Skrekkens dag i rettssal 250
Den historien Anders Behring Breivik nå forteller, overgår alt som noen gang tidligere er sagt i en norsk rettssal. Han har åpnet døren til et skrekkens rom der all menneskelighet druknes i en ubeskrivelig fanatisme.
«Er du en empatisk person, Breivik?»
Statsadvokat lnga Bejer Enghs spørsmål formelig dirret i den tette luften mot slutten av den fjerde dagen i rettssal 250.
I time etter time hadde Anders Behring Breivik da fortalt om de terrorplanene som det ikke ble noe av. Rolig og lavmælt fortalte 22. juli-terroristen om hvordan Gro Harlem Brundtland skulle henrettes, om en «fattigmannsbombe» som ville drept tusener under 1. mai-markeringen på Youngstorget, og om sjokket som skulle jage hundrevis av AUF-ungdommer ut i Tyrifjorden til den visse død.
En fortelling som for ett år siden ville blitt avfeid som gutteaktige voldsfantasier i et overspent sinn.
Etter 22. juli kan det ikke avvises på denne måten. For nå vet vi at 33-åringen på tiltalebenken har både vilje og evne til å organisere et ragnarokk. Og så opplever vi at han likevel svarer rolig og spontant på statsadvokatens spørsmål:
«Ja, absolutt.»
Dommedagsbudskap
- juli-terroren er en norsk tragedie. En dato som for alltid vil bli knyttet til smerte og fortvilelse, raseri og sorg. I går fikk vi vite at Anders Behring Breivik så på det som rammet oss denne svarte fredagen som en slags minimumsløsning. Han hadde andre planer. Ville gjerne skapt enda større smerte, enda mer sorg og enda mer ødeleggelse.
Dette dommedagsbudskapet står i en absurd kontrast til Anders Behring Breiviks nesten hverdagslig konverserende tone der han sitter i vitneboksen.
Veltalende kontrast
En annen kontrast er like iøynefallende.
Når anklageren spør om den storslagne manifestvirkelighet Behring Breivik selv har forfattet, er han trassig, vaktsom og motvillig.
Over hundre ganger de siste to dagene har mannen på tiltalebenken svart sitt «det har jeg ingen kommentar til» når tempelriddere, internasjonale møter, uniformer og høytidelige ordinasjoner er tema. Systematisk sørger sakens anklagere for at det gloriøse blir devaluert til gråhet.
Men når temaet er forberedelsene til 22. juli-katastrofen og all den ulykke han ikke fikk gjennomført, ja, da flyter forklaringen lett. Behring Breivik blir nesten veltalende, og må sjelden lete for å finne ordene. Språket er nesten teknisk i sin ufølsomme avstand til tragediene bak handlingene.
For i Behrings Breiviks tankeunivers er menneskene bare brikker i et større ideologisk spill.
Gjenkjennbare tanker
Rystende blir bare fornavnet når Anders Behring Breiviks forklaring skal beskrives. I all sin ufølsomhet gjorde den et enormt inntrykk på alle som var til stede i retten. Derfor er det også fristende å avskrive det hele som et resultat av den komplette galskap.
Det vil være et tragisk feilgrep.
For nesten alt Anders Behring Breivik forklarer er til å kjenne igjen. Slik tenker terrorister over hele kloden. Slik snakker de også.
I Irak gjorde Al-Qaida-grupper filmede halshugginger av vestlige gisler til et sjokkmiddel i terrorens tjeneste. Behring Breivik erklærer at dette har han lært mye av. Like gjenkjennbart er hans iskulde overfor den menneskelige lidelse terroren skaper. De avbrutte liv forklares som nødvendige ofre i den store sakens tjeneste, slik terrororienterte jihadister og ekstreme separatister kloden over har argumentert nær sagt til alle tider.
Det samme gjelder søken mot en grusomhet som først avler sjokk, og så motreaksjoner. En spiral som øker konfliktnivået og nærer frykten.
Slik er terrorens makabre logikk.
Selvoppnevnt dommer
Når dette språket kommer fra skjeggete jihadister, tilskriver vi det en ekstremisme hinsides vår måte å forstå verden på.
Når Anders Behring Breivik uttrykker seg på akkurat samme vis, ja, da avskriver vi det som et produkt av galskap.
For det er dette som er så ubegripelig. At det er en av oss som har erklært denne dødbringende enmannskrigen mot det samfunn han selv er en del av. Det blir ikke lettere å forstå når vi gjennom en skrekkens dag i rettssal 250 opplever en 33-åring som opptrer som en selvutnevnt dommer over liv og død.
