Kommentar

Essay: Aftenposten har mange feil på samvittigheten. Den nest verste er forfølgelsen av Edvard Munch | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Utsmykkingen av Aulaen ble et omstridt smertensbarn, skriver Harald Stanghelle. Foto: Indrelid Trygve / Andenæs Ulf

Elleve bilder til skrekk og advarsel.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mandag er det 100 år siden Edvard Munchs ikoniske bilder i Universitetets aula endelig kom på plass etter flere års intens strid.

Hvis Aftenposten hadde fått viljen sin, ville de ikke vært der. Heldigvis tapte avisen. Den intense kampanjejournalistikken slo feil.

Og det til tross for at Aftenposten-eier og -redaktør Amandus Schibsted ikke bare samlet inn penger til Aulabyggingen og ledet byggekomiteen, men også personlig betalte for det eksklusive, gule silketapetet som dekket veggene ved åpningen i 1911. Da satt han på første rad sammen med kong Haakon og universitetets rektor.

Fem år senere var Schibsted død. Universitetets akademiske kollegium fornyet.

Og de elleve bildene som utgjør dette storverket innen norsk monumentalmaleri, kom omsider på plass.

Edvard Munch foran Solen. Foto: Foto©: O. Væring Eftf. AS

Men Aftenposten var like forbitret på at «forvredne kropper, uskjønne former og en lidet forstaaelig symbolik» skulle fylle veggene. Det store «kunstelskende flertall» vil ikke «finde sine skjønnhetsfordringer tilfredsstillet», mente avisen før den slo utvetydig fast at Munchs bilder vil «skade salens helhetsvirkning».

Et lærestykke i mediesmålighet

Fiendskapet mellom Edvard Munch og Amandus Schibsted er norsk kulturhistorie. Samtidig er det et lærestykke i mediesmålighet og fastlåste feiltrinn. Og selvsagt begynte det hele mange år før Aula-striden.

For i 1880-årene blomstret norsk malerkunst opp. Det samme kan man ikke si om den unge avisen Aftenpostens kunstanmeldelser.

De var så «blottet for kunstforstand og sunn sans, at de var best tjent med å være glemt for bestandig», siterer Aftenposten-redaktør og Schibsted-historiker Andreas Norland Nasjonalgalleriets store direktør, Jens Thiis.

Harald Stanghelle. Foto: Ingar Storfjell

Men om kritikken var «undermåls, var den en farlig og ondsinnet motstander for kunstnerne i den vanskelige kampen for å hevde seg, i begynnelsen også for det daglige brød», skrev Thiis.

Munch ble Aftenpostens hatobjekt

Og verst og lengst gikk det ut over Edvard Munch.

Han ble Aftenpostens hatobjekt. Selve inkarnasjonen på alt det fordervelige og uskjønne i de nye og frimodige impulsene som da nådde også Norge.

Det begynte med signaturen «S.S»s anmeldelse av Høstutstillingen i 1885, der Munch var representert med et portrett av maleren Jensen-Hjell i helfigur:

«Portrettet er ... raskt opklasket paa Lærredet, og ser nærmest ut til at være gjort med de forskjellige Farveklatter, som har ligget igjen paa Paletten efter Udførelsen af et andet Maleri ... Som en Karikatur har Billedet opnaaet at faa folk til å le, og det er jo muligt, at det alene har været Hensigten.»

Forargelsen rammet også juryen som slapp et slikt bilde til på utstillingen: «Det skulde ikke have hængt her. Sin rette Plads vil det finne blant Kunstnernes Dekorationer paa Karneval eller en Høstfest ... »

Angrepet i anonymt innlegg

Året før, i 1884, ble Munch noe mildere behandlet av den mer vidsynte Aftenposten-kritikeren Andreas Aubert, som skrev om bildet Morgen at Munchs koloristiske forsøk «vidner om en fin og eiendommelig Begavelse».

Munchs portrett av maleren Jensen-Hjell. «Som en Karikatur har Billedet opnaaet at faa folk til å le,» skrev Aftenpostens anmelder. Foto: Wikiart.org

Det likte enkelte lesere så dårlig at Aubert ble angrepet i et anonymt innlegg «på vegne av flere».

Men Aubert svarte sterkt, klart og forutseende at den som ikke kunne se begavelsen i Munchs studie, hadde ingen rett til å felle en dom over bildende kunst: «Talentet og Dygtigheden er nemlig synlig nok for enhver, som kan se.»

Det var det siste Aubert skrev i Aftenposten. Han reiste til Paris, for senere å dukke opp i Dagbladets spalter.

