Kommentar

Uten rikfolk sovner museene stille inn | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator

Blir det bra med privat kunst i det nye Nasjonalmuseet? Disse fire tror det. Fra venstre: Cecilie Fredriksen, Kathrine Fredriksen, direktør i Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, og samlingsdirektør i Nasjonalmuseet, Stina Högkvist. Foto: Morten Qvale / Nasjonalmuseet

Hvis Kathrine og Cecilie Fredriksen hadde bygd et fotballstadion, ville ingen ha leet på et øyelokk.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Selvfølgelig er det kontroversielt når rikfolk prakker kunst og kunstsyn på offentlige museer. En svær diskusjon følger samarbeidsavtalen døtrene til reder John Fredriksen har inngått med Nasjonalmuseet i Oslo.

Mest relevant er innvendingen om hvorvidt museet bryter et internasjonalt, etisk regelverk. Nøkkelspørsmålene er: Får giverne for stor makt over museets fremtidige profil? Får Cecilie og Kathrine Fredriksen hjelp av museet til å bygge opp en samling som forblir i deres eie?

I Kristiansand raser en minst like hissig debatt om at finansmann Nicolai Tangen gir Sørlandets kunstmuseum (SKMU) «evigvarende disposisjonsrett» over en gedigen kunstsamling. Mindre hektisk blir debatten neppe nå som det er avgjort at en gammel kornsilo på Odderøya skal bygges om for å huse det hele.

En av tonene Arbeiderpartiet satte for etterkrigstidens Norge, er at (også) kulturen er statens ansvar. Ideen om staten som fullfinansierende instans sitter i ryggmargen til kulturarbeidere og mange andre. Også derfor sees pengefolkets inntog på arenaen med stor skepsis.

Les også

Internasjonalt etikkråd kritisk til Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksensøstrene

Privat museum, til nød

Rikfolk kan få bygge harry hyttepalass, hvis de vil. Hvis de vil bli populære, kan de bygge et fotballstadion. Skal de på død og liv samle mer kunst enn de har plass til i villaen og hyttepalasset, for slik å prale også av kulturell kapital, kan de til nød bygge egne museer, som Henie Onstad og Astrup Fearnley.

Men skal de inn i offentlige museer og offentlige rom?

Svaret fra museene er at kunst av høy klasse er blitt så dyrt at de selv ikke har råd til å kjøpe. Skal de vise og formidle viktige trender og kunstnerskap, må de også ha vesentlige verk fra utlandet. Uten gaver fra private samlere som har råd til å kjøpe dem, er de offentlige museene i praksis dømt til å bli stadig mindre relevante samlinger av nasjonale kunstverk, som de enten kan kjøpe rimelig eller få gratis av kunstnerne.

Milliardær Nicolai Tangen har skapt rabalder i Kristiansand. I neste omgang skaper han en turistattraksjon. Foto: Signe Dons

Kan knapt kjøpe noe

Selv store offentlige museer har så små innkjøpsbudsjetter at de knapt har råd til å anskaffe ett vesentlig internasjonalt verk i året.

Årsaken er nettopp at rikfolk driver opp prisene ved å kjøpe kunst, kunne man skyte inn, men slik er nå verden. Man kan ikke nekte kunstnere (eller samlere) å tjene penger. Dessuten er dette slett ikke noe nytt. Synden, altså pengene, kom inn i også kunstverdenen for hundrevis av år siden.

Bidrar private samlere med mer enn penger? Et annet blikk? Man kunne tenke seg at de som har råd til kostbar kunst, men sjelden kunstfaglig utdannelse, kastet seg over andre typer verk enn museenes innkjøpskomiteer, styrt som de er av tungt faglige kuratorer. Mer folkelig kunst, kanskje, som senere fikk økt anerkjennelse?

Mer folkelige?

Et blikk på bildet i Norge gir lite støtte til tanken. Christian Ringnes’ kvinneskulpturer i Ekebergparken er et unntak. Ringnes har en kunstsmak som er såpass folkelig at noen av skulpturene ikke ble funnet verdig en plass i parken av det kunstfaglige utvalget som hadde siste ord.

På den annen siden: Selv om stuntet (selvsagt) var kontroversielt da det kom, sees det vel på som en berikelse for Oslo i dag. I hvert fall er det ikke farlig. Og hvem vet, om 30 år nyter skulpturparken kanskje også en større respekt i kresne kretser.

Andre norske rikfolk, inkludert Nicolai Tangen samt Kathrine og Cecilie Fredriksen, har en så kresen og treffsikker smak, og samarbeider så tett med faglige krefter, at de er en god match for ambisiøse museer som vil styrke samlingen. Det er selvsagt derfor museene ønsker dem hjertelig velkommen og er klare til å inngå et og annet kompromiss.

Les også

Avtale mellom Nasjonalmuseet og rederarvinger inngått for to år siden

Kanskje kommer en dag

I den ferske rapporten «Å samla på kunst» skriver kunsthistoriker og kurator Jorunn Veiteberg om samlingsutvikling i Norge på 2000-tallet og om alle dilemmaene med gaver fra rikfolk: Gaver kommer med betingelser. De binder opp ressurser. Det ene med det andre. Museets autonomi må hegnes om.

De realistiske alternativene er likevel få, og markedet blir stadig mer krevende. Museene kan bøte på litt ved å samarbeide om innkjøp av dyre verk, altså eie dem sammen. De kan også håpe på drastisk økte innkjøpsbudsjetter – eller på et stort statlig innkjøpsfond for kunst, slik et forslag lyder.

Kanskje kommer det en dag der politikerne sier til museene at ja, visst er dyr internasjonal kunst viktigere enn eldreomsorg og rassikring og skolekorps og alt mulig slikt. Men inntil den dagen kommer, vil rikfolk på jakt etter en status som kulturell fiff være gode å ha.

Les mer om

  1. Kunst
  2. Kunstkritikk
  3. Kulturpolitikk
  4. Billedkunst
  5. Nicolai Tangen
  6. Cecilie Fredriksen
  7. Kathrine Fredriksen

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Den kunstglade rikmannens blikk

  2. KRONIKK

    Vi må teste ut nye former for samarbeid

  3. KULTUR

    Internasjonalt etikkråd kritisk til Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksensøstrene

  4. KRONIKK

    Fredriksen-avtalen rokker ved tilliten til Nasjonalmuseet

  5. KULTUR

    – Avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-søstrene burde aldri vært inngått.

  6. LEDER

    Aftenposten mener: Tangens kunstsponsing er kjærkommen