Kommentar

La meg slippe å hete Helene Hansen

  • Helene Skjeggestad
    Helene Skjeggestad
    Korrespondent i Russland

Pat-SZFeyFctiQ.jpg

Jeg vil beholde etternavnet mitt. Og derfor er det helt i orden at min fremtidige ektemann beholder sitt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det ligger en liten gård på grensen mellom Rogaland og Agder. Hvis du kommer kjørende nordfra, ligger den rett før tettstedet Moi, som med knappe 2000 innbyggere har klart å bli produksjonssenteret for vinduer i Norge. For to generasjoner siden vokste Leiv Karsten Skjeggestad opp på denne gården.

Han var den yngste av fem søsken. Han var den første i familien som fikk reise til Oslo for å studere. Han var en av de mange studentene som ble arrestert da tyskerne invaderte Norge. Fordi etternavnet hans begynte på S, slapp han unna med noen uker på Grini. Hadde det begynt på A, hadde han blitt sendt til Tyskland. Han var den som haiket fra Grini til den lille gården utenfor Moi.

Han var min farfar. Han var en Skjeggestad.

Mannens etternavn

Flertallet av norske kvinner tar mannens etternavn når de gifter seg. Kvinnene som velger å ta mannens etternavn viser til at de synes at felles etternavn er et skritt som viser at man fra nå av er en enhet. En familie – ett navn.

Les saken som startet debatten:

Les også

– Det handler om å gå «all in» i ekteskapet

Sakene i Aftenposten har engasjert enormt. Det har blant annet fått feminister, politikere og forfattere til å rope om «slag mot likestillingen» og «gammeldags». Forfatter Marta Breen spør om det ikke ville være like praktisk eller romantisk for mannen å skifte navn. Doktorgradsstipendiat Anne Bitsch sier at dette er et uttrykk for en historisk maktrelasjon mellom menn og kvinner, der kvinnen ved ekteskapsinngåelse blir mannens eiendom. Bitsch føler seg imidlertid trygg på at denne tradisjonen i dag ikke er et tegn på underkastelse.

Vi baker mat fra bunnen og vil forlove oss før vi gifter oss

Feminisme på retur?

Det er jeg også helt trygg på at den ikke er.

Likevel er det liten tvil om at dagens moderne kvinner ikke ser noen fare i å flørte med tradisjonelle kjønnsroller. Vi baker mat fra bunnen og vil forlove oss før vi gifter oss. Og bryllupet skal helst være i kirken med hvit kjole.

Man snakker om at tidens pendel er i ferd med å svinge tilbake fra det radikale likestillingssamfunnet til et mer tradisjonelt samfunn. Som historiker har jeg sans for pendelteorien der reaksjon følges av motreaksjon. Likevel er jeg et symbol på det motsatte. For når skriver jeg «vi» ovenfor, er det en sterk overdrivelse. Jeg baker aldri fra bunnen og kan aldri tenke meg å gifte meg i kirken.

Det fine med dagens samfunn er at begge deler er helt i orden.

Det største fremskrittet for likestillingen er kvinners inntog på arbeidsmarkedet og det å få muligheten til å forsørge seg selv. Det betyr ikke at vi lever i et fullstendig likestilt samfunn. Det er altfor mange kvinner som jobber deltid og altfor få som våger seg inn i toppstillinger. Og selv de som velger seg en slik karrière, risikerer å møte glasstaket på et eller annet tidspunkt.

Likevel, et flertall av kvinner i Norge er mer likestilte enn noen gang tidligere fordi de har fått muligheten til å velge hva de vil prioritere og hvordan de vil gjøre det.

Barnelærdom

Så hvis ikke navnetradisjonen er et tegn på en konservativ U-sving, hvorfor er det da et overveldende flertall som tar mannens navn?

Les tidligere Tone Tveøy, nå Tone Tveøy Strøm-Gundersen, om navnebyttet:

Les også

«Du er blitt din manns eiendom»

Forskerne sier de ikke har noen god forklaring. Det er ikke så vanskelig. Det er få fenomener som får så mye oppmerksomhet som familien i barnets første leveår. Mamma, pappa, søster, bror.