Dessverre er det fristende å spekulere på om hans Munch-forståelse gjorde ham uønsket i Amandus Schibsteds avis.

Sjikanen fortsatte i spaltene

For nå fortsatte sjikanen av Edvard Munch i Aftenpostens spalter med full styrke:

«Maleren E. Munch er bedst tjent med, at man forbigaar hans Billeder i Taushed ... Ved Munchs Billeder er Nivaaet for den nuværende Høstudstilling trukket meget langt ned ... », het det i anmeldelsen av Høstutstillingen 1886.

Tre år senere ble maleriet «Aften» med Munchs søster Inger på stranden i Åsgårdstrand, slaktet:

« ... et legemlig Væsen uden Spor av Liv og Udtryk, lige usandt i Form som Farve ... I det heletaget forekommer Billedet os å besidde saa ringe kunstnerisk Værd, at dets Nærværelse paa Udstillingen vanskelig lader sig forsvare.»

Anmeldelsen var undertegnet bokstavene «S.S.», som av Jens Thiis i boken Munch og hans samtid fra 1933 ble avslørt som hele ti forskjellige personer som alle anmeldte kunst i Aftenposten under samme signatur. En av dem var selveste Amandus Scibsted, eier og sjefredaktør.

«Aftenposten er jo et rent smudsblad»

Det var altså ikke uten grunn at Edvard Munch selv ga Amandus Schibsted ansvaret for Aftenpostens systematiske sjikane av ham. «Aftenposten er jo et rent Smudsblad,» skrev han i et brev etter at han forlengst var blitt godtatt de fleste andre steder.

Munch ble noe mildere behandlet av den mer vidsynte Aftenposten-kritikeren Andreas Aubert, som skrev om bildet Morgen at Munchs koloristiske forsøk «vidner om en fin og eiendommelig Begavelse». Foto: Wikiart.org

Men heldigvis hadde også den unge Munch sine penneføre forsvarere. I et bitende ironisk brev til «hr. S.S.» imøtegikk Erik Werenskiold i 1886 Aftenpostens kunstanmelder for ubeskrivelig forvirring, grettenhet, manglende kunnskaper og kunstforståelse:

«Det er ikke ros vi forlanger; man kan gjerne skjelde os huden full fordi vi ikke maler godt nok; men vi forlanger at den som skriver skal ha forstaaelse av og sand lidenskap for kunsten.»

En viktig parentes i denne historien er at tidens mest berømte og omstridte maleri, Christian Kroghs «Albertine», aldri ble anmeldt i Aftenposten. Der var strategien å tie det ihjel. Ja, så grundig var fortielsen, at Krohg ikke fikk annonsere begivenheten i Aftenposten da bildet skulle stilles ut.

Straffe redaktøren for pøbelaktige skriverier

Frontene var skarpe, og Andreas Norland skriver livaktig og fascinerende i sin Schibsted-historie at mange kan ha ment det var vel fortjent da en annen stor maler, Frits Thaulow, ga Amandus Schibsted en ørefik utenfor Aftenposten i Akersgata i august 1887.

Den var riktignok en hevn for avisens omtale av rot i regnskapene etter et kunstnerinitiativ for å skaffe penger til et Kunstnernes Hus. Utbyttet ble magert, og Aftenposten skrev at inntektene ble spist og drukket opp.

Schibsted gikk bort til ham for å slå av en hyggelig prat, hvorpå maleren bøyde seg ned, ga ham en ørefik og kjørte videre

Da kjørte Frits Thaulow med hest og vogn til sentrum ens ærend for å straffe redaktøren for slike pøbelaktige skriverier. Utenfor Aftenposten sto Schibsted. Thaulow stoppet vognen, Schibsted gikk bort til ham for å slå av en hyggelig prat, hvorpå maleren bøyde seg ned, ga ham en ørefik og kjørte videre.

Det ble skandale, politianmeldelse og en rettssak der Thaulow ble dømt til 64 dagers fengsel. Dommen ble sonet på legendariske og beryktede Møllergaten 19, der Thaulow rykket inn med private møbler, mat brakt opp fra Norske Selskap, hyppige besøk, samt staffeli og malersaker. Og i disse temmelig eksklusive celleomgivelsene malte han et bilde med motiv fra slaget ved Wörth under den fransk-tyske krig.

17. mai 1888 ble Thaulow løslatt, hentet av venner og hyllet av folkemengden utenfor nr 19. Om kvelden var det festmiddag på Tivoli med Bjørnstjerne Bjørnson blant talerne.

