Den store Treholt-bløffen | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
Geir Selvik Malthe-Sørenssen (t.v.) skal ha lurt Arne Treholt og hans advokat Harald Stabell t.h.) skriver VG.

Forfatteren bak anklagen om at Treholts overvåkere forfalsket bevis, er nå avslørt som juksemaker. Det ruinerer hans troverdighet.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

VGs historie om journalisten, forfatteren og privatetterforskeren Geir Selvik Malthe-Sørenssen er så utrolig at det er nødvendig med håndfaste beviser for at den er sann.

Nettopp slike beviser har VG:

I fjor avlyttet politiet eks-journalistens telefon fordi han da var siktet for grov korrupsjon. Men avlyttingen avslørte også et helt annet spill. For Malthe-Sørenssen jobbet hardt for å få en svensk kriminell til å utgi seg for en hemmelig etterretningskilde overfor Arne Treholts advokat, Harald Stabell. Denne «etterretningskildens» oppdrag var å «bekrefte» at overvåkingstjenesten konstruerte viktige beviser under straffesaken som i 1985 dømte Treholt til 20 års fengsel for spionasje.

Pengebevisets historie

I drøyt 30 år har Treholt-sakens såkalte pengebevis vært omstridt. Dette beviset er ganske enkelt et funn av en mengde dollarsedler i Arne Treholts stresskoffert da overvåkerne i all hemmelighet i august 1983 ransaket den da spionmistenktes leilighetet i Oscars gate.

25.000 dollar ble funnet, ifølge overvåkerne. Nei, svarer Arne Treholt, summen var en langt mindre reisekasse som den verdensvante diplomaten holdt seg med. Forskjellen er viktig: Den dreier seg om Arne Treholt kan knyttes til store utbetalinger fra sovjetiske KGB eller ikke.

Selve beviset eksisterte bare der og da. For disse pengene ble ikke funnet da Treholt ble arrestert fem måneder senere. Og siden har usikkerheten rundt dette vært brukt som grunnlag for flere forsøk på å få gjenopptatt Treholt-saken. Ingen av forsøkene har ført frem.

Dårlig samvittighet

Siste gang var nettopp etter at Geir Selvik Malthe-Sørenssen i 2010 gav ut boken «Forfalskningen».

Bakgrunnen var dramatisk:

«En kilde med fortid i det hemmelige politiet plages av dårlig samvittighet. Han er redd, men føler at sannheten må komme frem...Kilden bærer på en utrolig historie. Han forteller at politiet fabrikkerte bevis (...) for å få Arne Treholt dømt...»

Slik introduserte Malthe-Sørenssen saken som preget norsk offentlighet noen hektiske måneder for seks år siden.

Nå er det avsløreren selv som er avslørt. Det er ingen tvil om at VGs dokumentasjon viser at Malthe-Sørenssen i fjor fabrikkerte en kilde. Da er det all grunn til å spørre om også de anonyme kildene i boken «Forfalskningen» er, ja, nettopp forfalsket.

I så fall er mange ført bak lyset — også Arne Treholt og Harald Stabell.

Det er ingen tvil om at VGs dokumentasjon viser at Malthe-Sørenssen i fjor fabrikkerte en kilde.

Ikke bare anonym

Imidlertid er slett ikke hele 2010-boken basert på anonyme kilder. En tidligere overvåker «sto frem» og snakket anonymt med flere medier, men hva han egentlig visste er diskutabet. Dessuten sto tolkningen av to ulike bilder av Treholts stresskoffert helt sentralt for å vise at noe var galt med det berømmelige pengebeviset.

Ingenting av dette førte frem i Gjenopptagelseskommisjonen.

Malthe-Sørenssens «deep throat» har derfor vært svært viktig for helheten i det som ble lagt frem. Nå er situasjonen at ingen kan tro på at denne superkilden med dårlig samvittighet eksisterer før han selv står frem eller er villig til å snakke anonymt med andre enn Malthe-Sørenssen. Alternativt at det finnes skriftlig dokumentasjon eller opptak av samtaler med kilden, hvis denne ikke lenger er i stand til å snakke selv.

For den brutale sannhet er at Malthe-Sørensesns troverdighet ligger i ruiner. Hans ord teller ikke. Og hans virkelighetsforståelse er ikke lenger den samme som vår.

Mistankens lys

Så kan vi bare spekulere i hva som får en dyktig og erfaren journalist til å krysse grensen over i løgnens verden. Det kan være overdreven tro på seg selv eller et personlig uføre på livsveien. Det finnes nok av eksempler på at mennesker finner på de underligste ting når man er presset opp i et hjørne.

Slikt inviterer ofte til mer sammensatte reaksjoner enn de instinktive fordømmelser.

For den brutale sannhet er at Malthe-Sørenssens troverdighet ligger i ruiner. Hans ord teller ikke.

Uansett er det nå et etablert faktum at vi står overfor en sak der en forfatter og privatetterforsker har forsøkt å føre alle bak lyset, både dem han jobbet for og oss andre som har interesse av saken. Dessuten ville et vellykket bedrag bidratt til å kaste et mistankens lys på mennesker og institusjoner som ikke fortjener det.

I kjølvannet av boken «Forfalskningen» kom det frem nye sider ved Treholt-etterforskningen. Det gjaldt eksempelvis ulovlig romavlytting som Stortingets EOS-utvalg undersøkte og kritiserte. Slikt er viktig. Men med gårsdagens VG-avsløring som en tankevekkende fasit er det liten grunn til ikke å ta selvkritikk for at mange av oss, meg selv inkludert, for at vi trodde Malthe-Sørenssens hovedkilde var ekte.

Det er nå all grunn til å tvile på. Og bevisbyrden ligger på mannen som introduserte denne anonyme kilden i Treholt-saken.

Saftig politilekkasje

Så reiser jo også VGs sak en interessant kildeproblematikk: Det er trolig første gang at politiet har lekket så mye og konkret avlyttingsmateriale til et avishus. Og aldri så mye interessant overskuddsinformasjon fra den egentlig saken.

Slikt er nyttig for oss i mediene, men representerer samtidig alvorlige brudd på den konfidensialitet politiet skal holde seg med. Kilden blir nok likevel aldri blir funnet. Det er gjerne slik når politiet selv lekker. Da er ikke akkurat etterforskingsiveren av lekkasjen påfallende sterk.

Flere kommentarer fra Harald Stanghelle: