant intellektuelle og aktivister med muslimsk bakgrunn.»
Hva med å tro på at meningsmotstandere faktisk mener det de sier, og la det bli med det?
Cathrine Holsts bidrag er det også vanskelig å se for seg skal nå ut til en større krets. Hun mener for eksempel at antifeminister bør sette seg inn i feministers egne nyanserte diskusjoner og kritikk av det moderne samfunnet. Dette har jeg vanskelig for å se for meg, gitt at det er nærmest umulig å få selv den mest likestillingsorienterte og leseglade mann til å sette seg inn i de mest grunnleggende feministiske problemstillinger.
Fordommer
Motgift er lagt opp som svar til ulike påstander i Anders Behring Breiviks manifest. Og det bidraget som rammer våre fordommer aller i størst grad, er sammenstillingen av to undersøkelser fra 2006 og 2007. Den første er TV 2s undersøkelse av norske muslimers holdninger. Den andre ble utført av Liberalt Laboratorium, som spurte hva vi andre tror norske muslimer mener.
Spriket er enormt.
De aller fleste muslimer slutter opp om en rekke verdier som settes høyt i Norge, som rettsstaten, likestilling og demokrati, forteller Martin E. Sandbu. Over 90 prosent mener muslimer selv må bidra mer til integrering. Svært få ønsker seg sharia-lover i Norge.
Men vi tror at muslimene er langt mer antidemokratiske og religiøst dogmatiske enn de i virkeligheten er. Det gjennomsnittlige spriket mellom muslimers holdninger og det andre tror om dem, er over 40 prosentpoeng.
Kvinners posisjon
Motgift viser på flere viktige måter at norske muslimer både er mer integrerte og mindre forskjellige enn det vi tror.
Interessant i så måte er bidraget til Anne Hege Grung som drøfter om islam er en kvinneundertrykkende religion. Grung har gjort en rekke forskningsintervjuer med norske muslimske kvinner. Sure 4:34 i Koranen (norsk oversettelse) sier at mannen er kvinnens «formynder» eller har «bestyrelsesautoritet i ekteskapet», og at han har rett til å utøve fysisk makt mot henne som en siste utvei hvis hun ikke føyer seg etter ham.
Intervjuene viser at kvinnene ikke bare anser at de har rett til å tolke sure 4:34 i en moderne tid, men at begrepene er tvetydige og at det arabiske «qiwama» («formynder») også kan bety «støtte og hjelp». Kvinnene mener suren må forstås som et kjønnsnøytralt prinsipp om å støtte hverandre i ekteskapet, og at skilsmisse er langt å foretrekke før en konflikt har eskalert til et voldelig nivå.
Jeg sitter likevel litt undrende tilbake etter å ha lest Grungs bidrag. Hun poengterer at intervjuene hun har gjort ikke er generaliserbare, og konkluderer et annet sted «Det lar seg ikke gjøre å finne belegg for at muslimske kvinner alltid er undertrykt, og muslimske menn alltid er undertrykkende».
Nei, «alltid» er det vel ikke mange som tror.
Illustrerende nok poengterer Cathrine Holst noen sider senere at norske kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn, og diskuterer om dette innebærer at vi ikke har full likestilling. Tallene for Tyskland er bare 50 prosent, mens i Tyrkia er det nede i en tredjedel, legger hun til.
Det er selvsagt ikke gitt at lønnsgapet skyldes religion, men Grung drøfter heller ikke slike fakta.
En bok for alle
Motgift er en bok det er lett å anbefale alle samfunnsengasjerte mennesker etter 22. juli, og et befriende utgangspunkt for faktabasert diskusjon, selv om det finnes eksempler på tekster som blir uklare eller inneforståtte. (Jeg savner for øvrig bidrag fra de internasjonalt svært anerkjente terrorforskerne vi har, som Thomas Hegghammer, Peter Nesser, Laila Bokhari eller Brynjar Lia.)
Personlig er jeg i tvil om islamofobibegrepet som går igjen i flere bidrag har noen hensikt hvis man skal skape en inkluderende samfunnsdebatt. Det er helt ok for mange å bli omtalt som islamkritikere, og noen enda mer ytterliggående vil antagelig si seg enige i at de hater islam. At deres politiske meninger er en sykdom er derimot noe som umiddelbart får mange til å reagere.
Debatten fremover
Både blant enkelte på venstresiden og på den innvandringskritiske høyresiden brukes en del begreper som er blitt til tomme slagord, stempler andre eller stenger for debatt.
Mitt håp for diskusjonene som kommer er å se mindre av ordene «sensur», «nyliberalisme», «snillisme», «islamofobi»,«snikislamisering», «multikulturalist»,«ytringsansvar», og «kulturrelativist».