Som kunstforståer sviktet han katastrofalt

Resten av livet skal Amandus Schibsted ha angret på «at jeg ikke dro til Thaulow med en gang, så hadde vi vært ferdig med hele greia».

For selv maktens Amandus hadde sine mørke stunder. Faktisk så svarte at han etter en mediestorm mot ham at han vurderte om det var verdt å leve videre. Det gjaldt en annen sak og er en helt annen historie.

Etter striden med Thaulow var redaktøren i alle fall stor nok til å kjøpe «Wörth-maleriet» og henge det på sitt kontor.

Og som Andreas Norland så megetsigende skriver: «Thaulow og Schibsted ble venner igjen. Schibsted og Munch ble det aldri.»

Snarere tvert om, og Aula-striden ble den bitre avslutningen på deres fiendskap.

25 år etter de første sjikanerende anmeldelsene av Munchs bilder sto på trykk hadde Amandus Schibsted klatret til topps i det norske samfunnshierarkiet. Aftenposten var blitt toneangivende, og redaktøren selv var nybrottsmannen som moderniserte sin avis. Ingen trenger dra hans kvaliteter som avismann i tvil, men som kunstforståer sviktet han katastrofalt.

Henrik Ibsen dukket opp

Edvard Munch selv følte «ondskapens kolde gys», og han hadde all grunn til det.

Som da kunstnerens nye utstilling ble åpnet i oktober 1895 og Aftenpostens anmelder (Amandus selv?) delte bildene der inn i to grupper: De uforståelige og de frastøtende.

Denne brutale forsømmelsen fikk den utilsiktede virkning at selveste Henrik Ibsen plutselig og uanmeldt dukket opp i lokalet.

Munch påtok seg mer enn gjerne rollen som omviser, og sammen gikk de fra bilde til bilde. Spesielt maleriet Sfinx, også kalt Kvinnen i tre stadier, vakte verdensdramatikerens spesielle interesse. Senere påsto Munch at Ibsens siste skuespill, Når vi døde vågner (1899), var direkte inspirert av dette bildet.

Støttet prosjekter han så en fremtid i

Amandus Schibsted ville spille en samfunnsrolle. Det gjorde han da også. Ikke minst ved å bruke både Aftenpostens og egne penger til å støtte prosjekter han så en fremtid i. Og som nok også befestet hans posisjon.

Universitetets aula var et slikt prosjekt, og som nevnt ledet han byggekomiteen og skaffet mye av pengene.

Amandus Schibsted ga selv betydelige beløp, mobiliserte venner, presset bekjente, utnyttet avisens spalter og sin egen innflytelse.

I alt 510.000 kroner ble samlet inn, og Aulaen kostet derfor ikke staten et øre. Det var et imponerende stykke samfunnsnyttig arbeid Schibsted med rette ble hyllet for.

Munch-utkastene skulle vises frem til skrekk og advarsel

Utsmykkingen ble et omstridt smertensbarn, og i siste runde sto det mellom Emanuel Vigeland og Edvard Munch.

Schibsted brukte all sin redaktør- og pengemakt for å bekjempe Munchs utkast.

«Er ikke Munchs venner hans værste fiender?», var tittelen på en lederartikkel som på Aftenpostens førsteside gikk sterkt i rette med Munch-vennlige Dagbladet som hadde skrevet om den «forfølgelse» og «haanende latter» maleren ble utsatt for.

Våren 1912 vedtok Universitetets akademiske kolligium med 3 mot 2 stemmer å tillate en prøveopphenging av de omstridte bildene i fullformat og for kun en kort periode.

Det ble starten på en ny runde med kampanjejournalistikk fra Aftenpostens side.

I en tid da bilder var en sjeldenhet i avisene, ble det nå samtidig trykket hele ni av bildene som utgjorde «Munchs konkurrenceutdkast til Universitetets aula».

Alma Mater fra auladekorasjonene. Foto: Indrelid Trygve / Anden�s Ulf

Det var den nøytrale tittelen, men teksten (noe av den sitert i innledningen til denne artikkelen) var et sjikanerende oppgjør med Munchs kunst. Den rause billedbruken hadde sin infame hensikt: Munch-utkastene skulle vises frem til skrekk og advarsel.

Det la heller ikke Aftenposten et øyeblikk skjul på: «Overfor den utrættelige paagaaenhed fra endel herrers side om at faa Munchs billeder ophængt i aulaen tør det være på sin plads at vise, hvad det er for billeder, som er gjenstand for en saa varm begeistring at de skal tvinges ind på universitetet,» forklares det med overdreven pedagogisk fortellerstemme.

