Kommentar

Det går bra med innvandrernes barn. Men det holder ikke. | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Kommentator

Integreringen av annengenerasjonsinnvandrere er formidabel. Det er foreldrene deres som gir grunn til nattevåk.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I valgkampinnspurten i forrige uke blusset det opp til skoledebatt, etter at Oslo-skolens fortreffelighet ble stilt spørsmål ved fra forskerhold.

Langt mindre oppmerksomhet fikk den store forskningsstudien fra Universitetet i Oslo som NRK omtalte. I den går det frem at høy minoritetsandel ikke ser ut til å ha negativ effekt på elevenes prestasjoner.

Foreldres frykt for læringsmiljøet i klasser der mange har andre morsmål enn norsk, er en hyppig brukt forklaring på at foreldre flytter ut av slike skolekretser. Dette kan igjen motvirke integrering og gi økt segregering.

Oppsiktsvekkende bra

Man skal være forsiktig med å konkludere bombastisk etter enkeltstudier, men skal man tro forskerne, bør altså slike foreldres frykt dempes kraftig.

Mer overordnet føyer studien seg inn i et bilde som er altfor lite kjent: Det går oppsiktsvekkende bra med innvandrernes barn i Norge.

De tar minst like mye utdanning som etniske nordmenn, og mange gjør det bedre enn etniske nordmenn med samme sosioøkonomiske bakgrunn.

De ligner langt mer på sine norske jevnaldrende enn sine foreldre når det kommer til sysselsetting og deltagelse i arbeidslivet. Også deres verdier og holdninger ser umt til å være i betydelig bevegelse i retning majoriteten. Sysselsettingsgraden er høyere blant barn av innvandrere i Norge enn for den jevne franskmann eller belgier, for eksempel.

Siden det blir flere og flere barn av innvandrere her til lands, er dette vesentlig. Om sterke sosiale skillelinjer går i arv langs etniske og religiøse skillelinjer, vil den norske samfunnsmodellens eksistensgrunnlag være i spill.

Det er derfor en viktig demonstrasjon av at det norske samfunnet, med all dens institusjoner, sosiale utjevning, fellesskole og velferdsstat kan lykkes med å gi barn fra svært forskjellige bakgrunner noenlunde like muligheter.

Mørke skyer

Likevel er det definitivt mørke skyer på integreringshimmelen.

Det er nemlig ikke nok at det går bra med innvandrernes barn, hvis man er opptatt av velferdsstatens bærekraft. SSBs befolkningsprognoser tilsier at det også vil være flere innvandrere enn barn av innvandrere i Norge i uoverskuelig fremtid: Selv i år 2100 vil Norge bestå av dobbelt så mange innvandrere som barn av innvandrere.

Prognosen er høyst usikker. Hvem vet, kanskje norske politikere har stengt grensene helt før den tid. Men det illustrerer at selv en vellykket integrering av annengenerasjon ikke veier opp hvor dårlig det går med førstegenerasjonsinnvandrerne.

Særlig innvandrernes yrkesdeltagelse og trygdeavhengighet gir grunn til bekymring. Én ting er å få flyktninger raskt ut i jobb, men minst like viktig er at innvandrerne blir stående i jobb. Det er bekymringsfullt at sysselsettingsraten blant mannlige flyktninger synker etter 7–8 års botid, og forskerne klør seg litt i hodet over årsaken.

Vi vet også lite om hvordan sysselsettingen i den store gruppen østeuropeiske arbeidsinnvandrere vil utvikle seg på sikt.

Hvis det går med dem som med de pakistanske arbeidsinnvandrerne på 70-tallet, er det all grunn til bekymring. Denne gruppen hadde svært høy sysselsetting i årene etter ankomst, før andelen i jobb gikk raskt nedover. 44 prosent av disse mottok varig uføretrygd i år 2000, ifølge perspektivmeldingen.

  • Fikk du med deg denne fra Tale og Ottar Hellevik? Vi ser stadig mer positivt på innvandring og innvandrere

En lakmustest

Velferdsstaten har andre utfordringer enn innvandring. Det er ikke bare blant innvandrere yrkesdeltagelsen er for lav, for å si det slik.

Det er også andre grunner til å diskutere integrering enn bare virkningene på velferdsstaten.

Annengenerasjonsinnvandreres integrering kan tenkes som en lakmustest på et mangfoldig samfunn, og positiv utvikling kan virke selvforsterkende: Om majoritetsforeldre lar seg overbevise av forskerne om at høy minoritetsandel ikke gir dårligere prestasjoner, kan det motvirke at folk flytter fra slike skolekretser.

Problemet forsvinner ikke

Men problemet med innvandreres lave yrkesdeltagelse forsvinner ikke bare fordi barna gjør det bra.

Raskere kvalifisering av nyankomne flyktninger og at øvrige innvandrere også sikres formell kompetanse er tiltak det snakkes mye om for tiden. Det samme med å vri velferdsytelser vekk fra passive stønader og over på aktivitetsskapende tiltak.

Foreløpig har ikke det norske samfunnet knekt koden. Kanskje på grunn av at endel sentrale integreringstiltak er for lite systematisk evaluert, hvilket faktisk er ett av Brochmann-rapportens mest overraskende funn.

Å få innvandrere ut i – og til å bli – i jobb er fortsatt den svarte boksen i norsk integreringspolitikk, slik det har vært i 25 år. Det er nesten så man får lyst til å si at det får gå som det går med innvandrerne, så får vi sette alle kluter til overfor barna deres.

Men det går altså ikke.

Les mer om

  1. Kommentar Andreas Slettholm
  2. Innvandring
  3. Integrering
  4. Perspektivmeldingen

Kommentar Andreas Slettholm

  1. KOMMENTAR

    Det er rart at handelsstanden er så glad i bilen

  2. KOMMENTAR

    Oslo-folk er mindre fornøyde med skole og eldreomsorg etter at de rødgrønne tok over

  3. KOMMENTAR

    Frikjennelsen av Thorkildsen gjør i hvert fall ikke problemene mindre i Skole-Oslo

  4. KOMMENTAR

    Kanskje er Bjørvika allerede forbi sitt beste | Andreas Slettholm

  5. KOMMENTAR

    Den nøytrale ekspert må avlives

  6. KOMMENTAR

    Regjeringen har lykkes med integreringen den dagen innvandrere forstår både ropete bergensk og kav sannersk