Kommentar

Det europeiske prosjektet slår sprekker. Det er på tide å snakke om nasjonalisme igjen.

  • Helene Skjeggestad
    Korrespondent i Russland

Nasjonal Fronts leder, Marine Le Pen. Claude Paris

EUs protestpartier taler til de misfornøyde. Og de gjør det med nasjonalismen som verktøy.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Vi er forpliktet av vår danske kulturarv og vårt ansvar for hverandre som folk. Derfor vil vi styrke landets ytre og indre sikkerhet.»

Sitatet ovenfor er hentet fra prinsipprogrammet til Dansk Folkeparti. Dette nasjonalkonservative partiet som gjorde et svært godt dansk valg, omtales ofte som et protestparti. Et parti som presenterer seg som et parti som er for folket og mot den regjerende eliten.

Vi kan fortsette å nevne protestpartier gjennom hele Europa: Partiet for Frihet i Nederland, Sannfinnene i Finland, Nasjonal Front i Frankrike, Frihetspartiet i Østerrike og Jobbik i Ungarn.

Skeptiske mot EU

Disse partiene er langt ifra en homogen gruppe som står for det samme. Vi ser at protestpartiene i Nord-Europa i all hovedsak plasserer seg på høyresiden, mens vi har flere eksempler på protestpartier fra venstresiden i Sør-Europa. For eksempel er Syriza i Hellas på venstresiden mens Nasjonal Front plasserer seg godt ute på høyresiden i fransk politikk.

LES OGSÅ:

Les også

Kaos er unngått - Hellas oppoverbakke kan bli enda lengre

Det er også forskjeller i hvordan de ulike partiene ser på velferdsstaten og offentlige utgifter.

Men det som forener protestpartiene, med unntak av katalanerne og skottene, er at de er EU-skeptikere. Det varierer fra et ønske om å redusere unionens betydning på enkelte områder til å trekke landet helt ut.

Flere av disse partiene gjorde det godt under valget til Europaparlament for et år siden. Professor og skribent Timothy Garton Ash lanserte begrepet «de misfornøydes hær».

Konklusjonen er at EU trenger et engasjerende politisk prosjekt

Han mener at EUs innbyggere er misfornøyde ikke fordi EU nødvendigvis er så dårlig, men fordi det ikke svarer til folks forventninger om hva unionen skulle være. Konklusjonen er at EU trenger et engasjerende politisk prosjekt. Et prosjekt som når de store folkemassene og knuser ideen om at EU er et eliteprosjekt som lider av et underskudd på demokrati.

Den vanskelige nasjonalismen

Dette er en fornuftig analyse. Men den mangler én brikke, nemlig en av vår tids mektigste mobiliseringsfaktorer, nasjonalismen.

Å definere nasjonalisme er å legge seg ut med flere tiår med omdiskutert forskning. Det de fleste likevel er enige om, er at man snakker generelt om to retninger. De som mener at nasjonen er noe gammelt, noe opprinnelig og gitt. Denne retningen finner man nærmest ikke i vestlig akademia i dag, men den har vunnet terreng i enkelte miljøer i det postsovjetiske Russland.

Les også

Aftenposten mener: Hellas står foran mange magre år

Den mest brukte definisjonen er imidlertid at en nasjon kan skapes. Etter den franske revolusjon og med den industrielle revolusjon oppsto et behov for å omdefinere samfunnsstrukturen. Man gikk fra et samfunn med lite sosial mobilitet til et samfunn med sirkulasjon, med nye tradisjoner og identiteter. Nasjonen ble dermed tolket som noe som ikke er gitt for evig tid, men noe som kan skapes. Nasjonalisme blir da igjen ønsket om å skape samsvar mellom denne skapte nasjonen og staten.

Nasjonalisme kan dermed brukes som et politisk program, en idé, eller politisk bevegelse for å realisere nasjonalstaten.

Et skifte

De siste 70 årene er imidlertid nasjonalisme som mobiliseringsverktøy blitt uglesett. Etter andre verdenskrig så Europa tydelig hvilken skade ekstrem nasjonalisme kunne føre til. Nasjonalstaten hadde utspilt sin rolle, nå var det de overnasjonale konstellasjoner som skulle føre verden videre. Med økonomisk vekst, forutsigbarhet og felles valuta skulle Europa sammen ta steget inn i det nye århundret.

Det bør ikke være nødvendig å si at dette var omdiskutert. Likevel, tanken om et europeisk fellesskap har stått sterkt det siste halve århundret.

Vi ser nå protestpartiet som opponerer mot dette europeiske prosjektet langs hele den politiske skalaen. Vi finner både partier som snakker om kulturarv og nasjonen som noe gitt, og partier som ønsker å bruke nasjonen som et mobiliseringsverktøy. Til nå har partiene begrenset makt, men de taler til en stadig større velgermasse.

Vi ser nå protestpartiet som opponerer mot dette europeiske prosjektet langs hele den politiske skalaen.

De taler til innbyggere som, for første gang på lang tid, frykter at barna deres ikke vil få det like godt eller bedre som dem selv. Og som frykter for jobbene sine. De taler til de misfornøyde som er sinte på «snyltere i bunnen» og «elitene på toppen». Og de gjør det med nasjonalisme som verktøy. Nasjonalismen er ikke død, det har den aldri vært. Spørsmålet er hvem som skal få bruke den til hvilket formål.

HAR DU NOEN MINUTTER TIL? DA ANBEFALER JEG DEG Å LESE DISSE KOMMENTARENE OM EU:

  1. Les også

    "Tsipras lovet for mye hjemme og mistet tillit ute"

  2. Les også

    Goliat har ikke tid til å kjempe med David

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Lille speil på veggen der, hvem er norskest i landet her? | Helene Skjeggestad

  2. VERDEN

    Kampsakene til Europas nye høyrepopulister er hentet fra venstresiden

  3. VERDEN

    De stanset Ungarns OL-søknad. Nå vil de avsette landets sterke leder.

  4. KOMMENTAR

    Når konservative partier dør, dør også demokratiet

  5. VERDEN

    Hva gikk galt med EU?

  6. KOMMENTAR

    På en søndag: Kan det dukke opp en norsk Trump? | Kristin Clemet