Kommentar

Vi som ikke liker bomber | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

OPT_grdum3004_doc6pi6ei0uwqd18ntqnd0f-U7CffBxrxZ.jpg Inge Grødum

Norske politikere liker ikke å finne ut hva som går galt når Norge tar rollen som angrepsmakt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

OPT_ecsImgd30da38b-2b5e-4554-8300-97c18feee96a-2545702588789382587_doc6pdhh3ud8s1jvqkpd0d_doc6pdhhzfn28mnz0f2d0f-tdoor0JHUv.jpg Morten Uglum

«Eg likar ikkje bomber», utbrøt Valgerd Svarstad Haugland etter at hun som statsråd noe motvillig var med på at Norge sluttet seg til de land som i 1999 bombet det ufyselige serbiske regimet sønder og sammen.Det var neppe meningen, men på et vis oppsummerte den daværende KrF-lederen den politiske krigsdoktrinen vi holder oss med her i landet.

For sjelden hører vi ordet krig, og aldri erkjenner vi hensikter som ikke både er humanitære og ideelle.

Lokket lagt på

Derfor er det ikke så rart at Stortinget tirsdag denne uke sa blankt nei til en ekstern granskning av Norges deltagelse i Libya-krigen.

Med 78 mot 21 stemmer vendte de folkevalgte tommelen ned for forslaget fra KrF, Senterpartiet, Venstre og SV og la på denne måten lokk på en debatt vi burde fått.

Libya-krigen i 2011 resulterte i en katastrofe. Enda et land brøt sammen. Og nå er nettopp Libya oppmarsjområde for et ekspanderende IS, samt samlingspunkt for migranter på vei til Italia.

For sjelden hører vi ordet krig, og aldri erkjenner vi hensikter som ikke både er humanitære og ideelle

Nå vil det være utillatelig naivt å tro at den libyske virkeligheten hadde sett rosenrød ut hvis Norge og andre land ikke hadde bombet diktatoren Gaddafis styrker. Historien står jo ikke stille om den kanskje kunne tatt en annen retning. Fasiten på dette finnes uansett ikke.

Men det vi vet er at de krigsmaktene der Norge fant sin plass, ikke hadde noen gjennomtenkt strategi for det som videre skulle skje.

Det hele var så improvisert at det endte i et ødeleggende kaos som nå er vokst til en trussel mot vårt eget kontinent.

Dette vet vi også fordi en ærlig president Barack Obama nylig utpekte Libya-operasjonen som sitt største utenrikspolitiske feilgrep.

Om norske politikere deler Obamas vurderinger, ja, det får vi ikke vite noe om. I alle fall ikke i form av en grundig og seriøs vurdering av det som gikk galt.

OPT_img800_doc6pi526e0tw5dcjamd0f_doc6pi5v13cyjm128698d0e-EqjwJXTJKW.jpg Inge Grødum

Helgefri fra krig

Noe tyder imidlertid på at behandlingen av den norske Libya-bombingen ble altfor overfladisk.

Den skjedde uhyre raskt, og den daværende leder for Stortingets utenrikskomité, Ine Marie Eriksen Søreide, avslo et tilbud fra Stoltenberg-regjeringen om en orientering for komiteen.

Det var ikke nødvendig, mente hun, dessuten var det visst helg og vanskelig å samle de folkevalgte. Det holdt lenge med sms og mobil.

Slikt taler sitt tydelige språk.

Enkelte har antydet at statsminister Jens Stoltenberg var pådriveren for norsk bombing, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre var noe mer skeptisk til om dette var riktige veien å gå.

Mer sikkert er det at nettopp Stoltenberg var politikeren som med dårlig skjult stolthet snakket om at det var de norske flyverne som «bombet best».

Men ingenting av dette bakteppet er stortingsflertallet interessert i å finne skikkelig ut av.

Parti-piruetter

I stedet ser vi en rekke partipolitiske piruetter som viser en trist mangel på prinsipiell tilnærming til denne forfeilede krigen vi så raskt sluttet oss til.

I NRKs politiske kvarter torsdag argumenterte Aps Anniken Huitfeldt på en måte som kan tolkes som at når Høyres Eriksen Søreide i opposisjon ikke hadde plaget Ap-regjeringen med granskning, ja, da var det bare rett og rimelig at Ap nå ikke påførte Solberg-regjeringen et nederlag i denne saken.

