Hvorfor er det så dyrt i Norge?

Finner du olje, blir det dyrt å klippe håret.

Lars Petter smiler når han drar til Oxford Street og handler. For han får sykkeljakker til priser han knapt får sokker for hjemme. Men når Glen drar fra Seattle til Oslo, setter han colaen i halsen idet han hører hva den koster. Prisene her er så høye at turistene gnir seg i øynene. Hvorfor er det egentlig så dyrt i Norge?

Høyt priset

Det korte svaret: Balassa-Samuelson-effekten. Den sier at i land med produktiv arbeidskraft vil tjenester i skjermet sektor bli høyt priset. Sagt folkelig: Finner du olje, blir det dyrt å klippe håret. Dette er ikke noen bombe. Allerede for 150 år siden oppdaget folk at det i gullgraverbyer var svært dyrt å barbere seg.

Hvorfor er det sånn? La oss gå tilbake til 1969. Vi hadde to sektorer i Norge. Konkurranseutsatt (K) sektor konkurrerte ute og hjemme mot utlendinger. Skjermet (S) sektor konkurrerte ikke. Da oljen ble oppdaget, fikk vi en tredje sektor: O-sektoren. Den trengte arbeidskraft, og bød lønninger opp. Bedrifter i K-sektor kunne prøve fire mottrekk: 1. Prøve å matche lønningene uten å heve prisene. Da gikk de konkurs på kostnader. 2. Prøve å matche lønningene og heve prisene. Da gikk de konkurs på manglende salg. 3. Ikke gjøre noe som helst. Da forlot arbeiderne dem. 4. Øke produktiviteten og kutte andre kostnader. Da overlevde de.

Overføre arbeidskraft

En uunngåelig konsekvens av at vi finner en verdifull ressurs, er at vi må overføre arbeidskraft fra K-sektor til ressurssektoren. K-sektor krymper ved at de uproduktive forsvinner. S-sektor, derimot, kan matche lønningene. Disse bedriftene kan velte økte lønnskostnader over på prisene. Og det gjør de. Utepils, hårklipp og Big Mac blir dyrt.

De høye prisene reflekterer de høye lønningene, og de høye lønningene reflekterer verdifulle arbeidstimer. Sagt annerledes, den høye prisen på utepils skal forhindre at servitøren drar – for eksempel til Nordsjøen. Folk er villige til å betale fordi de ikke vil reise helt til Berlin for en øl. Ikke for å klippe seg heller.

Nekte leting etter olje?

Oj, tenker du. Da er det best å stappe oljen tilbake der vi fant den, og så glemme hvor den lå. Kaste kartet. Nekte leting. For hvis det blir dyrt av å finne noe verdifullt, bør vi la være. Nei. Folk har råd til de høyere prisene. Det høres ut som en sirkelargumentasjon: Det er dyrt fordi lønningene er høye og høye lønningene gjør at vi kan takle at det er dyrt. Det er snedig observert, men ufullstendig. Poenget er at lønningene stiger mer enn prisene, for det var prisene i S-sektor som steg. I K-sektor settes prisene på verdensmarkedet.

Produktive

La oss sortere ut effektene. Når et land blir produktivt og leverer arbeidstimer som kan veksles om til mange dollar, vil den internasjonale kjøpekraften til disse timene bli høy. Norske timer kan kjøpe mange utenlandske timer. Utenlandske timer kan kjøpe få norske timer. I Norge blir effektene sammensatte fordi din dyre arbeidstime skal prøve å kjøpe andre dyre norske timer. Men når vi regner ut hvor mange minutter Sverre må jobbe for å kjøpe en liter bensin eller en Big Mac, kommer han gunstig ut.

I Norge må vi jobbe få minutter – svært få – for mange av de varene vi kjøper. Vi har råd til iPad og biff. Hvis et lands innbyggere ikke legger seg på sofaen, vil de altså være tjent med å oppdage noe verdifullt.

Nervøse økonomer

Oljen gjør likevel økonomer nervøse. 1. Den gjør noe med vår innsatsvilje. Det kan vi motvirke ved å beslutte oss for det. 2. Vi mister industri på grunn av oljen. Da må vi ha to tanker i hodet samtidig. Den ene er at vi er nødt til å flytte på arbeidskraften for å utvinne oljen. Den utvinner seg ikke selv. Da må vi ta arbeidstimer fra industri i Sauda og Årdal og lokke dem over til Stavanger. Det er lurt hvis vi får mer ut av timene med en slik rokering. Den andre er at noen slike prosesser er bortimot irreversible. Da er det skummelt å bevege på for mange arbeidere, for når vi går tom for olje og gass må vi flytte arbeidstimene tilbake – eller sette dem til noe annet som skaffer oss dollar. Begge deler er vanskelig. Noen stalltips på forberedelse: Kunnskap. Teknologi. Utdannelse.

Vi har funnet dollar på havets bunn. De dollarene kan vi bytte mot aksjer på Wall Street, kirurgitimer ved Mayo Clinic eller norske kroner på det internasjonale valutamarkedet. Hvis vi gjør det siste, stiger kronekursen. Ingen bør overraskes over det. På fagspråket sier vi at slike eksportøkonomier opplever realappresieringer. Den har to kanaler: prisstigning og valutastyrking.

Sterk kronekurs

Så det er ikke bare dyrt, kronekursen er også sterk. Aftenposten meldte 7. februar at kronen satte styrkerekord i fjor – omkring 14 prosent opp på 20 år. Jøye meg. Bare ni kroner for pundet! Wow. Vi som husker Oddvar Brå og S-ene, husker at svenskekronen var dyr. Nå koster den 85 øre. (Det er lov å humre.)

Nordmenn er glad for dette. De må jobbe færre minutter for å ta familien med til Tyrkia enn foreldrene måtte for å dra til Legoland på 70-tallet. Men stakkars de italienerne som kommer hit på skiferie. De må betale 25 kroner for en kopp kakao – og de setter ikke pris på sånne priser.