Kommentar

Vi aner ikke hva et nikabforbud vil føre til | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

Men at vi skal fortsette å diskutere det, skal være sikkert.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det føles merkelig å skrive dette, men sensommeren 2010 var jeg på ferie i Syria.

Den store saken i avisene der var at myndighetene hadde avsatt 1200 kvinnelige lærere fordi de gikk med nikab. De ble omplassert til administrative oppgaver, og fikk ikke ha kontakt med elever.

På den tiden var Bashar al-Assad kun en diktator som ledet et autoritært regime, altså en ganske gjennomsnittlig statsleder til regionen å være.

Jeg tenkte derfor at dette var et interessant eksempel på at det også i Midtøsten eksisterte høyst forskjellige syn på plagget som var introdusert i norsk offentlighet noen ganske få år tidligere.

Nå fikk jeg aldri brukt dette poenget før regimet begynte å slakte sitt eget folk, krigen brøt ut og IS’ grusomheter satte administrative vedtak i syrisk skolesektor i skyggen. Men jeg kom på det denne uken, da jeg ble sittende og lese Regjeringens notat i forbindelse med at de vil forby nikab nettopp i utdanningssektoren.

Full forvirring

Jeg prøver selvsagt ikke å trekke noen nikabtråd fra Bashar al-Assad til Torbjørn Røe Isaksen her. Jeg prøver ikke engang å påstå at forslaget er utslag av autoritær sekularisme. Angrepene på nikaben kommer nemlig like gjerne fra religiøst hold, også i Midtøsten. Al-Azhar-saken i 2009 var viktig, da en av Egypts religiøse toppledere gikk til kamp – fysisk og verbalt – mot ansiktsslør på egyptiske universiteter.

Nei, grunnen til at tankene gikk tilbake til førkrigssyria, var høringsnotatets gjennomgang av erfaringer og lovgivning fra andre land. Kort oppsummert: Full forvirring. Hvert land har sin lovgivning. Det finnes forbausende lite internasjonal konsensus, knapt noe forskning, få dokumenterte erfaringer.

I Frankrike er plagget totalforbudt i det offentlige rom, i tråd med landets svært sekulære tradisjon. I Tyskland er det avgjort at et lignende forbud ville være brudd på konstitusjonen.

Noen land har forbud i enkelte sammenhenger, som for eksempel undervisning, mens andre overlater til lokale myndigheter eller den enkelte skole å bestemme i slike spørsmål. Ingen av de andre nordiske landene har nasjonalt nikabreglement. Storbritannia utmerker seg ved at spørsmålet faktisk er lite debattert, selv om plagget også er i bruk der.

  • Islamsk råd i hardt vær: Ansatte kvinne med niqab for å jobbe med styrke dialogen med storsamfunnet

Bør kunne se ansiktene

Det kan ha en egenverdi, nærmest indremedisinsk for et samfunn, å forby et fenomen nesten alle mener er sterkt uønsket. Det er også en av begrunnelsene til Regjeringen.

«Norge er et åpent samfunn der alle bør kunne se ansiktene til hverandre», heter det enkelt og greit i Isaksens pressemelding. I så henseende ville et totalforbud være riktigst.

Når utdanningssektoren er spesielt valgt ut, er det delvis fordi det er en viktig sosialiseringsarena, men også fordi det er mulig å argumentere med at plagget, fortsatt fra pressemeldingen, «hindrer god kommunikasjon som er avgjørende for at elever og studenter skal lære godt».

Det siste er riktignok nok en påstand som det ikke finnes dokumentasjon på – om noe har britisk rett funnet at nikab ikke er til hinder for undervisningen. Den aktuelle saken involverte en nikabbruker med toppkarakterer.

Kan virke mot sin hensikt

Vi som er skeptiske til et nasjonalt forbud, argumenterer gjerne langs to akser.

For det første gir dagens rettstilstand ganske vide fullmakter til å håndtere et svært begrenset problem. I Oslo-skolen har nikab vært eksplisitt forbudt siden 2005, og når det gjelder lærere, har arbeidsgiver styringsrett til å nekte ansatte å bruke slike plagg. Forbudsbehovet er med andre ord forsvinnende lite.

For det andre er det en fare for at slike forbud kan virke mot sin hensikt, gitt at hensikten er å redusere bruken av nikab. Stokk konservative muslimer kan oppfatte forbudet som et ytterligere angrep fra myndighetene i et samfunn som er liberalt på nesten alle andre områder enn overfor dem.

Men også vi er på tynn is her. Det ble advart mot akkurat det samme da det lokale forbudet ble innført i Oslo i 2005, og 12 år senere er det fortsatt bare noen titall nikabbrukere her til lands.

Riktignok har disse årene også gitt oss salafister og syriafarere – hvorav én var Norges første kjente nikabbruker – men om disse strømningene er relatert til for lite eller for mye assimileringspolitikk, er et åpent spørsmål.

Enorm symbolkraft

Ingen må tro at nikabdebatten kommer til å legges død om forslaget blir vedtatt. Spørsmålet får kanskje uproporsjonalt mye oppmerksomhet, men så har plagget også enorm symbolkraft.

Mer enn noe illustrerer det at dilemmaene i flerkulturelle samfunn sjelden er enkle, spesielt når de både berører religionsfrihet, integrering og likestilling på én gang.

Les mer om

  1. Kommentar Andreas Slettholm
  2. Integrering
  3. Nikab