Kommentar

Vårt eget Detroit

  • Einar Lie

Finanskrisen på toppen av mange års nedgang knekket Detroits evne til å håndtere sine forpliktelser. Byen som virkelig symboliserer den ekspanderende amerikanske industrialismen i det 20. århundre, ble tatt til skifteretten, skriver Einar Lie. Foto: REBECCA COOK/NTB scanpix

Finansielt har det vært stelt dårlig med Detroits pensjonsfond. Men vi skal passe oss for å se ned på dem som siden 60-tallet har forvaltet disse fondene. Forskjellen mellom dem og oss ligger i lykken mer enn i forstanden.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For tiden befinner jeg meg i USA, der nyhetsoverskriftene er andre enn hjemme. Detroit er som kjent i store vanskeligheter. Finanskrisen på toppen av mange års nedgang knekket byens evne til å håndtere sine forpliktelser. Detroit, byen som virkelig symboliserer den ekspanderende amerikanske industrialismen i det 20. århundre, ble tatt til skifteretten. Det hvite hus hadde ingen hjelp å tilby, og staten Michigan ville ikke bidra til å redde byen. Byen med Henry Fords enorme, banebrytende fabrikkanlegg, med Diego Riveras fantastiske fresker, med sine mange store sosiale og teknologiske innovasjoner, er overlatt revisorene, takstmennene og konkursadvokatene.

Avisene her borte er egentlig forbausende lite opptatt av forslummingen, fraflyttingen, og den private og offentlige fattigdommen. Det har fått oppmerksomhet at hasteutrykninger fra politi og ambulanse som i andre byer tar inntil ti minutter, kan ta mellom en halv og en hel time i Detroit. Men det er en forbløffende stor toleranse for at en by med lite penger ikke kan ha så mye å tilby.

Detroits pensjonsfond

Derimot fikk en nylig gjennomgang av Detroits pensjonsfond stor oppmerksomhet i mediene. Disse fondene er i dag kraftig underfinansiert, og byenes pensjonister ligger an til å måtte ta sin del av belastningene som kommer. Det meste av problemet skyldes utvilsomt at byen har mistet arbeidsplasser og yrkesaktive, men beholder forpliktelsene overfor sine pensjonister. Et relativt høyt lønns— og dermed pensjonsnivå bidrar også til belastningen.

På toppen av dette kommer at fondsmidlene har vært dårlig forvaltet, og fondenes og byens egen økonomi har vært sammenblandet på uheldig vis. Kritikken har særlig vært rettet mot det siste. Blant annet har store summer i form av bonuser og gratialer til ansatte over lang tid vært betalt av fondet, delvis for å redusere byens egne utlegg.

Einar Lie

Fondenes forfall har skjedd over lang tid. Det strekker seg i tid faktisk tilbake til den gang vi her hjemme laget folketrygdfondet, som skulle sikre økonomisk bærekraft for fremtidens pensjonister. Hva kunne Detroit ha lært fra den norske fondskonstruksjonen, fra prinsipper og praksis i norsk administrasjon og politikk på et tilsvarende område? Ingen verdens ting.Vårt eget folketrygdfond var formelt og reelt veldig ulikt, likevel er sider ved håndteringen av vårt eget fond vel så graverende som det vi leser i rapportene fra Detroit i dag.

Folketrygdfondet

Vårt eget folketrygdfond skulle ikke gi en tradisjonell "fondering" av pensjonene, som senere skulle utbetales pensjonistene. Nei, man skulle sikre høye innbetalinger fra personer, bedrifter og staten, som deretter skulle investeres mest mulig rentabelt for å øke veksten og nasjonalinntekten her hjemme. Selve "kongstanken", som det het fra Stortingets talerstol, var å lage et fond som skulle skape "et større og rikere Norge". Dermed kunne man sette av litt til pensjonister, uten at de som var i arbeid, fikk det noe dårligere.

