Kommentar

50 år etter den ikoniske gesten: Krigen preger fortsatt naboskapet mellom Tyskland og Polen.

I 1970 ba kansler Willy Brandt om unnskyldning for nazistenes brutalitet i Warszawa. Gesten var omstridt hjemme og lite velkommen i Polen. Foto: AP / NTB

Hvordan Tyskland og Polen har det med hverandre, er viktig for hele Europa. Nå gnisser det kraftig.

  • Ingrid Brekke
    Ingrid Brekke
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bildet av den knelende kansler Willy Brandt gikk verden rundt. Siden havnet det i historiebøkene. Ydmykhet og ordløshet er sjelden vare i politikken.

Den vesttyske kansleren Willy Brandt skulle legge ned en krans ved monumentet for oppstanden i den jødiske gettoen i Warszawa. Brått gikk han ned på kne. Gesten var spontan. Ord var ikke nok, har han selv sagt.

Knefallet var en bønn om tilgivelse for Tysklands forbrytelser under andre verdenskrig. «En katolsk ydmykhetsgest utført av en protestantisk preget sosialdemokrat og antifascist», skriver den polske journalisten Adam Krzeminski i den tyske ukeavisen Die Zeit.

Krzeminski var selv til stede, riktignok så langt bak at han bare så at kanslerens hode forsvant. Begivenheten ble knapt omtalt i polske medier. De var mer opptatt av et annet budskap: Vest-Tyskland anerkjente endelig Polens grenser, 25 år etter krigen.

Erkefienden Tyskland

Men at avisbildene ble sensurert, har også en annen forklaring. Regimet ønsket ikke å se Vest-Tyskland fremstilt i et forsonlig skjær. Den kalde krigen delte Europa. Fiendebildene måtte opprettholdes. Kommunister mot kapitalister. Oss mot dem.

Av beslektede grunner var Brandts kneling omstridt også i Vest-Tyskland.

Den kalde krigen ble til fred. Nå har Polen og Tyskland hatt tretti år med frihet og forsoning. Dagens regjering i Warszawa pirker likevel gjerne i sårene fra krigen. Fiendebildet Tyskland trekkes opp av hatten når det trengs, for eksempel under valgkamp. I sommer anklaget president Duda Tyskland for å prøve å bestemme hvem som skal styre i Polen.

Tyskland invaderte Polen og startet andre verdenskrig. Naziokkupasjonen der er knapt sammenlignbar med den Norge opplevde. Brutaliteten var uendelig mye større. Polen mistet mellom 17 og 20 prosent av befolkningen.

Selvsagt preger de grusomme krigserfaringene fortsatt folk. – De virker hyggelige på overflaten, men i hjertene sine er tyskerne alltid de samme, forklarte en polsk kvinne meg.

Retorikken virker

Stemningen kan derfor lett piskes opp når det polske regjeringspartiet trenger ytre fiender. Å kreve en astronomisk krigsskadeerstatning er én metode. Kravet er aldri formelt fremført. Dette er ren innenrikspolitikk.

Antagelig har disse retoriske grepene en virkning. Tretti prosent av polakkene tenker på krig når de hører ordet Tyskland. I 2016 assosierte «bare» 21 prosent slik. Det viser en årlig spørreundersøkelse der tyskere og polakker svarer på hva de tenker om hverandre.

Tysklands ledelse har valgt en enkel strategi i møtet med aggressiv polsk retorikk. De fører en teflon-politikk. Anklager knyttet til krigen preller av. I stedet forsøker de å bygge broer der det er mulig, men de er frustrerte og etterhvert resignerte.

Viktig for Europa

Naboskapet mellom Tyskland og Polen er en søyle i Europa, kanskje like viktig som den tysk-franske aksen. I årene frem til 2015 ble båndene mellom Berlin og Warszawa tettere enn noensinne.

Men da vant det nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet PiS valget. De utfordret stadig naboen. Tyskland forsøker å pleie forholdet ved å ikke kommentere den antidemokratiske utviklingen i Polen. De legger det til EU. Men når anklagene om at Brussel er kontrollert av Tyskland kommer, er man egentlig like langt.

Det er lett å bli imponert over hvordan Tyskland håndterer sin grusomme fortid. De tar alltid ansvar, selv om knapt noen av dagens tyskerne har personlig skyld. Hva mer kan man forlange?

Men så var jeg i Polen noen måneder og gikk inn i deres krigsopplevelser. Jeg følte perspektivet flytte seg. Skadene er så ufattelig store, ondskapen var så enorm. Nei, Tyskland har ikke gjort nok. Nok er faktisk ikke mulig.

Nytt minnested i Berlin

Derfor tyr man til symboler, slik Willy Brandt gjorde for 50 år siden. Nylig vedtok den tyske Forbundsdagen å lage et minnested over nazistenes polske ofre, midt i Berlin. Her skal man minnes og møtes, heter det i vedtaket.

Det kan bli et interessant og viktig sted. Men nok et minnesmerke gjør neppe særlig inntrykk på de mest tysklands-skeptiske politikerne i Warszawa.

Mange polakker er uansett gørrleie av at krigen gjennomsyrer samfunnsdebatten. Folk vil se fremover.

Det er heldigvis enkelt dersom man ser forbi politikken. For de to landene er knyttet sammen på de aller fleste felt. Folk jobber sammen, besøker hverandre, er studiekamerater, venner og kjærester.

Hver eneste dag styrker tusenvis av møter naboskapet. Dette er den egentlige forsoningen.

Les mer om

  1. Warszawa
  2. Tyskland
  3. Polen
  4. Andre verdenskrig