Både Ap og Høyre har jo sitt å forsvare. Ap som satt ved makten da bombene falt. Høyre som sa nei til det som kunne blitt en grundigere behandling.

Også SV har sitt å forsvare. Nå fronter partiet høylytt kravet om granskning, men i 2012 var SV motstander av nettopp dette. Det blir noe feigt over at man i dag snakker varmt om standpunkter man ikke turde å flagge da partiet hadde makt til å gjøre noe med det.

Den enkle forklaringen på motviljen er nok snarere en frykt for hva en slik granskning kan få på bordet

Det formelle argumentet for å avvise en Libya-gjennomgang er at man holder på med en evaluering av Norges langvarige Afghanistan-engasjement.

Det satt langt inne å få denne evalueringen i gang. Men å bruke dette til et Libya-nei er et typisk vikarierende argument, lett angripelig i sin oppkonstruerte formalisme.

Den enkle forklaringen på motviljen er nok snarere en frykt for hva en slik granskning kan få på bordet.

Det finnes intet alvorligere enn å gå til krig. Ikke i noe annet spørsmål må beslutningen ha et mer solid fundament. Det er det usikkert om Norge hadde denne opphetede våren 2011.

Farlige filosofer

Til å være politikere som ikke liker bomber, har den norske statsledelsen bombet svært mye de siste 20 årene.

Det kan virke som om vi har problemer med å venne oss til at dette nå er i ferd med å bli en del av vår nye utenrikspolitiske normalitet. Da er det ekstra viktig at vi også i ettertid tør se virkeligheten i hvitøyet i form av en grundig gjennomgang av vår egen krigsinnsats.

Mye godt kan sies om politikere som ikke viser et snev av krigsbegeistring, men det er ikke så dumt med en ærlig tilnærming heller.

Det er jo ikke den gode viljen det skorter på. Snarere er det evnen til å se verden i andre sammenhenger enn i en slags «vi-gode-mot-de-onde»-kontekst.

Dette har fått våre politikere til å bruke et språk som snarere tildekker enn avslører. Krig er det motsatte av humanitær innsats, selv om det vår hjemlige debatt av og til høres ut som om det er synonyme begreper.

Til å være politikere som ikke liker bomber, har den norske statsledelsen bombet svært mye de siste 20 årene

Vi trenger større åpenhet om nettopp dette. Og vi trenger gode spørsmål og uttalt tvil.

For faren ved å etablere seg i skråsikkerhetens skyttergraver ble tankevekkende illustrert av mannen som sterkere enn noen annen ledet det ideologiske felttoget for å bombe Libya, den franske filosofen Bernhard-Henry Levy.

På spørsmål om han fortsatt mener bombingen var riktig, svarer Levy ikke bare et ja. Han legger til:

«Og jeg vet jeg hadde rett, så enkelt er det.»

Det er slik bastanthet som bør overbevise oss om at krig er for alvorlig til å overlates til filosofene.


På Twitter: @HStanghelle

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Her kan du lese flere av Harald Stanghelles kommentarer:

  1. Les også

    Den norske stat vil ikke akseptere å bli dømt for umenneskelig behandling. Det er bra.

  2. Les også

    På tørre møkka | Harald Stanghelle

  3. Les også

    Siv Jensen hylles som partidronning og finansminister. Det er en bragd. | Harald Stanghelle

Stortinget sa tirsdag denne uke blankt nei til en ekstern granskning av Norges deltagelse i Libya-krigen. Med 78 mot 21 stemmer vendte de folkevalgte tommelen ned for forslaget fra KrF, Senterpartiet, Venstre og SV og la på denne måten lokk på en debatt vi burde fått. Lars Magne Hovtun/Forsvaret

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det politiske lederskapet vil krige i verden, men ikke lære om den

  2. KRONIKK

    Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en mer usminket fremstilling om krigens konsekvenser

  3. POLITIKK

    Søreide: Viktig å ta lærdom av Libya-krigen

  4. NORGE

    Libya-rapporten: Norske myndigheter manglet kunnskap om situasjonen

  5. NORGE

    Navarsete sier Stoltenberg presset Sp til å godta Libya-krigen: - Totalt uforsvarlig

  6. VERDEN

    I dag kommer granskningsrapporten om Norges bombing av Libya