Her staket man omhyggelig ut en kurs, og satte deretter straks i vei i en annen retning, for å parafrasere en kjent norsk økonom. Våre politikere plusset snart på mange store utgifter til folketrygden, uten at innbetalingene ble økt. Minstepensjonistene ble over år de store vinnerne. Pensjonsalderen ble også snart senket fra 70 til 67 år, uten at man justerte innbetalingene. På 70-tallet ble bedriftenes del av trygdeavgiftene brukt i distriktspolitikken, ved at de i utkantstrøk fikk lavere innbetalinger. Deretter ble lønnsmottagernes trygdeavgifter senket som en del av de såkalte kombinerte inntektsoppgjørene midt på 70-tallet.

Det ble dermed lite penger å overføre til fondet. Fra midten av 70-tallet ble bare relativt beskjedne summer overført, og fra 1979 stoppet innbetalingene helt opp.

Folketrygd og lavrentepolitikk

Forvaltningssiden er en komplisert historie – jeg går mer i detaljer i en artikkel om folketrygdfondet og oljefondet i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4/2013. På denne tiden hadde vi en statlig lavrentepolitikk, der et viktig innslag var at statsbankene kunne gi billige lån til husbygging, distrikter og næringer som trengte støtte.

Det var etter hvert vanskelig å finansiere statsbankene. På 50-tallet brukte staten deler av overskuddet på statsbudsjettet til dette. Utover 60-tallet økte imidlertid statsutgiftene jevnt, og noe overskudd var derfor ikke tilgjengelig. Private banker og forsikringsselskaper var tidligere satt under press for å overføre kapital til statsbankene. Men dette ble vanskeligere å få til. Med lave utlånsrenter fra statsbankene, måtte også de som finansierte statsbankene, regne med lave renter på sin kapital. For slike som var opptatt av avkastning, var dette lite fristende.

Løsningen som Finansdepartementet kom opp med, var at folketrygdfondet skulle brukes til å finansiere statsbankene. Og slik ble det. Fondet som egentlig skulle skape et "større og rikere Norge", ble et statlig virkemiddel for å få de andre virkemidlene til å henge sammen. I praksis ble fondets kapital investert til markedets laveste rente for å finansiere statssubsidiert långivning. Realavkastningen av fondet gjennom syttitallet var derfor markert negativ.

Biler og oljen

Folketrygdfondet forfalt. Hvis man sent på 70-tallet hadde spurt en embetsmann i Finansdepartementet eller Helse— og sosialdepartementet om fondet virkelig hadde noen rolle i å sikre fremtidens trygder, ville man neppe fått mer enn et nervøst smil til svar.

Tanken var at staten uansett hadde et ansvar for pensjonene. I Detroit tenkte man nok også slik: Grensene mellom byens og fondets økonomi kunne være litt myke, fordi byen ville bidra med mer finansiering hvis det ble nødvendig i fremtiden.

Men problemene for bilindustrien stanset aldri opp. Dyrere bensin, rimelige biler fra Japan, eksklusive biler fra Europa, og til slutt finanskrisen, skapte en lang og humpete nedtur.

Vi, derimot, fant olje. Folketrygdfondets forfall var dermed til å leve med, et artig eksempel på å ta oljepenger på forskudd før vi visste at vi hadde dem. Vi skal bare passe oss for å se ned på dem som har forvaltet Detroits pensjonsfond siden 60-tallet. Forskjellen mellom dem og oss ligger i lykken mer enn i forstanden.

Einar Lie

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Hvordan Folketrygdfondet ble en sparegris som ingen vil røre

  2. ØKONOMI
    Publisert:

    Han har rundet 10.000 mrd. Derfor anbefaler han to innpust.

  3. ØKONOMI
    Publisert:

    Folketrygdfondet i minus i fjor

  4. ØKONOMI
    Publisert:

    Folketrygden surfer på rekorddyr laks

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Med kvinnenes hjelp har pensjonistene har omsider tatt skrittet opp i middelklassen. Det blir aldri bedre å gå av enn nå.

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Pensjonsreformen er de ressurssterkes reform | Harald Engelstad