Kommentar

Brudd på åpenhetslinjen

Er det redsel for kritikk som gjør at Erna Solberg insisterer på hemmelighold om 22.juli-svakheter?

Inge Grødum

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Det er et noe spesielt drama som nå foregår i Stortingets høringssal.

Der behandler Stortingets konstitusjons- og kontrollkomite en oppsiktsvekkende rapport fra Riksrevisjonen. Den retter knusende kritikk mot Solberg-regjeringen for at helt sentrale «objekter» ikke er sikret godt nok ved en trusselsituasjon. Like sterk er kritikken mot statsrådene for et forsvar og et politi som Riksrevisjonen mener ikke samarbeider slik de burde for å løse denne oppgaven.

«Svært alvorlig», er Riksrevisjonens egen oppsummering. Det er den sterkeste ordbruken i dens vokabular og betyr i klartekst risiko for liv og helse.

Med andre ord angår det som foregår i Stortinget oss alle. Fortsatt er referanserammen 22.juli-kommisjonens rappport om «ressursene som ikke fant hverandre». Og fortsatt sitter det igjen en sterk opplevelse av en beredskap som sviktet da det gjaldt som mest. Nå er dette snart seks år siden. Likevel mener Riksrevisjonen altså at sentral beredskap ikke er på plass.

Nei til tannløshet

Vi ble lovet åpenhet i oppryddingen etter 22. juli. Og åpenhet har det stort sett vært. Men altså ikke i denne saken. Med insisterende energi nekter statsminister, justisminister og forsvarsminister å nedgradere Riksrevisjonens kritikk slik at den kan diskuteres opplyst og offentlig.

Det er et kraftig tilbakeslag for en åpenhetslinje.

Mandagens høring åpnet da også med komiteleder Martin Kolbergs omfattende redegjørelse om den intense drakamp mellom storting og regjering for å åpne denne saken for nordmenn flest. En rekke brev er gått fra Stortinget til Solberg-regjering med bønn om nedgradering. Like bastant er bønnene avslått. Det lengste man på regjeringshold har strukket seg er å be om et omskrevet sammendrag som er så tannløst at Riksrevisjonen nekter. Det vil nemlig «svekke alvorligheten i saken».

Konklusjonen er med andre ord deprimerende klar: Vi skal ikke få vite om hvor alvorlig det står til. Den sannheten skal forbli i de lukkede rom.

Grunn for hemmelig

Nå skjønner de aller fleste at det innenfor terrorberedskap finnes en rekke konkrete opplysninger som ikke kan legges ut til offentlig gjennomsyn. Ofte er det argumenter som er vanskelig å imøtegå fordi vi ikke har motekspertise med innsyn i saken.

Slik er det ikke når det gjelder Riksrevisjonens graderte alarmmelding.

For en samlet Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite har lest den og står bak anmodningen om nedgradering. Det samme gjør tydeligvis nasjonalforsamlingens presidentskap.

Jonas Gahr Støre er heller ikke blant dem som tar lett på sikkerhetsmomentet. Han har lest rapporten regjeringen nekter å avgradere og hevder det «ikke er mulig å se at sammendraget fra rapporten, som ikke nevner noen deler av infrastrukturen ved navn, bør være unntatt offentlighet» (VG).

Nei, nei og nei

Viktigere enn Ap-lederen er i denne saken riksrevisor Per Kristian Foss. Han er ikke akkurat kjent som uansvarlig rabulist som er ute etter å skade både nasjonens sikkerhet og en Høyre-ledet regjering. Snare tvert om. Og nettopp riksrevisoren mener at det er utarbeidet et sammendrag av rappporten med både et samlet innhold og et detaljnivå som kan offentliggjøres.

Og likevel er svaret nei, nei og atter nei fra forsvarsminister, justisminister og statsminister.

Argumentasjonen er at det vil skade samfunnets sikkerhet om sammendraget fra Riksrevisjonens rapport blir kjent. En vurdering som altså ikke deles av en troverdig riksrevisor og en rekke andre. Da må vi lete etter nye grunner til at vi ikke skal få vite hvordan det står til.

Redsel for åpenhet

Det er naturlig å minne om at både Forsvarsdeparmentet og Justisdepartementet i årevis har dyrket en lukkethetskultur. Begge steder letes det altfor ofte etter grunner for hemmelighold, mens man ikke har en offensiv strategi for åpenhet.

Slikt setter spor i departementskorridorene. Redselen for åpenhet skygger for verdien av den. Og da er man hele tiden på den «sikre siden», altså den hemmelige.

Så sent som i januar i år fikk vi demonstrert dette gjennom en stor og grundig rapport fra Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg. Den dokumenterte at Justisdepartementet var suverent verst når det gjaldt å ta lett på offentlighetsloven. Dommen var så knusende at departementet måtte legge seg flat og love bedring. Forsvarsdepartementet tilhørte også bunnsjiktet blant departementene med en «praksis som er kritikkverdig og lovstridig».

Skjule alvoret

Det var ikke vilje til avgradering denne NP-rapporten målte, men funnene der avslører likevel en kultur vi også ser i saken som nå opptar Stortinget. Slik har dessverre de to departementene det gjelder en tynnslitt troverdighet på åpenhetsfeltet.

For det kan være sammensatte grunner til dette insisterende hemmeligholdet:

Kanskje er det bekvemmelig for en statsråd at vi ikke får vite hvor dårlig det står til? Er det derfor frykt for at Riksrevisjonen skal avsløre mangel på politisk handlekraft, vi får demonstrert?

Og er det rett og slett et ønske om å skjule alvoret i kritikken mot egen regjering som gjør at statsminister Erna Solberg ikke løfter en finger for at rapporten fra riksrevisor Per Kristian Foss skal bli avgradert?

Dessverre er det all grunn til å spørre.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Misbruker Solberg-regjeringen loven for å dekke egne svakheter?

  2. KOMMENTAR

    Kommentator Ola Storeng: Ytre høyre-partiene er de nye "arbeiderpartiene". De vinner frem fordi de ser den vanlige mann i gata.

  3. KOMMENTAR

    «Trygve Slagsvold Vedum gjør en kjempejobb med å selge en halv sannhet»

  4. KOMMENTAR

    Det er ikke rart at vi hører sterke rop fra distriktene mot sentrum og sentralisering

  5. KOMMENTAR

    En svak bris av normalisering | Frank Rossavik

  6. KOMMENTAR

    «Russeren er umulig å mislike, men Ukraina nekter henne innreise.»