Kommentar

Ikke nok å si unnskyld

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen
    Tidligere kulturredaktør i Aftenposten

Monika-saken. Feilene som ble begått er så grove at politimester Geir Gudmundsen må skiftes ut hvis tilliten til politiet skal gjenopprettes. Uansett hva Spesialenhetens konklusjon blir. Den kommer onsdag.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Onsdag offentliggjør Spesialenheten for politisaker sine konklusjoner i Monika-saken. Da vil vi få vite om Spesialenheten mener det er begått lovbrudd i etterforskningen som ble iverksatt da åtte år gamle Monika Sviglinskaja ble funnet død hjemme på Berge i Sund kommune vest for Bergen i november 2011.

I midten av august 2012 henla politiet saken som intet straffbart forhold. Det betyr at det ble lagt til grunn som bevist at Monika hadde tatt sitt eget liv.

I forrige uke utga Robin Schaefer boken Monika-saken. Schaefer er politietterforskeren som i romjulen 2013 begynte å gå gjennom dokumentene og fikk en gnagende mistanke om at noe var alvorlig galt. Etterforskningen hadde store mangler. Monika kunne være drept.

Via tjenestevei varslet Schaefer oppover i sitt eget system, i håp og tro om at det ville bli igangsatt ny etterforskning. Det skjedde ikke før saken sprakk i mediene i mai. I dag er den tidligere samboeren til Monikas mor siktet for drap på den lille jenta.

«Misforstått lojalitet» i politiet

Monika-saken er sterk og urovekkende lesning. I begynnelsen av januar 2014 sammenfattet Schaefer sine mistanker og uro i et notat der han pekte på konkrete svakheter ved etterforskningen og foreslo nye etterforskningsskritt. Politiinspektøren som var påtaleansvarlig i saken, besluttet likevel at ny etterforskning ikke skulle iverksettes.

Etter nye initiativ oppover i egen etat får Schaefer munnkurv. I midten av mars får han klar beskjed om at han ikke får lov til å se mer på saken, ikke snakke med noen, ikke prøve å få støtte fra andre. Hans egen seksjonsleder, som tidligere hadde støttet ham, stiller seg bak ledelsens ønske om å bringe ham til taushet.

«Jeg kjenner en gryende følelse av forakt for mitt eget system, hvor misforstått lojalitet ser ut til å dominere», skriver Schaefer.

Belastningen stor ved å bli varsler

Dette er et hovedtema i boken. Politiets prestisje, behovet for å beskytte politifolk som har gjort en dårlig jobb, veier tyngre enn hensynet til de pårørende og nødvendigheten av å oppklare et mulig barnedrap. Schaefer lar mistanken tydelig skinne gjennom: Hadde dette ikke handlet om en liten, litauisk familie uten nettverk og ressurser, så kunne håndteringen blitt en annen.

Monika-saken er Schaefers personlige historie, for en stor del holdt i dagbokform. Mye handler om belastningen ved å bli en varsler, søvnproblemene , sykmeldingene, tankekjøret – at han ikke klarer å finne hvile fra saken som kverner rundt i hodet natt og dag. Tanken på uretten som han blir stadig mer overbevist om er begått.

Han vil «dokumentere for ettertiden hvordan saken utviklet seg, for å få med alt som skjedde» . Men et psykisk motiv gjør seg også sterkt gjeldende, «skrivingen ble min terapi, min måte å bearbeide mine opplevelser på.»

Hensyn som ikke nødvendigvis er så enkle å forene, har altså styrt skrivingen. Dette er en meget subjektiv beretning. Schaefer, som selv har en datter, identifiserer seg med Monikas mor som har opplevd det verst tenkelige. Momenter kan være satt på spissen, episoder utelatt, nyanser forsvunnet.

Boken er dynamitt

Men Schaefer står ikke lenger alene i ørkenen og roper. Han får uvurderlig støtte i et skriv av ganske annen type, rapporten fra Riksadvokatens arbeidsgruppe.

Gruppen, som ble ledet av førstestatsadvokat Bjørn K. Soknes, mener at det notatet Schaefer skrev i januar 2014, var et saklig, nøkternt og objektivt sammendrag både av etterforskningen og uavklarte spørsmål.

Det er grunn til å minne om arbeidsgruppens hovedkonklusjoner. Ikke på noe tidspunkt hadde politiet bevismessig grunnlag for å henlegge saken som intet straffbart forhold. Politiet arbeidet fra første stund ut fra en feilaktig hypotese om selvdrap. Etterforskningen ble lagt opp slik at denne teorien skulle bli bekreftet, stikk i strid med politiets ABC om å etterforske bredt.

Schaefers bok skaper dyp uro. Sammenstilt med Soknes-utvalgets rapport er den dynamitt.

Politimesteren kan ikke fortsette

Uansett hva Spesialenheten kommer frem til, så bør Geir Gudmundsen ikke vende tilbake til jobben som politimester i Bergen.

Gudmundsen svarte med taushet da Schaefer etter hvert adresserte sine varsler til ham. Som politimester var han ansvarlig for et system som ga en varsler munnkurv, og som ifølge Soknes-utvalget prøvde å manipulere Monikas mor til å tro at datteren hadde begått selvmord. Tjenestemenn Gudmundsen var ansvarlig for, holdt tilbake viktige dokumenter og villedet morens bistandsadvokat, ifølge Schaefers bok.

Hensikten med politireformen som nå er på trappene er ikke å endre politidistrikter, kutte lensmannskontorer eller få politifolk ut i patruljebilene. Alt dette er bare virkemidler.

Hensikten er å sette politietaten i stand til å yte de tjenestene befolkningen har krav på.

Til dette trengs tillit. Da kan ikke de som bærer det øverste ansvaret for de feil som er dokumentert i Monika-saken, være de som gjør ryddejobben.

per.anders.madsen@aftenposten.no

@perandersmadsen

Les også:

Les også

  1. Monikas lærere kjenner seg ikke igjen i politi-uttalelse

  2. - Monika-saken ville trolig blitt etterforsket som drap i Oslo

  3. Politimesteren fratrer på grunn av Monika-saken

Les mer om

  1. Monika-saken
  2. Kultur