Man er en enhet. Og det har vært slik at det er pappas navn som har definert denne enheten.

De fire kvinnene Aftenposten har samlet, er enige om at vi i 2015 viser likestilling på andre måter enn ved navnebytte. Foto: Anette Karlsen

Det at mange ønsker å ha samme etternavn, henger enkelt og greit sammen med denne barnelærdommen. Det at mange av disse igjen velger mannens etternavn, handler om tradisjon.I et stadig mer fragmentert samfunn, er det ikke rart at man søker til barndom og tradisjon når man selv skal starte en familie.

Det er det ingenting i veien med å velge tradisjonelt. Så lenge det heller ikke blir et problem å ikke velge tradisjonelt.

Jeg har mange følelser knyttet til mitt etternavn, og heldigvis lever vi et samfunn der jeg uten problem kan beholde dette også etter at jeg gifter meg.

Et pragmatisk spørsmål

Mens et navnespørsmål i et ekteskap kan være basert på følelser, har en intet annet valg enn å bli pragmatisk om man bestemmer seg for å få et barn.

Den siste uken har vist en forbløffende oppfinnsomhet i å finne rett etternavn til barnet. Det har både vært eksempler på fire etternavn, på at etternavn avgjøres av barnets kjønn, at barnet får både mor og fars etternavn og til og med den tradisjonelle et fornavn og et etternavn.

Det er det ingenting i veien med å velge tradisjonelt

For hvis man tror på den store kjærligheten, og det gjør de fleste som gifter seg, så finner man ut av en navneløsning til barnet. Og det er nok bare å innse: det kommer til å være lange etternavn på postkasser i fremtiden. Søsken kan ha forskjellige etternavn. Det samme kan mor og far. Det er ikke farlig, og om en generasjon er det nok heller ikke uvanlig.

For til tross for at den moderne familien ikke lenger er kjernefamilien, er familien fremdeles den viktigste sosiale konstruksjonen i vårt samfunn. Med eller uten felles etternavn.

Forventninger

Så hvorfor er det da så viktig for meg å beholde mitt eget navn?

For meg handler det ikke om å kreve min rett som kvinne. Eller at jeg nekter å underkaste meg «mannens makt». Familienavnet er historie, identitet og tilhørighet. Det er historien om en ung mann med studentdrømmer på en liten gård i Rogaland. Det er historien om en forblåst 80 år gammel farfar på barnebarnets fotballkamp.

Det er klassereisen for en liten familie i oljelandet Norge.

For meg å bytte etternavn, blir som å gi opp en del av dette.

Derfor kan jeg heller ikke forvente at min fremtidige mann skal bytte etternavn. Det ville bare vært hyklersk. Jeg slipper å ta Hansen-etternavnet til min kjære samboer.

Og han skal slippe å ta Skjeggestad.

Twitter: @Heleneskjegg

Følg meg også på Snapchat: Skjeggesnap

Lyst til å lese mer om temaet? Her er flere saker:

Les også

– Vil det ikke være like praktisk eller romantisk for ham å skifte navn?

Les også

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) om navnedebatten: - Levning fra da kvinnen måtte gi opp familien sin

Les også

– Å ta mannens etternavn er en moderne greie

Få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. VERDEN

    De syriske kvinnene fikk nok av mennenes overgrep. De fant en drastisk løsning.

  2. KRONIKK

    «Ring når han prøver å drepe deg» | Karina Standal

  3. KOMMENTAR

    – Du er ikke en dårligere feminist selv om du kler av deg, kler deg i rosa eller lager mat

  4. LEDER

    Aftenposten mener: Barneekteskap bør forbys i Norge

  5. A-MAGASINET

    Da Ragnhild (45) ble skilt, tok hun etternavnet til Harry Potters fiende

  6. NORGE

    – Mamma har alltid vært sterk, klok og rakrygget for oss barna