Utlandet – kjekt å ha

  • Kjell Dragnes
    Kjell Dragnes
    Tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør i Aftenposten
Det er det mystiske "Utlandet", denne enheten som påvirker oss og som vi forsøker å påvirke.

I fem år har politikere og forskere diskutert mange sider ved norsk utenrikspolitikk. Resultatet er blitt ren god del nye refleksjoner, ispedd gamle reflekser om vår rolle og stilling.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det største land i verden, enten man bruker overflate, folketall eller økonomisk makt, er hverken Russland, Kina eller USA. Det er det mystiske "Utlandet", denne enheten som påvirker oss og som vi forsøker å påvirke. Med bare fem millioner av klodens syv milliarder innbyggere, men et "mellomstort land" som er nummer 24 i verden i økonomisk styrke, har vi en viss påvirkning. Men det er altså alt det som skjer i "Utlandet" – altså resten av verden, om den er geografisk nær eller fjern, som påvirker oss mest og følgelig får betydning for utformingen av norsk utenrikspolitikk.

Eller burde få betydning.

Refleks-prosjektet, satt i gang i 2007 av utenriksminister Jonas Gahr Støre og videreført av Espen Barth Eide, har foreløpig satt en sluttstrek i boken Norge og det nye verdenskartet . Seks ulike bidrag, og en konferanse i går på et sted som har hatt betydning for utviklingen av både nasjonen Norge og vår utenrikspolitikk, er en sluttstrek. Men forhåpentlig også en begynnelse på det som bør bli en kontinuerlig debatt om norske utenrikspolitiske mål, og midler.

Samstemt

Altfor lenge har det vært en nærmest kvelende samstemmighet om hvilken utenrikspolitikk Norge bør ha. Den er blitt skjult gjennom Løvebakken-klisjeen, "bred enighet om utenrikspolitikken". Bred enighet kan selvsagt være godt å ha i ryggen for en utenriksminister når han skal fremføre norske standpunkter ute. Det gir også politisk legitimitet at han (kanskje en hun om kort tid?) representerer en stort sett samlet nasjon.

Stedet? Konferansehotellet Voksenåsen høyt over Oslo-gryta, Norges nasjonalgave til Sverige som takk for all hjelp under den annen verdenskrig og gjenreisningen de første etterkrigsårene. Og passende nok på andre måter, siden vi i 1905 tok farvel med Sverige og unionen og Bjørnstjerne Bjørnsons ord fra 1890-tallet om at "den beste utenrikspolitikk er ingen politikk at have". Men Norges første utenriksminister i Jørgen Løvlands utenriksdepartement var ytterst beskjedent, sammenlignet med dagens mastodont UD, hvori opptatt utviklingsdepartementet.

Men 1890-tallet var også betegnet av det som kalles "migrasjon", altså folkeflytting. Den gang, som nå flyttet svensker i hopetall til Norge. Bidragsyterne Marta Bidvand Erdal og Rojan Ezzati fra fredsforskningsinstituttet PRIO kaller migrasjon en utenrikspolitisk realitet.

Det er den i svært mange land. 200 millioner mennesker, ca. tre prosent av verdens befolkning, er migranter. Noen av dem kommer hit. Men svært mange er europeere, og dermed blir det litt feil å bare sette søkelyset rettet mot den ikke-europeiske innvandringen til Norge. For det er kanskje gjennom EØS-avtalen og dens regler at norsk økonomi kan utfordres sterkest. Som for eksempel at polske eller litauiske arbeidere opparbeider seg rettigheter i det norske trygdesystemet og kan eksportere både barnetrygd og dagpenger.

Import av problemer

Men samtidig ser vi også hvordan problemer fra et helt annet geografisk område, av ikke-økonomisk karakter, gjennom migrasjon blir importert hit og skaper en ny utfordring, både for vårt innen— og utenrikspolitikk. Tamilske lobbygrupper hadde noe å si for at Norges fredsmeglerrolle på Sri Lanka ble en fiasko. Eller ta Gaza-opptøyene i Oslo sentrum i januar 2009. Midtøsten-konflikten kom oss plutselig veldig nært inn på livet.

Norsk utenrikspolitikk har vært en underlig blanding av realisme, moralisme og en tro på at vi kan gjøre verden til et bedre sted. I tillegg masse penger som er gått til all verdens beste formål – iblant uten evaluering om pengene virkelig har "gjort en forskjell" for å låne nåværende helseminister Støres yndlingsuttrykk. Det er langt fra sikkert at den heretter vil endre fullstendig karakter. Sterke grupper har stor interesse av å opprettholde dagens system. Som ennå ikke karakteriseres av glassklare prioriteringer.

Interesser

Utenriksminister Støre gjeninnførte interessebegrepet i norsk utenrikspolitikk i Stortingsmelding nr. 15 (2008-09). Vi ble ikke mer kortsynte, bare mer oppmerksomme på at våre hovedinteresser ligger i nærområdene – i forholdet til EU, Russland, Norden.

Det er selvsagt riktig at vi også har interesser i andre deler av "Utlandet" enn den regionen som ligger oss nærmest, og at styrking av demokrati og menneskerettigheter også er interessepolitikk. Det er vanskelig å imøtegå en påstand om at konkurranse og konflikt mellom stater igjen har fått økt betydning, at Vesten ikke lenger er så dominerende, eller at vi har stor nytte av å opprettholde det internasjonale systemet med alle dets samarbeids- og samvirkeorganer og organisasjoner. Politiske kjøreregler som alle følger, er en udelt fordel.

Utlandet er kjekt å ha. ("Godt å ha", sa utenriksminister Eide). Vi kan ikke klare oss uten. Men som enhver med overfylt loft og kjeller vet: det er kjekt å samle på ting, i tilfelle ... Men noen ganger må det ryddes. Det kalles prioritering.

kjell.dragnes@aftenposten.no