Kommentar

Målstyring uten bakkekontakt

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen
    Tidligere kulturredaktør i Aftenposten

Aktivitetsstyring kommuniserer mistillit til dem som gjør den pedagogiske jobben og sitter med det daglige ansvaret, lærerne. Det tror jeg Røe Isaksen er blitt oppmerksom på, og det tror jeg han misliker, skriver vår kommentator. Foto: JAN T. ESPEDAL

Hvilken plass skal testing og evalueringer egentlig ha? Uten et svar får Skole-Norge snart en ny Sandefjord-sak.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) ønsker seg full oversikt over alt som stjeler tid og oppmerksomhet fra skolens kjerneoppgaver. Problemene kjenner vi, noe den nylig avblåste konflikten i Sandefjord var en påminnelse om.

Sandefjord kommune trakk klørne inn igjen. Det blir ingen oppsigelse av de to barneskolelærerne som nektet å krysse av for elevenes måloppnåelse på et halvårlig evalueringsskjema. 40 andre lærere som også har unnlatt å gi sine kryss, slipper å få sine saker behandlet i kommunens administrasjonsutvalg.

Kommunen varsler en grundig evaluering av hvordan vurderingene skal skje heretter. Det ligger i kortene at det blir endringer, sier rådmann Gisle Dahn til Sandefjords blad.

Regelrytteri

Selvsagt blir det endringer. Det overraskende i denne saken er ikke at kommunen snur. Det overraskende er at to lærere måtte leve med en trussel om oppsigelse i ukevis før Sandefjord og ordfører Bjørn Tore Gleditsch innså at de gikk IOC en høy gang med regelrytteriet sitt. Sparke lærere fordi de ikke setter kryss i et skjema i 70 punkter?

Når denne saken sprengte småbyrammene og fikk nasjonal oppmerksomhet, så skyldes det ikke bare at de ansvarlige i Sandefjord var ukloke nok til å true med oppsigelser. Sandefjord-saken løfter frem spørsmål som alle med et forhold til norsk skole er opptatt av. Hva slags utslag kan målstyringen i skolen egentlig få? Hvordan drives det arbeidet kunnskapsdepartementet kaller kvalitetssikring?

Et hammerslag

Sandefjord var et ekstremtilfelle fordi lærere sto i fare for å få sparken. Men det finnes også andre eksempler på en målstyring som går amok. Før jul skrev en far i Klassekampen om sin 13 år gamle sønns fortvilelse da han plutselig fikk sin vanlige arbeidsplan byttet ut med et nytt måldokument, lagt ut på skolens hjemmeside, med i alt 296 mål for læringen de kommende tre uker.

Dokumentet var et 30 siders hammerslag – 296 mål, tre ulike kategorier, holdt i et departementalt metaspråk som ble måkt ut over elever som bare var ute etter å finne ut hvordan leksearbeidet burde legges opp de kommende ukene.

«Læringen drukner i all teksten om læringen», skrev en oppgitt, pensjonert lærer etterpå. Jeg tror det treffer spikeren på hodet for en del av de utslag målstyringen og testingen har fått.

Verktøy

Tester, måldokumenter og tilbakemeldinger kommer ikke til å forsvinne. Tenk bare på parolen om tidlig innsats. Jo tidligere man setter inn tiltak overfor elever som sliter, jo større er effekten. Skoleforskerne er uenige om mye og utredninger kan sprike i ulike retninger, men akkurat dette later det til å være bred enighet om.

For at slike tiltak skal ha noen mening, må skolen skaffe seg kunnskap. Den må vite når, for hvem og hva slags tiltak som må settes i verk. Dette er bare én grunn til at en form for kartlegging er nødvendig. Å gå inn for en skole uten testing, styringsmål og systemer for tilbakemeldinger vil være å hive barnet ut med badevannet.

Men hvordan skal disse systemene være og hvor stor plass skal de egentlig ha? Slike spørsmål henger i luften og skaper den usikkerheten som gjør at vi får historier som den fra Sandefjord og den med 13-åringens arbeidsplan, der målstyring og dokumentasjonskrav utarter til overstyring som kan spille de gode lærerne ut over sidelinjen. Det er ingen grunn til at hele læreprosessen skal styres utenfra og ovenfra.

Har de tillit?

En slik aktivitetsstyring kommuniserer mistillit til dem som gjør den pedagogiske jobben og sitter med det daglige ansvaret, lærerne. Det tror jeg Røe Isaksen er blitt oppmerksom på, og det tror jeg han misliker. Det rimer altfor dårlig med et annet budskap, nemlig hvilken avgjørende rolle dyktige lærere spiller, og at lærerne må snakkes opp, ikke ned.

Å vise til at det er kommunepolitikerne og ikke regjeringen som fyller skolepolitikken med konkret innhold, slik vi så tilløp til i Sandefjord-saken, er heller ingen god strategi. En statsråd som litt for ivrig peker på kommunenes ansvar, sender samtidig et taust budskap om grensene for egen innflytelse og handlekraft.

Ny utredning

Røe Isaksen setter nå i gang et prosjekt for å få oversikt over de samlede kravene til rapportering og dokumentasjon. Utgangspunktet er signaler fra lærerne selv om at det går med unødig mye tid til dette, tid som kunne vært brukt til undervisning og faglige forberedelser.

Det kommer vel noe godt ut av dette også. Men det er ikke så mange år siden det såkalte tidsbrukutvalget utredet samme problematikk. Utvalget la frem en lang rekke forslag til hvordan man skulle komme tidstyvene i skolen til livs. Kanskje en idé å hente rapporten frem fra skuffen?

twitter: @perandersmadsen

per.anders.madsen@aftenposten.no

Les mer om

  1. Kultur