I sannhetens navn nevnes riktignok at det er Munchs utkast som trykkes, men « ... vi tror ikke, at det ligger i Edv. Munchs kunstnernatur å utforme ... » utkastene slik at « ... de kan blive til billeder som tilfredsstiller ... » Aulaens krav, slås det ettertrykkelig fast.

Konklusjonen var klar: La oss vente noen år. Og sarkastisk avsluttes det: «Fremtiden vil maaske skabe et endnu større geni, end Munch ansees at være.»

Kampen var ugjenkallelig tapt

Universitets snuoperasjon – den ble våren 1914 vedtatt med knappest mulig margin i det akademiske kollegium, og vilkåret var maleriene skulle være en gave det ikke skulle betales en krone for – ble mottatt med forbitrelse hos Aftenposten.

Amandus Schibsted selv var død av kreft i 1913, men redaktør Thorstein Diesen svingte – på første side under sitt varemerke hammeren – svøpen over «den plutselige og overraskende kuvending». Det er ubegripelig for Aftenposten at man forandrer mening fordi et par «nye smagsdommere rykker inn i kollegiet for en kort tid».

Men kampen var ugjenkallelig tapt, og 19. september 1916 ble det markert at Aulaen hadde fått sin endelige utsmykking på plass. De «nye smagsdommere» hadde gjort et historisk vedtak.

«Universitetets festsal var ikke til å kjende igjen i dag. De døde vægfelter, som saa lenge har preket kjedsommelighetens og aandløshetens evangelium – med et overbærende overlys – straaler nu av liv og farve,» jublet Dagbladet.

Her i Aftenposten ble den store begivenheten avspist med en liten notis.

Ingen grenser for hyllest

Aftenpostens forhold til Edvard Munch fikk ved hans død i 1944 en like underlig som paradoksal slutt.

Avisen var da på feil side i verdenskrigens store oppgjør. De egentlige redaktørene var skiftet ut og nazivennlige Aftenposten-medarbeidere forfremmet til de fremste postene i redaksjonen.

Nasjonalgalleriet hadde også fått sin NS-direktør i Søren Onsager, og han ble bedt om å skrive minneordene over Munch. Tilfeldighetene ville det slik at Onsager som maler var sterkt inspirert av Munch og umåtelig begeistret for ham.

Derfor var det ingen grenser for den hyllest den avdøde maler får på førstesiden i Aftenposten 25. januar 1944:

« ... mesteren i vår malerkunst har lagt sin pensel ned ... Tilbake ligger det mektige åndsverk som han skjenket oss ved sin kamp, ved sin glede, men også ved sin smerte ... Det er som om guderne kappedes om å forlene ham med alt det en stor kunstner behøvde ... Menneskene ble trollbundet av disse bildene ... ,» skriver NS-direktøren.

Faksimile av Aftenpostens forside 25. januar 1944. Foto: Aftenposten AS

Og ikke nok med det: Han går skarpt i rette med behandlingen av Munch som «her heime (!) ble forkjeftet og forhånt ved hver eneste anledning» og minner om at hvert eneste Munch-bilde som nå henger på æresplasser i Europas fremste gallerier «engang har vært overdengt med de verste skjellsord».

Kamp mot Aula-bildene devaluert til smålig ukyndighet

De bevisste eller ubevisste sparkene på Aftenpostens skinnlegg var kraftige og vonde:

To av de bildene Amandus Schibsted og hans smakdommervenner hadde latterliggjort og sjikanert i Munchs mest sårbare ungdomsår, ble trukket frem som mesterverker fra den perioden: Aften (1885) og portrettet av Jensen Hjell (1889).

Og Amandus Schibsteds kamp mot Aula-bildene ble devaluert til smålig ukyndighet:

«Med nød og neppe og under stor motstand ble hans Aula-bilder mottatt ... Man så ikke kongeørnens veldige vingeslag. I de tre hovedbilder stråler Munchs geni imot oss sterkere enn noensinne.»

Naziredaktører sørget for hedersplass

Aftenpostens ulykkelige Munch-ring var med ubegripelig ironi sluttet.

Avisens største redaktør og eier forfulgte på småligste vis nasjonens kunstnergigant, mens det var avisens foraktede naziredaktører som sørget for at Edvard Munch fikk sin udiskutable hedersplass i Aftenpostens spalter.

Dødsdagen ringte den NS-utpekte kulturredaktør Doery Smith til Nørholm for spørre om Knut Hamsun kunne skrive minneord. Hamsun svarte med et dikt som ble trykket på Aftenpostens førsteside sammen med Edvard Munchs portrett – en radering fra 1896 – av nettopp dikterkjempen:

«Dit Mot var stort naar Hopen stod og gapte og Liv og Kunst slog op sit troldske Spil.
Vi ringer nu for alt du vandt og skapte.
Vi ringer. Du vil evig være til!»

En daglig påminnelse om kampanjejournalistikkens farer

Et lite, personlig PS: For noen år siden ringte det en kar og mente jeg burde kjøpte et litografi av Edvard Munch.

Det hadde jeg overhodet ikke tenkt på. Jo, det skal du, mente mannen, og inviterte seg selv til Aftenpostens redaksjon for å vise hva han hadde å selge.

Det var Edvard Munchs litografi Pressekritikk, fra 1903.

I «Pressekritikk» karikeres redaktør Schibsted. Foto: Foto © Munchmuseet

Der karikeres redaktør Schibsted med sin veldige pondus og sin overdimensjonerte St. Olav under plakaten «Dobell Rotationspresse Amandus». Og der tømmer «Bankmænd» sine nattpotter på kunstens skjøre trær, mens Bjørnstjerne Bjørnson for en gangs skyld står tafatt i bakgrunnen.

«Kunstens have vandes», har Edvard Munch skrevet med blyant over sin signatur. Den er nok laget der og da, i ekte forbannelse. For på den store Munch-utstillingen i 1909 tok han – etter råd fra vennen og kunstanmelderen Jappe Nilssen – den ikke med: «Jeg synes ikke, det for tiden er heldig at reta djuren», skrev vennen til ham.

Munch var tydeligvis enig. Han var ikke i form til en ny kamp med Amandus Schibsted.

Dette litografiet mente altså mitt nye bekjentskap i andre enden av telefonen at nettopp en Aftenposten-redaktør burde ha i sitt eie.

Der henger det som en daglig påminnelse om den like skråsikre som utholdende kampanjejournalistikkens farer

Det var jeg i grunnen enig i, men manglet pengene. Ikke at det dreide seg om millioner, men jeg hadde nå ikke til disposisjon de noen titusener bildet kostet. Problemstillingen ble diskutert med den alltid løsningsorienterte sjefredaktør Hans Erik Matre:

«Klart du skal kjøpe akkurat det bildet,» sa Hans Erik, som straks skjønte litografiets symbolverdi. «Jeg legger ut pengene, og så trekker vi deg i lønn til beløpet er nedbetalt. Går det galt med deg, ja, så kan du jo alltid selge det til Schibsted.»

Slik ble jeg eier av en Munch. Og slik henger Kunstens have vandes på veggen hjemme. Der henger det som en daglig påminnelse om den like skråsikre som utholdende kampanjejournalistikkens farer.

Den verste feilvurderingen

Et historisk PS: Innledningsvis karakteriseres forfølgelsen av Edvard Munch som den NEST verste av Aftenpostens mange feil.

Den verste? Selvsagt den katastrofale feilvurderingen av det Hitler-styret som kom til makten i 1933.

Altfor lenge mente forståelsesfulle Aftenposten at naziregimet var det minste av flere onder og at Dagbladet og arbeiderpressen overdrev både dets farer for resten av Europa og nazistenes skrekkvelde i sitt eget land.

En større redaksjonell feilvurdering er det ikke mulig å ta.

Harald.stanghelle@aftenposten.no

Twitter: @HStanghelle

KILDER: Aftenpostens utgaver de aktuelle årene, Andreas Norland: "Bly blir gull" (Schibsted forlag 2011), Lene Lie Dragland i Aftenpostens dokumentasjonssenter, rektor Ole Petter Ottersen, Patricia Berman/Peder Anker: "Fra kontroversielt prosjekt til nasjonalskatt" (Messel forlag 2011), Universitetet i Oslos hjemmesider, Torstein Velsand: "Historien om Ibsen og Munch" (Font Forlag 2016).

Mer om Munch? Her er noen forslag fra oss:

Les også

  1. Stor interesse for Edvard Munch i Paris

  2. Langt færre besøker Munchmuseet i 2016

  3. Brukte Munch fugleskitt som kunstnerisk virkemiddel?

  4. Stein Olav Henrichsen fortsetter som direktør ved Munchmuseet

Les mer om

  1. Edvard Munch
  2. Aftenposten
  3. Kunst